Kjell og Finn ser tilbake

Finn Gustavsen var med å starte Orientering. Kjell Cordtsen tok over der Gustavsen slapp. Til sammen har de vært sentrale i avisen i hele dens levetid. Ny Tid har tatt en prat med de to om gamle dager.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En vintermorgen midt på femtitallet sitter Finn Gustavsen og Sigurd Evensmo på to små loftkammers i Akersgata. Det er bikkjekaldt, men de to vet råd: Det ene nummeret etter det andre av sovjetstatens offisielle avis, Pravda, åker inn i den lille kaminen. Selv om Orientering er en venstresideavis er ikke kommunist-propagandaen hellig. Tvert i mot er det viktig for de to å kritisere begge sider i den buldrende konfrontasjonen mellom stormaktene.

Det er trangt, men tross alt bedre enn å lage avis i stua til redaktør Evensmo på Jomfrubråten, eller hos redaksjonssekretær Gustavsen på Ammerud. De har prøvd begge deler, og er fornøyd med endelig å ha fått sitt eget sted. Man får gjøre det beste ut av det, selv om det er trangt. Og kaldt.

50 år senere

En annen kald vintermorgen, nesten femti år senere, sitter Finn Gustavsen i en lenestol i leiligheten sin på Grefsen og mimrer. Den er romslig og varmt nå. Gustavsen blar i en av sine egne memoarbøker. Han er blitt pensjonist, men var en av Orienterings viktigste bidragsytere og sentral i stiftelsen av Sosialistisk Folkeparti (senere SV). Det er med andre ord mye å huske.

En gruppe mennesker i Arbeiderpartiet, med helsedirektør Karl Evang i spissen, hadde sett seg lei på det de oppfattet som et svik mot partiets grunnsyn hos partiledelsen. Spesielt var Nato-pakten vanneskelig å svelge. Samtidig var det nærmest umulig å ytre seg mot partiledelsen i Arbeiderbladet. Gruppen bestemte seg derfor for å lage et blad som fordomsfritt skulle diskutere utenrikspolitikk.

Etter et dramatisk forspill, med politisk kamp – spesielt mellom forfatter Sigurd Evensmo og helsedirektør Karl Evang på den ene siden og den mer sovjetvennlige Jacob Friis på den andre, ble avisen endelig dannet på den konstituerende generalforsamlingen i andelslaget Orientering den 28. januar 1953. Gustavsen ble redaksjonssekretær med en gang. I 1959 ble han redaktør i avisen etter at Evensmo hadde overtalt en skeptisk Karl Evang – som fortsatt hadde stor innflytelse i Orienteringskretsen.

Evensmo ville trekke seg på grunn av arbeidspresset. Han var fast filmkronikør i NRK, forfatter, og han hadde en familie å forsørge. Evang måtte til slutt melde pass, selv om han mente Gustavsen var for radikal.

Kampskrift

Og radikal, det var Gustavsen. Utgangspunktet for avisdannelsen var å lage et debattorgan for utenrikspolitikk, noe som i seg selv var provoserende nok for ledelsen i Arbeiderpartiet, men da Gustavsen tok over fikk avisen en ny dimensjon. Den nye redaktøren ville lage et kampskrift.

– Min holdning skilte seg fra det intellektuelle debattkravet med mer aggressivitet. Jeg ville at Orientering skulle være et kamporgan, og det ble det også, fordi den til slutt førte oss inn i eksklusjonene fra partiet, forklarer Gustavsen.

– Hva husker du best fra din periode i Orientering?

– I 1959, da jeg hadde tatt over som redaktør, laget jeg et 1. mai-nummer hvor jeg presenterte et innenrikspolitisk alternativ til Arbeiderpartiets utvanning av sosialismen. Dette alternativet bygget på partiets egne, langt mer radikale prinsipprogram «Grunnsyn og retningslinjer». Jeg jobbet aktivt for at Orientering skulle bli en fraksjon i Arbeiderpartiet på den tiden, noe som var forbudt ifølge partiets vedtekter – de tillot ikke fraksjoner. Det jeg husker best er Karl Evangs reaksjon på dette nummeret. Hans tale var klar: «Dette er det beste nummeret så langt, men det skulle aldri vært laget.»

Bakgrunnen for denne, kanskje litt merksnodige kommentaren, var den stadig tøffere tonen mellom partiledelsen og kretsen rundt Orientering. Evang var redd for reaksjonene fra partiledelsen, og de kom. Etter hvert ble det så tøft at partiet tydde til eksklusjon av medarbeiderne i avisen.

Drevet på dugnad

I stua til Gustavsen sitter også Kjell Cordtsen. Han tok over som redaktør i Orienterting etter Gustavsen i 1965 og satt til 1975, med unntak av en liten periode rundt 1970.

Cordtsen husker de relativt kummerlige kårene avisen ble drevet under.

– Jeg jobbet fra tidlig tirsdag morgen til sent onsdag kveld i et strekk gjennom nesten ti år, sier han, og fortsetter.

