Kjenn deg selv

Tro ikke at Montaigne bare snakker sant om seg selv i sine essays.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Antoine Compagnon. En sommer med Montaigne. Oversatt fra fransk av Agnete Øye. Solum, 2015

Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris, og ved Columbia University i London. Han har nylig skrevet en liten bok om den franske forfatteren Michel de Montaigne (1533–1592).
Montaignes essays utkom i tre bind i perioden 1580–1588. Temaene spenner vidt, og bærer preg av et livssyn som har blitt til gjennom langvarig meditasjon over menneskets natur, i tråd med stoisismens livsidealer: Mennesket er omskiftelig og ustadig – derfor må det lære å kontrollere sine følelser.

Det menneskelige. Montaignes essays er gjennomsyret av en mild skeptisisme, og sentrum for hans tekster er ham selv – ikke som isolert subjekt, men som et typisk eksemplar av menneskeheten; fullt av feil, sykdommer og svakheter. Montaigne forsvarer alltid det menneskelige, men fordømmer dumskap og grådighet. Hans fremstilling av seg selv som et individ uten særlige evner, men som et menneske blant mennesker, er selvsagt del av en litterær persona. På den måten får han frem at hans litterære mål ikke er å skildre det unntaksmessige, men det i bunn og grunn alminnelig menneskelige. Dermed får han også frem det unike ved hvert menneskeliv.

Som drivgods. Det som siden er blitt et typisk kjennetegn for essayet, er at forfatteren lar tankene utfolde seg mens han eller hun skriver. I En forsvarstale for Raymond Sebond, for eksempel, endrer plutselig perspektivet seg, som om tanken selv bestemmer hvor den vil. Essayet, slik Montaigne skapte det, ble den utprøvende sjangeren par excellence: gjennom det nølende og avvikende ble forfatteren et forbilde for alle som vil skrive gode, informale essays.
Montaignes refleksjoner fremkommer som oftest som et resultat av mer eller mindre dramatiske livsopplevelser, og derfra spinner han tråder i alle retninger: filosofiske, biografiske og ikke minst metalitterære. For mennesket gjelder det som nevnt å holde sine følelser i balanse, nettopp fordi vi som naturvesener ikke er balanserte. Montaigne skriver for eksempel: «Vi går ikke selv, men bæres av gårde som drivgods, snart blindt, snart voldsomt, alt ettersom det er storm eller stille.»

Han viser at dette jeget er som en tekst, mer enn en fast dannet form.

Selvsagt bygget Montaigne sine skrifter på litterære forbilder, blant annet på Augustin og hans Confessiones. Men der Augustin leter etter en høyere mening som skal ende med forløsning i Kristus, finnes det ingen spor av en slik reise mot frelsen eller lyset i Montaignes forfatterskap. Montaigne henter ikke sine forbilder fra den kristne mystikken eller fra den kristne frelseslæren, men fra antikken.

Suksess og sykdom. Forfatteren ble født på Château de la Montaigne, i Périgord nær Bordeaux. Han studerte filosofi og juss, og fikk seg etter hvert et embete som dommer i overretten i distriktet. Der ble han venn med Étienne de la Boétie, en jurist med sterke humanistiske interesser. Sitt juridiske embete skjøttet Montaigne på en så fremragende måte at han oppnådde å bli valgt til borgermester i Bordeaux.
Montaignes liv vil for alltid være knyttet til slottet der han levde. Det var et treetasjes tårn med egen inngang fra gårdssiden, med slottskapell nederst, soveværelse i andre etasje og arbeidsrom øverst. Der befant også hans 3000 bøker seg.
Montaigne pådro seg en smertefull nyrelidelse omtrent midt i livet, noe som ble gjort til gjenstand for adskillig refleksjon, blant annet om hvordan mennesker forholder seg til smerte og lidelse.

