Kjærlighet i fundamentalismens tid

Siste nytt: Muslimske kvinner tenker også på sex.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[islam] Irshad Manji ropte ut om muslimske kvinners rett til både å tenke selv, utfordre religionsmakta og være lesbisk på en og samme tid i boka Hva er galt med Islam?. Ayaan Hirsi Ali ropte enda høyere om muslimske kvinners rett til likestilling og likeverd i boka Krev din rett!. Begge fikk etter hvert flere drapstrusler enn reklamekataloger i postkassa, men bøkene har solgt i millionvis verden over.

Og plutselig var islams kvinner på alles lepper. Amerikanerne ville redde dem. Europeerne ville hjelpe dem. Vi nordmenn ville så inderlig integrere dem, og der er vi vel egentlig fortsatt. Debatten stormer videre, av og til framover, innimellom bakover, og nokså ofte rundt i ring. Det paradoksale hovedinntrykket, sett i forhold til at både Manji og Hirsi Ali er kvinner med muslimsk bakgrunn, kan muligens oppsummeres slik: Muslimske kvinner er stumme ofre i et samfunn dominert av innbitte patriarker og fotsid påkledning. Eventuelt er de eksotiske, erotiske vesener breddfulle av undertrykt seksualitet.

Men vi kan fortsatt stole på at fiksjonslitteraturen korrigerer bildet en smule. Tre romaner skrevet av tre muslimske kvinner fra tre forskjellige verdensdeler anbefales herved alle som lider av akutt forenklingssyndrom: Mandelen av algeriske Nedjma, The Girls of Riyadh av saudiarabiske Rajaa al Sanie og Does My Head Look Big in This? av australske Randa Abdel-Fattah.

Fra voldtekt til grenseløs nytelse.

Mandelen, som nylig kom ut på norsk, handler om muslimske Badra, som flykter fra den marokkanske landsbygda og en brutal ektemann. Som 17-åring blir hun giftet bort til 40-årige Hmed, en mann kjent for å forsyne sine fremtidige hustruer – Badra er nummer tre i rekken – med en skikkelig medgift og et storslagent bryllup. Han er et av landsbyens beste partier, «ettertraktet av kloke jomfruer og grådige mødre».

Men så snart festen er overstått avslører han sine åpenbare mangler når det gjelder ekteskapelig ømhet. Bryllupsnatten bærer mer preg av voldtekt enn romantikk. Både brudens søster og svigermor må til for å holde den unge brudens ben fra hverandre idet ekteskapet skal fullbyrdes, og de neste tre årene lever Badra i et taust og innesluttet raseri. Inntil hun en dag får nok, tar skjebnen i egne hender og rømmer til sin frigjorte tante i Tanger. Der forelsker hun seg vilt og hemningsløst i playboyen Driss, som i løpet av en natt utsletter alle hennes tanker om sex som gledesløs plikt og erstatter dem med erfaringer om grenseløs nytelse. Snart har Badra kastet seg ut på en altoppslukende seksuell oppdagelsesferd. Og det så detaljert at selv den mest frigjorte nordmann må ta seg i å rødme.

For forfatteren Nedjma – et pseudonym ingen ennå har klart å avsløre – har ikke bare lettet på sløret, hun har fjernet hele sladden. Den tilknappetheten vi så gjerne assosierer med muslimske kvinner er fullstendig fraværende. Her er sexscener uten snev av blygsel, uten det minste hint av sjenanse eller skam.

Knuste tabuer.

Spekulativ porno, mener noen. Litterær tankevekker, mener andre. Når forfatteren i tillegg insisterer på at 40 prosent av innholdet er selvbiografisk, og hevder hun ville blitt steinet dersom hennes virkelige identitet skulle bli kjent, er det nesten så man hører det single i knuste tabuer. I den muslimske verden har boka vakt både jubel og forargelse, i den vestlige verden tilsvarende mye forfjamselse. Muslimske kvinner holder da ikke på med slikt? Og skriver om det i etterkant?

Det samme tenker mange om saudiarabiske Rajaa al Sanies bok The Girls of Ryiadh. Den er blitt sammenlignet med den amerikanske tv-serien Sex og singelliv – en hittil utenkelig sammenligning i en hvilken som helst sammenheng der Saudi-Arabia er involvert. Så veksler også sammenligningen mellom å være skjellsord og applaus, alt etter hvem som bruker den. Den kontroversielle romanen omhandler ikke bare fem saudiarabiske venninner og deres omgang med blant annet kjærlighet og alkohol, den forteller også om homofile tenåringer og lesbisk kjærlighet i et av verdens mest konservative land.

Gravid, skilt og vanæret.

