Kjærlighetsbrev til publikum

Barry Jenkins' siste film er en sterk kjærlighetshistorie fra 1970-årenes Harlem, basert på en roman av James Baldwin.
IF BEALE STREET COULD TALK.
KiKi Layne som Tish og Stephan James som Fonny i Barry Jenkins' IF BEALE STREET COULD TALK.
Avatar
Lørdahl er journalist, kritiker, dj og fast skribent i Ny Tid.
Email: tommy@oslofilmfestival.com
Publisert: 08.02.2019

If Beale Street Could Talk

Barry Jenkins

USA

Regissør Barry Jenkins (Oscar for beste film 2017, Moonlight) er kinoklar med en ny sterk kjærlighetshistorie. Filmen, som er basert på en roman av James Baldwin, starter med Tish, en jente på 19, som besøker sin 22 år gamle kjæreste Alonzo/Fonny, faren til barnet hun venter. Han ender i fengsel, mistenkt for voldtekt. Tish, nær perfekt tolket av KiKi Layne, er filmens fortellerstemme. Etter å ha mottatt en Golden Globe for sin innsats regnes hun som favoritt til Oscar denne måneden. Favoritt er nok også Jenkins for beste adapterte manus.

Tish og Fonny har vært venner siden de var barn. Vennskapet har utviklet seg til kjærlighet, og alt handler om følelsene de har for hverandre – og barnet som er underveis. Handlingen starter ikke med fengsel.

70-årenes Harlem

Vi følger to unge mennesker i 70-årenes Harlem, dens soul og stemning. Vi blir vitne til hva som skjer den dagen Fonny blir arrestert. De vet begge at anklagen er falsk. Den aktuelle voldtekten skal angivelig ha funnet sted da de to kjærestene befant seg på en helt annen kant av byen. En bagatellmessig hendelse med en politimann tidligere er trolig nok til at loven ikke gjelder for en ung afroamerikaner.

Tish og hennes mor, far og søster inviterer Fonnys mor, far og søsken hjem til en prat og forteller noe Fonny ikke har sagt: at de unge snart skal bli foreldre. En vanskelig situasjon mellom to helt forskjellige familier, og at Fonnys mor og søstre ikke aksepterer Tish og hennes familie, gjør ikke ting enklere. Etter hvert prøver de imidlertid å gjøre alt for å hjelpe Fonny til frihet.

James Baldwin

Den svært vellykkede dokumentarfilmen I Am Not Your Negro (2016) har definitivt gitt økt oppmerksomhet rundt James Baldwins romaner, essays og andre tekster. Regissør Raoul Peck laget et sterkt portrett av Baldwin og erindringen om hans venner – Malcolm X, Martin Luther King jr. og andre. Peck tok utgangspunkt i en ufullført bok av Baldwin i sin framstilling av afrikanskamerikaneres virkelighet.

Romanen If Beale Street Could Talk, James Baldwins femte, ble skrevet i Saint-Paul de Vence i Sør-Frankrike– der han bodde fra 1970 til han døde i 1987. Romanen ble utgitt i 1974 og er vel tilgjengelig til omtrent samme pris som en kinobillett. Anbefalt lesning!

Baldwin vokste opp i Harlem, men har skrevet at han på grunn av sin ungdoms stolthet og sinne reiste til Paris i 1948. Han har flere ganger beskrevet Paris som mindre rasistisk og homofob. I den franske hovedstaden fikk han også inspirasjon til sin andre roman Giovanni’s Room med homofili som tema.

Hôtel Verneuil

Vinteren 1948/49 kunne lett ha blitt livstruende for den unge forfatteren. Det første stedet han bodde på, var Hôtel Verneuil, i utkanten av Latinerkvarteret. Stedet ble drevet av en korsikansk familie, med en mor i sjefrollen. Baldwin ble alvorlig syk, men ble reddet av «moren», som lot ham bli – hun sørget for å servere det han trengte på rommet. Hotellet var i mange år legendarisk, som et bosted for kunstnere fra hele verden, normalt bare for dem som hadde langtidsleie.

If Beale Street Could Talk. Regissør Barry Jenkins
If Beale Street Could Talk. Regissør Barry Jenkins

Selv opplevde jeg og en venn da vi 20 år gamle haiket til Paris for første gang, på unikt vis å få et rom for 14 dager. På det tidspunktet var også det spesielle toetasjes huset på skrå over gaten blitt kjøpt opp av Serge Gainsbourg, Jane Birkin og deres datter Charlotte Gainsbourg. Men huset har stått tomt etter Serges død. Hôtel Verneuil er der fortsatt, selv om det er ribbet for sin opprinnelige aura og eksentriske bohemer.

I 1956 reiste James Baldwin tilbake til USA. Da Martin Luther King jr. ble drept i 1968, forlot han igjen landet, og endte i 1970 i det gamle bondehuset i St. Paul de Venc. Rommet han brukte som arbeidsrom, hadde tidligere vært atelieret til Georges Braque. Det finnes fortsatt uutgitt materiale fra Baldwins siste leveår der.

Fargerike foto

Barry Jenkins fikk sitt store gjennombrudd med Moonlight, men hans siste film er preget av de samme film kvalitetene. Fotograf og komponist er blitt med fra Moonlight. Stemningene er langt på vei de samme, de fargerike fotoene er igjen trolig inspirert av Wong Kar-wais filmer. Det er et meget bra samarbeid med skuespillerne, og spesielt de to unge. Ikke så rart noen kaller Jenkins’ filmer for kjærlighetsbrev til publikum.

Det burde ligge grunnlag til flere filmer i James Baldwins tekster. Hans bolig i Sør-Frankrike er dessverre revet.


Norsk kinopremiere 8. februar.

Les også: I am not Your Negro: Nødvendigheten av forbilder

Kommentarer