Selvfremstilling. Man må ikke falle for fristelsen å tro at Montaigne sier den hele og fulle sannheten om seg selv i det han skriver. Essaysjangerens essens er selvfremstillingen: Når Montaigne avslutter sitt forfatterskap med å si at det er helt overflødig å lese det han har skrevet, og at det hele bare er bagateller, er dette selvsagt en del av en bevisst litterær kodeks som består i å gjøre seg menneskelig. Man bør heller knytte selvfremstillingen til den skeptiske tradisjonen han skrev seg inn i. Montaigne var lenge en overbevist tilhenger av stoikeren Seneca, hvis skeptisisme må knyttes til forholdet mellom mennesket og naturen. Man må aldri tro at man kjenner seg selv fullt og helt. Man kan si at Montaigne avslører seg selv før andre rekker å gjøre det: Ved å gjøre seg liten og ubetydelig, har han på klokt vis unngått at leseren føler behov for å «stikke hull» på ham – altså helt motsatt vår tids politisk- biografi-forfattere, hvor metodikken er å forsvare seg selv mot virkeligheten, snarere enn å komme virkeligheten i møte.

Hans litterære mål er ikke å skildre det unntaksmessige, men det i bunn og grunn alminnelig menneskelige. Dermed får han også frem det unike ved hvert menneskeliv.

Naivt. En påstand som at «Montaigne hele tiden fremstiller seg som den han er», fremstår i overkant naiv, om enn ikke direkte feilaktig. Man overser dermed det som er blitt essayets fremste kjennetegn, nemlig at det er en bevisst stilisert litterær fremstillingsform, som nok likner på virkeligheten, men som neppe er så ærlig som den ønsker å gi inntrykk av. Ved å fremstille Montaigne på en så naiv måte, mister man av syne det mest sentrale ved hans essays, nemlig at man som leser kommer et menneske i møte som har tenkt nøye igjennom hvordan han ønsker å bli oppfattet, men som samtidig legger vekt på å la sitt eget liv og sine egne refleksjoner stå i sentrum. Hovedpoenget er å skape en gjenkjennelseseffekt. Montaigne var tidlig ute med å se det perspektiviske og utskiftbare ved menneskets jeg: Han viser at dette jeget er som en tekst, mer enn en fast dannet form. Det er ikke uten grunn at Nietzsche var en ivrig leser av Montaigne.

Sitater. Compagnons bok er fin på den måten at den gir et engasjert innblikk i en stor forfatters litterære verk, men den har også store mangler. Den er lettlest, man kunne kanskje si for lettlest. I litt for stor grad går den glipp av det metalitterære ved tekstene, altså selve tekstveven. Montaigne siterer nemlig svært mye, og det er måten han vever inn sitater i tekstene på som gjør essayene til noe mer enn sannferdige skildringer fra et vanlig liv. Hans bruk av litterære virkemidler gjorde essayet til innforståtthetens sjanger.
Compagnon er imidlertid en dyktig formidler, og man behøver ikke kjenne Montaignes essays for å ha utbytte av boken. Den inneholder mange treffende refleksjoner, for eksempel at Montaigne betraktet livet som et teaterstykke, ikke som noe naturlig. Montaigne passet nøye på aldri å bli grepet av spillet, helt i renessansens ånd.

Bjelken i eget øye. Det fine med Montaigne er at problemene han skrev om, peker langt utover hans egen person. Her finnes heller ingen tegn til lettvint moralisering overfor andre mennesker. Montaignes prosjekt var å belyse menneskets sentrale problemer, slik at vi lettere skal lære ikke å dømme andre mennesker, men heller se våre egne svakheter i øynene. Når vi kjenner oss selv og vår egen skrøpelighet, vil det å dømme andre bli vanskeligere. Montaignes utlegninger om konsekvensene av å falle av en hest, eller av nyresteinsproblemer, men også de lange filosofiske diskusjonene om forholdet mellom tro og fornuft, kan appellere til alle med filosofiske interesser.
Den lille boken til Compagnon egner seg godt som en enkel inngang til forfatterskapet, men den belyser ikke i særlig grad Montaignes litterære metode. Og da blir den strengt tatt for enkel til å yte en stor forfatter som Michel de Montaigne full rettferdighet.


henning.ness@getmail.no

---
DEL