Kjedelig om Bush i krigen

Det er vanskelig å skjønne hvorfor Bob Woodward har skrevet boka «Bush at War.»

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bob Woodward er helten fra Watergate. Han var en av to journalister som gravde fram avlyttingen av demokratene under Richard Nixon, noe som førte til presidentens fall i 1974.

Etterpå har han skrevet bøker som alle retter søkelyset mot maktens menn i Washington. Han har blitt omtalt som en kontinuerlig «svøpe» for Det Hvite Hus, og er en av ganske få i USA som har tilgang til opplysninger fra de indre korridorer der beslutninger tas og strider kommer til overflaten.

I sin siste bok, «Bush at War,» er det nettopp disse indre rommene som står i fokus. Boka dekker de første ett hundre dagene etter terrorangrepet den 11. september, og viser hvordan president George W. Bush, hans nasjonale sikkerhetsråd, utenriksdepartementet, Pentagon og de hemmelige tjenestene diskuterte – nærmest kranglet – seg fram til et vedtak som innebar å bombe Afghanistan – en krig som begynte noen uker etterpå.

For å få fram denne beretningen, har forfatteren intervjuet presidenten selv ved flere anledninger. I tillegg har han hatt tilgang til skriftlige notater fra et femtitalls møter mellom Bush og hans stab, samt at han personlig har snakket med et hundretalls byråkrater og tjenestemenn i alle de involverte departementene og statlige organer.

Resultatet har blitt en ubegripelig kjedelig bok.

En del sentrale personer går igjen i boka. Det er selvfølgelig George W. Bush selv, hans nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice, utenriksminister Colin Powell og forsvarsminister Donald Rumsfeld, samt visepresident Dick Cheney; men også George Tenet i CIA, kontraterrorisme-sjef Cofer Black og general Tommy Franks. For å nevne noen.

Disse menneskene er det som møtes i dagene og ukene etter angrepet, om ikke hver dag så nesten, for å vurdere og analysere, forberede og organisere den krigen som helt fra første dag er uunngåelig.

I disse møtene er det de praktiske problemene som har størst plass: arbeidet for å få de allierte på plass, base-rettigheter i land som Uzbekistan og Pakistan, rett til overflyving, vanskeligheter med å få troppene inn på bakken i Afghanistan, og tiden det tar å bygge opp militærmakten.

I denne prosessen er det Bush som er den mest utålmodige. Han vil ha krig, nå, med en gang, og aller helst i går. Hans meget forsiktige medarbeidere prøver å fortelle at å bygge en krig ikke er noe som gjøres på en dag. Det blir mange etter-rasjonaliseringer fra Bush når han seinere skal prøve å legitimere overfor Woodward at hans rolle som president er å presse på – selv om han selvfølgelig hele tiden har visst at en krig én uke etter terrorangrepet var umulig!

I det hele tatt er det en ganske naiv og stupid Bush som trer fram fra boksidene, selv om Woodward gjør sitt beste for å framstille ham i et gunstig lys. Så positivt framstiller Woodward Bush at han har fått kritikk i ettertid for ikke å være den distanserte forfatteren han burde ha vært.

Det er en betimelig kritikk, for omfavnelsen av Bush gjennom store deler av boka er rett og slett pinlig, og ikke får man vite noe nytt om den interne maktkampen heller, annet enn det man vet fra før: at Cheney og Rumsfeld presser på for å utvide krigen til Irak, men at Colin Powell holder igjen.

Har man i det hele tatt noe igjen for å lese denne boka? Det er ikke mye. Det mest matnyttige i «Bush at War» er beretningen om CIAs spesialoperasjoner inne i Afghanistan, og hvordan de overleverte koffert etter koffert med blanke dollarsedler til Nord-alliansen – som rett og slett ble kjøpt opp av USA for å dra igang den blodige krigen mot taliban.

Videre får man vite at det er Condoleezza Rice som er den viktigste støttespilleren for Bush i denne tiden, en rolle som ikke har vært avdekket tidligere, og at Colin Powell gjennom lang tid ikke engang møter presidenten og dermed blir satt på sidelinjen i denne viktige periodens første fase.

Og presidenten? En mann med visjoner om å endre hele verden, med krig om nødvendig, men også med humanitær hjelp og diplomatiske virkemidler – en grandios og himmelstormende plan for «political engineering» som i bunn og grunn bare virker skremmende.

Ellers er boka preget av at Bob Woodward jo ikke var tilstede på noen av disse møtene. Derfor blir formen han har valgt; forsøket på å plassere leseren som flue på veggen under de dramatiske møtene, temmelig uforløst. Det betyr ikke at formen er feil – paradoksalt nok har Richard Holbrooke skrevet godt og fortettet om de endeløse møtene under Dayton-forhandlingene, mens selv en Wesley K. Clark – øverstkommanderende under Natokrigen mot Serbia – klarte å formidle kunnskap og innsikt i sin bok «Waging Modern War.»

Bob Woodward, derimot, klarer det ikke. Forfatterens desperate forsøk på å framstille Bush i et flatterende lys kolliderer hele tiden med presidentens faktiske utsagn, og det gjør sitt til at boka bare blir forvirrende.

---
DEL

Legg igjen et svar