Boka har form som en rekke e-poster der fortellerstemmen oppdaterer leserne om livet til venninnene Qamra, Sadeem, Mashael og Lamis. Handlingen starter med Qamras overdådige bryllup – hun har i forkant blitt anbefalt av sin mor ikke å fullbyrde ekteskapet bryllupsnatten, for ikke å bli stemplet som lett på tråden. Det ferske ekteparet flytter til USA, der det snart blir åpenbart at ektemannen har giftet seg med henne – og ikke den japanske kvinnen han egentlig elsker – kun for å stagge maset fra sine foreldre.

Gravid, skilt og vanæret blir Qamra sendt hjem igjen til sine foreldre, som for å beskytte familiens ære holder henne unna både universitetsutdannelse og gode venninner.

I mellomtiden gjør Sadeem tabben å ha sex med sin ferske ektemann før hun har flyttet inn hos ham, hvoretter han, sjokkert over hennes seksuelle interesse, skiller seg fra henne. Vanæren som skilt kvinne gir henne få muligheter på ekteskapsmarkedet, og hun gifter seg til slutt med en fetter.

Mashael er halvt amerikansk, og den mest vågale av kvinnene. I trass mot forbudet som hindrer saudiarabiske kvinner å kjøre bil, kler hun seg ut som mann og kjører til byen sammen med sine venninner. På et kjøpesenter treffer hun en ung mann som hun forelsker seg i, men hans familie forbyr dem å gifte seg fordi de ikke vil ha en halvamerikaner til svigerdatter.

Lamis er den eneste av venninnene som får et lykkelig ekteskap, fordi hun har latt hjernen styre i valget av ektemann, ikke bare hjertet.

Moralvokternes harme.

Mange har spekulert i om de fem venninnene i boka er basert på venninner av forfatteren selv. Rajaa al Sanie har aldri hevdet annet enn at boka er ren fiksjon. Men historiene til de fem er så vanlige i dagens Saudi-Arabia, at de like gjerne kunne vært sanne. Kvinner har liten eller ingen reell mulighet til å skaffe seg erfaring i kjærlighetslivet før ekteskapet – som nesten alltid er arrangert. Svært mye energi, både familiær og politisk, går med til å hindre at unge gutter og jenter møtes.

Det som har skapt størst harme blant de saudiarabiske moralvokterne, er al Sanies beskrivelser av unge saudiarabiske kvinner som faktisk ønsker kontakt med unge menn, til tross for alle de sosiale barrierene som insisterer på det motsatte. I en episode i boka følger venninnegjengen etter en gruppe gutter, som stopper foran et kjøpesenter. En av guttene tilbyr dem 1000 riyals for å la ham gå inn sammen med dem som et familiemedlem. De blir behørig sjokkert, men aksepterer uten å nøle.

Når boka blir sammenlignet med Sex og singelliv, er det med saudiarabiske standarder som premiss. Al Sanie skriver ikke om sex, men om følelser. Men konsekvensen er noe av den samme: Mens Sex og singelliv var banebrytende i USA når det gjaldt å beskrive kvinners forhold til sex på en direkte og dagligdags måte, er The Girls of Riyadh banebrytende når det gjelder å beskrive saudiarabiske kvinners tanker og følelser om forelskelser, kjærlighet og ekteskap. Dette er hard nok kost i et land der dating er uhørt, forelskelser skandaløst og kvinner ikke har lov til å bevege seg utendørs uten et mannlig familiemedlem som anstand.

Selv har forfatteren sagt i et intervju at hun aldri mente å skrive en bok med et politisk budskap, men at hun håper den kan være begynnelsen på en forandring mot et mer åpent saudiarabisk samfunn.

På svartebørsen.

Kongedømmet har som ventet forbudt boka, uten at det har hatt noen negativ effekt på etterspørselen. Snarere det motsatte. Siden den ble utgitt i Libanon for ett år siden har The Girls of Riyadh toppet bestselgerlistene, og vært omsvermet på hver eneste bokmesse i Midtøsten. Fjerde opplag er allerede gått i trykken. For saudiarabere som ikke har mulighet til å kjøpe boka i utlandet finnes det piratkopier på internett, og på den saudiarabiske svartebørsen selges boka for ti ganger utsalgsprisen.

Den 25 år gamle tidligere tannlegestudenten har måttet tåle massiv kritikk og fordømmelse for sin kontroversielle roman, men hun får også støtte fra mange hold, noen av dem nokså uventet: Ghazi al Qusaibi, en anerkjent saudiarabisk forfatter og landets arbeidsminister, skriver i forordet til romanen at den er «et verk som fortjener å bli lest» og at han venter seg mye av forfatteren i fremtiden. På internett bønnfaller folk fra hele verden forfatteren om å oversette boka til flere språk. Foreløpig finnes den nemlig kun på arabisk, men en amerikansk oversettelse er underveis.

Friends og foreldre.

