Kjemper mot krigen

Tirsdag ble det nok en gang jevnt løp mellom Hillary Clinton og Barack Obama. Bra. Slik kan vi kjappere få slutt på Irak-krigen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[new york, usa] «Og så?» Dette sa USAs visepresident Dick Cheney i forrige uke, da han ble bedt om å kommentere at opinionen er overveldende mot krigen i Irak: «Man kan ikke la meningsmålinger blåse en av kurs.»

Hans innstilling til det faktum at antallet amerikanske soldater drept i Irak har nådd 4 000 reflekterer en tilsvarende grad av sympati. De «tok på seg uniformen frivillig,» sa visepresidenten til ABC News.

Denne muren av likegyldighet bidrar til å forklare det paradokset antikrigsbevegelsen møter etter fem års okkupasjon av Irak: Holdningen mot krigen er sterk, men bevegelsen skrumper.

64 prosent av amerikanerne oppgir i meningsmålinger at de er mot krigen, men det synes ikke på det slunkne oppmøtet ved markeringer og vaker.

På spørsmål om hvorfor de ikke gir uttrykk for sine holdninger mot krigen gjennom antikrigsbevegelsen, sier mange at de har mistet troen på protestens makt. De marsjerte mot krigen før den begynte, og de marsjerte på markeringene for det første, andre og tredje året i Irak. Fem år senere trekker amerikanske ledere stadig på skuldrene: «Og så?»

Endrer taktikk

Det er ingen tvil om at Bush-administrasjonen har vist seg uimottagelig for offentlig press. Derfor er det nå på tide for antikrigsbevegelsen å endre taktikk. Vi bør sette inn kreftene der vi fortsatt kan ha en innvirkning: hos de ledende kandidatene i konkurransen om å bli Demokratenes presidentkandidat.

Mange hevder noe annet. De sier at dersom vi ønsker en slutt på krigen, bør vi velge en kandidat som ikke er John McCain, republikanernes kandidat, og hjelpe vedkommende til å vinne: Vi kan ta detaljene når Republikanerne er ute av 1600 Pennsylvania Avenue i Washington D.C. Noen av de mest framtredende stemmene mot krigen, fra MoveOn.org til magasinet vi skriver for, The Nation, har valgt denne veien og setter inn støtet i Obamas valgkamp.

Dette er et alvorlig strategisk feilgrep. Det er under en heftig valgkamp at krigens motkrefter faktisk har mulighet til å lede an i amerikansk politikk.

I det øyeblikket vi velger side, reduserer vi oss selv til cheerleadere.

Og når det gjelder Irak, er det lite å heie på. Ser vi forbi retorikken, er det tydelig at verken Barack Obama eller Hillary Clinton har en reell plan for å avslutte okkupasjonen. De kan imidlertid bli tvunget til å endre sin politikk takket være den unike dynamikken skapt ved den langvarige nominasjonsprosessen.

Clinton har blitt oppfordret til å trekke seg for «enhetens skyld», men det er Clinton og Obamas innbitte kamp om stemmene som gir antikrigsbevegelsen sitt beste trykkpunkt. Og vårt påtrykk er sårt tiltrengt.

For første gang på 14 år donerer våpenprodusentene mer til Demokratene enn til Republikanerne. Demokratene har mottatt 52 prosent av forsvarsindustriens politiske donasjoner i denne valgkampen – opp fra et lavmål på 32 prosent i 1996. Formålet er å forme utenrikspolitikken, og så langt ser det ut til å ha vært vel anvendte penger.

Mens Clinton og Obama fordømmer krigen med stor lidenskap, har begge detaljerte planer om å fortsette den. Begge sier de har til hensikt å opprettholde den massive grønne sonen, der den monstrøse amerikanske ambassaden ligger. De vil også beholde amerikansk kontroll over flyplassen i Bagdad.

Veteraner mot krig

De vil ha en innsatsstyrke som kan settes inn i antiterroroperasjoner samt amerikanske trenere til det irakiske militæret. I tillegg til disse soldatene vil hæren av diplomater i den grønne sonen trenge tungt væpnede sikkerhetsforanstaltninger, som for øyeblikket ivaretas av Blackwater og andre private sikkerhetsselskaper.

For øyeblikket er det like mange private entreprenører som støtter okkupasjonen som det er soldater. Dermed kan disse planene innebære at ti tusenvis av amerikanere forskanser seg i Irak i fremtiden.

I skarp kontrast til en slik nedskalert okkupasjon står det utvetydige budskapet fra hundrevis av soldater som har tjent i Irak og Afghanistan. Tidligere denne måneden holdt Iraq Veterans Against the War (Irak-veteraner mot krigen) de historiske «Vintersoldat-høringene» i Silver Spring, Md. [I fire dager var veteraner fra hele landet samlet for å fortelle om sine erfaringer fra Irak og Afghanistan. Vitnesbyrdene er lagt ut på http://www.ivaw.org/wintersoldier, overs. anm.] Disse veteranene støtter ingen spesifikk kandidater eller partier. De krever isteden en umiddelbar og betingelsesløs tilbaketrekning av alle amerikanske soldater og entreprenører.

Fredsaktivistenes krav om en umiddelbar tilbaketrekning har blitt avfeid som naiv. Det er merkbart mye vanskeligere å ignorere dette kravet når det kommer fra hundrevis av tidligere og nåværende soldater ved fronten.

Forbud mot Blackwater

Kandidatene vet at mye av den lidenskapen som driver valgkampen framover kommer fra et utbredt ønske blant den brede massen i Demokratene om å avslutte denne katastrofale krigen. Det er lengselen etter en endring som har fylt setene og pengeskrinet.

Et vesentlig poeng er at kandidatene allerede har vist seg sårbare for press fra fredsleiren: Da The Nation avslørte at ingen av kandidatene støttet lovgivning som ville forby bruken av Blackwater og andre private sikkerhetsselskaper i USA, snudde Clinton brått. Hun ble den mest sentrale amerikanske lederen som gikk inn for et forbud. Dermed scoret hun et poeng over Obama, som har vært motstander av invasjonen helt fra begynnelsen av.

Nettopp der vil vi ha kandidatene: I kappstrid om å bevise hvor alvorlig de mener det når de snakker om å avslutte krigen. Den formen for saksorientert strid har kraft i seg til å aktivisere velgerne og bryte den kynismen som nå truer begge valgkampapparatene.

La oss huske at i motsetning til den avtroppende Bush-administrasjonen trenger disse kandidatene støtte fra de to-tredjedelene av amerikanere som er motstandere av krigen i Irak. Dersom mening omsettes i handling, vil de ikke få råd til å si: «Og så?»

Naomi Klein er canadisk journalist, aktivist og forfatter av bestselgeren No Logo (2000) og Sjokk­doktrinen: Katastrofekapitalismens fremmarsj (2007). Jeremy Scahill er gravejournalist fra USA, forfatter av Blackwater: The Rise of the World’s Most Powerful Mercenary Army (2007).

Oversatt av Tonje Merete Viken

© The New York Times Syndicate og Naomi Klein og Jeremy Scahill. Enerett i Norge: Ny Tid.

---
DEL