Kjenn deg selv

Tro ikke at Montaigne bare snakker sant om seg selv i sine essays.

Henning Næss

Antoine Compagnon. En sommer med Montaigne. Oversatt fra fransk av Agnete Øye. Solum, 2015

Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris, og ved Columbia University i London. Han har nylig skrevet en liten bok om den franske forfatteren Michel de Montaigne (1533–1592).
Montaignes essays utkom i tre bind i perioden 1580–1588. Temaene spenner vidt, og bærer preg av et livssyn som har blitt til gjennom langvarig meditasjon over menneskets natur, i tråd med stoisismens livsidealer: Mennesket er omskiftelig og ustadig – derfor må det lære å kontrollere sine følelser.

Det menneskelige. Montaignes essays er gjennomsyret av en mild skeptisisme, og sentrum for hans tekster er ham selv – ikke som isolert subjekt, men som et typisk eksemplar av menneskeheten; fullt av feil, sykdommer og svakheter. Montaigne forsvarer alltid det menneskelige, men fordømmer dumskap og grådighet. Hans fremstilling av seg selv som et individ uten særlige evner, men som et menneske blant mennesker, er selvsagt del av en litterær persona. På den måten får han frem at hans litterære mål ikke er å skildre det unntaksmessige, men det i bunn og grunn alminnelig menneskelige. Dermed får han også frem det unike ved hvert menneskeliv.

Som drivgods. Det som siden er blitt et typisk kjennetegn for essayet, er at forfatteren lar tankene utfolde seg mens han eller hun skriver. I En forsvarstale for Raymond Sebond, for eksempel, endrer plutselig perspektivet seg, som om tanken selv bestemmer hvor den vil. Essayet, slik Montaigne skapte det, ble den utprøvende sjangeren par excellence: gjennom det nølende og avvikende ble forfatteren et forbilde for alle som vil skrive gode, informale essays.
Montaignes refleksjoner fremkommer som oftest som et resultat av mer eller mindre dramatiske livsopplevelser, og derfra spinner han tråder i alle retninger: filosofiske, biografiske og ikke minst metalitterære. For mennesket gjelder det som nevnt å holde sine følelser i balanse, nettopp fordi vi som naturvesener ikke er balanserte. Montaigne skriver for eksempel: «Vi går ikke selv, men bæres av gårde som drivgods, snart blindt, snart voldsomt, alt ettersom det er storm eller stille.»

Han viser at dette jeget er som en tekst, mer enn en fast dannet form.

Selvsagt bygget Montaigne sine skrifter på litterære forbilder, blant annet på Augustin og hans Confessiones. Men der Augustin leter etter en høyere mening som skal ende med forløsning i Kristus, finnes det ingen spor av en slik reise mot frelsen eller lyset i Montaignes forfatterskap. Montaigne henter ikke sine forbilder fra den kristne mystikken eller fra den kristne frelseslæren, men fra antikken.

Suksess og sykdom. Forfatteren ble født på Château de la Montaigne, i Périgord nær Bordeaux. Han studerte filosofi og juss, og fikk seg etter hvert et embete som dommer i overretten i distriktet. Der ble han venn med Étienne de la Boétie, en jurist med sterke humanistiske interesser. Sitt juridiske embete skjøttet Montaigne på en så fremragende måte at han oppnådde å bli valgt til borgermester i Bordeaux.
Montaignes liv vil for alltid være knyttet til slottet der han levde. Det var et treetasjes tårn med egen inngang fra gårdssiden, med slottskapell nederst, soveværelse i andre etasje og arbeidsrom øverst. Der befant også hans 3000 bøker seg.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.