Om assosiasjonen til en amerikansk tv-serie er nærliggende når det gjelder The Girls of Riyadh, får man den servert med teskje i australske Randa Abdel-Fattahs bok Does My Head Look Big in This?. Og det i aller første setning. Romanens australsk-muslimsk-palestinske hovedperson, 16 år gamle Amal Mohamed Nasrullah

Abdel-Hakim, blir i et anfall av overmot inspirert av Rachel i tv-serien Friends og bestemmer seg for å bruke hijab på fulltid. «That’s right. Rachel from Friends inspired me. The sheikhs will be holding emergency conferences.»

Amal er en helt vanlig australsk 16-åring, opptatt av venner, mote, sminke, skolearbeid, idiotiske lærere, enda mer idiotiske medelever, og – selvfølgelig – gutter. Spesielt Adam. Faktisk er denne boka en nokså standard ungdomsroman – med ett avgjørende unntak: Hovedpersonen klager ikke over frisyren, men hijaben.

Amals foreldre er skeptiske til hennes hijab-på-heltid-påfunn. De råder henne fra det, i strid med hva alle rundt henne tror: læreren, rektor, medelever, tilfeldig forbipasserende på kjøpesenteret. Så godt som alle er sikre på at stakkars Amal har blitt tvunget til å dekke seg til av strenge, konservative foreldre. Og midt i det hele smeller bombene på Bali, og islam blir plutselig et tema avisene må analysere og debattere, og noe Amal må stå til rette for.

Tøff i trynet.

Randa Abdel-Fattah har valgt å gjøre hovedpersonen Amal sterk, selvsikker og til tider nokså tøff i trynet. Samtidig er hun sårbar, usikker og klønete som tenåringer flest, og religiøs eller ikke – forelsket blir man uansett. Amal har ingen vanskeligheter med å beundre Adam på avstand i kjemitimene, ei heller sikle over ham i hemmelighet når de to blir gode venner. Det er først når hennes store forelskelse prøver å kysse henne at alt blir feil og fryktelig vrient å forklare.

Amals venninner har også sitt å stri med: slankepress, karakterpress og ekteskapspress er problemer denne romanen behandler med samme lette, humoristiske tone som Amals religiøse romsteringer. Her gis ingen løsninger, forfatteren løfter bare en muslimsk tenårings gleder og sorger fram i lyset og ber oss kikke litt nøyere på dem. De ligner til forveksling dem tilhørende en hvilken som helst tenåring av en hvilken som helst religion. Det unike er bare at ingen før har skrevet en lettlest, morsom, engasjerende roman om en vestlig muslimsk tenåringsjente.

Æresdrap?

Does My Head Look Big in This? er løst basert på forfatteren Randa Abdel-Fattahs egne opplevelser som australsk muslimsk tenåring. Som Amal opplevde hun rasisme og diskriminering i tenårene fordi hun brukte hijab. Hun ble bedt om å «dra hjem», som om hun umulig kunne være australsk og bruke hijab samtidig. Som syttenåring bestemte hun seg for å ta sjalet av fordi hun så hvordan venninner slet med å få seg jobb så lenge de brukte hijab.

Does My Head Look Big in This? er blitt en bestselger i Australia, og har vunnet to litteraturpriser i hjemlandet. I løpet av høsten planlegges den utgitt blant annet i Norge, Sverige, Finland og Tyskland.

Da Abdel-Fattah forsøkte å selge manuset til litteraturagenter, var standardspørsmålet om den handlet om æresdrap. Men målet hennes var å skrive en bok om en helt ordinær muslimsk tenåring, som kanskje kunne røske litt i den stereotype oppfatningen av muslimske kvinner i Vesten. Ikke nok en bok der muslimske kvinner framstilles som lidende, tause ofre for Taliban eller andre religiøse ekstremister.

Dagligdags seksualitet.

Mandelen, The Girls of Riyadh og Does My Head Look Big in This? gir leseren et annet og rausere bilde av muslimske kvinner. Et bilde det er lettere å kjenne seg igjen i enn å ta avstand fra. Mandelens kritikere hevder Nedjma skriver seg rett inn i et klassisk orientalistisk kvinnesyn, der de seksuelle fantasiene blomstrer like under et erotisk slør.

Men man kan like gjerne erklære at boka er et feministisk kampskrift som bruker en våknende kvinnelig seksualitet som et middel – ikke et mål – i kampen for frihet, selvstendighet og likeverd. Felles for de tre bøkene er at de behandler muslimske kvinners seksualitet og følelsesliv på en særdeles dagligdags måte. De kvinnelige hovedpersonene er verken særlig eksotiske eller annerledes. De er først og fremst kvinner. Muslimsk er bare en tilleggsopplysning.

---
DEL

Legg igjen et svar