– Men mange stod på gratis for Orientering. Ingen fikk betalt om man ikke var fast ansatt. Så da jeg gav Jens Bjørneboe seks flasker rødvin for å få eneretten til å trykke talen han holdt i retten under saken om «Uten en tråd», ble forretningsfører Ola Bonnevie fortørnet. «Korrupsjon!», sa han, dog med et glimt i øyet.

Overvåking

En evig hodepine de første årene var lokalene i Akersgata. De var trange og kalde, men all right, forteller Gustavsen.

I 1958 fikk man heldigvis nye, flotte og romslige lokaler i Folkets hus, men medaljen hadde en bakside.

– I min ungdom ble det sagt at tildelingen av de nye lokalene berodde på en misforståelse. Vi trodde at Orientering var blitt forvekslet med en av Arbeiderpartiets egne publikasjoner. I ettertid er det imidlertid mye som tyder på at tildelingen av disse lokalene var et bevisst trekk fra partiledelsens side for lettere å kunne overvåke oss, sier Cordtsen.

Påskeopprøret

I tillegg til 1. mai-nummeret i 1959, var «Påskeopprøret» et drøyt år tidligere med på å tilspisse situasjonen mellom partiet og Orientering. Sosialistisk Studentlag, med Berge Furre og Kåre Sollund i spissen, fikk et flertall av stortingsrepresentantene i Arbeiderpartiet til å skrive under på en resolusjon mot utplassering av atomvåpen i Vest-Tyskland – og det fra Orienterings kontor. Det likte partiledelsen dårlig.

– Representantene ble snart tvunget til retrett, men Orientering hadde fått blod på tann, sier Cordtsen.

Og Orientering fortsatt arbeidet, mens partiet trappet opp forfølgelsen av Orienteringskretsens medlemmer.

Silent Killing

Det hadde lenge vært fortielsen, eller det Evensmo kalte «the silent killing» i norsk presse, som hadde vært Arbeiderpartiets våpen mot fraksjonistene i Orientering. Men nå tok striden en ny vending.

På Arbeiderpartiets landsmøtet i 1959 startet prosessen som endte i eksklusjonene av sentrale Orienteringsmedarbidere to år senere. Endelig begynte Arbeiderbladet å interessere seg for avisen, men det stod ikke mye positiv å lese. Orientering ble beskyldt for å forsvare maktgrupper og synspunkter i strid med den demokratiske sosialsimen.

Samtidig rumlet de oppskakende smellene fra nye atomprøvesprengninger over land og folk. Man kunne ikke gi seg nå. Den kalde krigen var jo i ferd med å eskalere, og den blokkuavhengige linjen viktigere å forsvare enn noensinne.

Eksklusjoner

To år senere gjorde Arbeiderpartiet alvor av truslene. Første steg ble tatt på et landsstyremøte i september i 1960. Partiledelsen slo fast at partimedlemmer ikke kunne delta i den aktiviteten Orientering drev. I tillegg åpnet landsstyret for å endre den såkalte atomparagrafen. En paragraf i partiets arbeidsprogram som slo klart fast at atomvåpen ikke skulle plasseres på norsk jord.

Men Orientering bøyde ikke av. Isteden vedtok en ekstraordinær generalforsamling å utgi bladet ukentlig fra 1. januar 1961. Kampen mot atomvåpen ble intensivert, og tanken om å danne et nytt parti begynte å ta form.

Atomfrykt

Cordtsen og Gustavsen tenker tilbake på den truende sikkerhetspolitiske situasjonen da stormaktene rustet seg med atomvåpen og det ble foretatt prøvesprengninger både i Stillehavet og på Novaja Semlja. Arbeiderpartiet gjorde fremstøt for å få endret atomparagrafen, en paragraf som la ned et klart forbud mot utplassering av atomvåpen i Norge, på landsmøtet sitt i 1961.

– Denne tiden var preget av en dyp uro i befolkningen. Både oppmykingen av atomparagrafen og prøvesprengningene førte til det, sier Cordtsen.

I dag høres det kanskje merkelig ut at atomvåpenspørsmålet var så avgjørende, men dette var en sak som fikk stor oppmerksomhet i Orientering, og som til slutt førte til dannelsen av et nytt parti våren 1961.

– Det er få som husker i dag at det faktisk var et aktuelt og brennhett politisk spørsmål hvorvidt man skulle utplassere atomvåpen i Norge eller ikke. Dette er bakgrunnen for det klimaet som rådet på landsmøtet til Arbeiderpartiet denne våren, sier han.

Et nytt parti blir født

Arbeiderpartilandsmøtet vedtok en oppmyking av atomparagrafen og eksklusjoner av Orienteringsmedarbeidere. Karl Evang, som fortsatt var sentral i kretsen rundt Orientering, stemte mot både oppmykingen og eksklusjonene, men han syntes endringene var til å leve med.

– Evang mente behovet for et nytt parti falt bort med vedtaket. Det sa han til meg på telefon rett etterpå, forteller Gustavsen.

Orientering skrev på lederplass at endringen av atomparagrafen skapte uklarhet, men ville foreløpig ikke ta stilling i partispørsmålet. Avisa lot det bli opp til enkeltpersoner å ta saken i egne hender, noe som også skjedde. Allerede en uke etter Ap-landsmøtet var Sosialistisk Folkeparti (SF) født, med flere av Orienterings medarbeidere i sentrale posisjoner: Knut Løfsnes ble formann og Berge Furre ble partisekretær. Finn Gustavsen ledet Oslo-partiet, og var toppkandidat på stortingsvalglisten. Samme høst gjorde partiet et brakvalg og Finn Gustavsen havnet på Stortinget som en av to SF-representanter i vippeposisjon. Noe som ble avgjørende i Kings Bay-saken i 1963, hvor SF veltet Gerhardtsen-regjeringen, for så å stemme mot Lyng-regjeringen og for en ny arbeiderpartiregjering bare uker senere. Den interne opposisjonen i Arbeiderpartiet, som startet som blad med utgivelse annenhver uke, var blitt en maktfaktor i norsk politikk.

Delte meninger

– Det var sympati for det nye partiet fra alle i kretsen, med unntak av Evang, sier Gustavsen.

Avisa bestemte seg derfor for å få en slags tilknytning til partiet.

– Orientering skulle informere om det nye partiet. Noen tettere tilknytning turte man ikke fordi man var redd for en splittelse i Orientering. Etter valget ble Orientering et talerør for det nye partiet, men aldri et partiorgan, noe som ville innebåret en tettere tilknytning, forteller Cordtsen.

Den formelle uavhengigheten ble bevart helt frem til 1973.

Sigurd Evensmo, som fortsatt hadde en sentral posisjon i avisen, plasserte seg mellom den radikale Gustavsen og den moderate Evang.

– Han holdt fast ved at vi bare skulle informere om det nye partiet, og ikke bli noe organ for det. Men han ble da medlem etter noen få måneder, humrer Gustavsen, og fortsetter.

– Han klarte vel ikke å holde seg unna.

Ny fase

– Jeg husker ennå min første leder, sier Cordtsen, og fortsetter.

– Det var i 1965, og jeg var ennå ikke blitt redaktør. Jeg sto foran den åpne trikken nedover Bogstadveien. Da falt plutselig en setning ned i hodet mitt: «Frihetsgudinnen bærer nå Johnsons sammenbitte trekk, og i hånden har hun ikke lenger håpets fakkel, men en flammekaster.» Det ble punch-line på lederen, som kommenterte de fargedes opprør i Watts og presidentens opptrapping av krigen i Vietnam.

Cordtsen mener denne lederen kan stå som eksponent for den første fasen av hans redaktørtid, som strakte seg fra 1965 til 1970. Kampen mot den moderne imperialismen, og et skjerpet lys på maktforholdene hjemme i Norge, stod på programmet.

– Da jeg kom tilbake etter et drøyt års fravær i 1971, ble det et hovedmål å gjøre Orientering til et bredt forum for samtale og debatt på venstre fløy. Vi knyttet derfor til oss over 30 faste kommentatorer, blant dem faglige tillitsmenn, kjente radikale skribenter og politikere fra flere partier, sier Cordtsen.

Farge og temperatur

Han ser endringen som en slags opptakt til den første EU-kampen i 1972, og samlingen av flere venstrepartier i Sosialistisk Valgforbund året etter.

– Opplaget økte da også kraftig. Det lå i årene1973-75 jevnt på 17 000 – 19 000, men enkeltnumre kunne gå opp i 25 000 og 30 000, sier han.

– Hva mener du var Orienterings særpreg?

– Orientering på sitt beste hadde en journalistisk vitalitet og kvalitet etterfølgeren manglet. Skribenter som Johan Borgen, Sigbjørn Hølmebakk og Jens Bjørneboe, Georg Johannesen og Sara Lidman ga avisen farge og temperatur, og gjør den lesbar den dag i dag.

Men det var først og fremst Sigurd Evensmo og Finn Gustavsen som bidro, ifølge Cordtsen.

– Evensmos brede journalistiske erfaring og analytiske evner, og Gustavsens poengterte stil og pågående journalistiske klo, skapte dette aviseventyret, sier han.

Ny Tid

Men så var det slutt på Orientering. Etterfølgeren som Cordtsen nevner, er Ny Tid.

Etter mye om og men, og mange runder med diskusjoner, sammenslåinger og splittelser på venstresiden, ble Sosialistisk Venstreparti dannet i 1975. Orientering ble «Hvori opptatt», og Ny Tid ble en partiavis, og var det frem til 1998.

– Vi tapte kampen om avisa ved sammenslåingen, sier Gustavsen, ikke uten bitterhet i stemmen.

---
DEL

Legg igjen et svar