Kjære, ikke vær rar

Min pappa Toni Erdmann. Manus og regi: Maren Ade.

Ved å ta sine karakterer på alvor unngår Min pappa Toni Erdmann komediesjangerens mest opplagte løsninger.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

En av mine favorittreplikkutvekslinger på film (og generelt, egentlig) er å finne i Sam Mendes’ American Beauty (1999), når hovedkarakteren Lester Burnham (Kevin Spacey) er med kona Carolyn (Anette Bening) på en jobbfest. Her introduserer hun ham for en eiendomsmeglerkonkurrent (som også er hennes elsker, men det er ikke poenget her), hvorpå Burnham gjør oppmerksom på at de faktisk har møttes tidligere. Når eiendomsmegleren følgelig later som han minnes dette, repliserer Burnham med et beroligende smil: «Det er helt greit, jeg ville ikke ha husket meg heller.»

Fisk på land. Selv om filmene ikke nødvendigvis er spesielt like, er det flere elementer i denne scenen som har gjenklang i den kinoaktuelle tyske komedien Min pappa Toni Erdmann, skrevet og regissert av Maren Ade. Her møter vi den relativt beinharde karrierejegeren Ines Conradi (Sandra Hüller), som jobber med outsourcing for et internasjonalt firma i Bucuresti, og som får uventet besøk av faren sin fra Tyskland. Den halvpensjonerte barneskolepianolæreren og kroniske skøyeren Winfried (Peter Simonischek) har tatt en impulstur til dels fordi hunden hans har dødd, og til dels fordi han mistenker at det ikke går så bra med datteren som hun gir inntrykk av.

Ines skviser faren inn i sitt trange tidsskjema ved å ta ham med på en jobbrelatert sammenkomst der den uflidde mannen er som en fisk på land – og med dette oppstår noen av øyeblikkene som skaper de mest åpenbare assosiasjonene til American Beauty. Likhetene finnes imidlertid ikke bare i situasjonskomikken, men også i noe av tematikken, da begge filmene skildrer en form for et opprør mot roller man er satt til å spille i det sosiale liv.

Alter ego. I Min pappa Toni Erdmann skjer dette først og fremst når pappa Winfried forlenger oppholdet sitt i den rumenske hovedstaden og inntar rollen som «businessmann og coach» Toni Erdmann – komplett med langhåret parykk og utstående løstenner. Slik blir han en del av datterens yrkes- og omgangsmiljø, uten at hun velger å avsløre ham (av flere grunner, noen mer opplagte enn andre).

Med et slikt premiss er det muligens vel så naturlig å sammenlikne filmen med den klassiske komedien Tootsie (1982), der Dustin Hoffman spiller en skuespiller som utgir seg for å være kvinne for å få en rolle – og som med dette lærer ett og annet om hvordan kvinner blir behandlet. Men der et mer opplagt handlingsforløp for en komedie ville ha vært om Erdmann ble en slags guru som alle beundrer, velger Maren Ade en mer realistisk tilnærming, hvor karakterene – i likhet med oss i salen – ser på ham som en pussig og sjarmerende snåling.

Ikke desto mindre tjener farens alter ego funksjonen til den historiske narren, som synliggjør og latterliggjør noen av mekanismene i denne internasjonale businessverdenen. Også her dreier det seg i nokså stor grad om hvordan kvinner behandles i en stadig mannsdominert verden, som når Ines tar med Erdmann på et vanskelig klientmøte fordi tilstedeværelsen til en eldre, mannlig (og hovedsakelig taus!) kollega vil gi mer tyngde og respekt. Filmen tydeliggjør gjennomgående en del kjønnede koder i dette miljøet, eksempelvis når mannlige kolleger snakker seg imellom under en sammenkomst om å ta turen videre ut på byen – og ikke minst når Ines ser seg nødt til å vise kona til en potensiell amerikansk klient rundt i Bucurestis shoppingsentre.

Karakterdrevet. Med en spilletid på hele to timer og 42 minutter bygger Min pappa Toni Erdmann seg langsomt opp. Så er den da også en langt mer karakterdrevet film enn man vanligvis ser innen den generelt mer plottorienterte komediesjangeren. Man kan sågar argumentere for at den er mer en dramakomedie eller et drama med komiske innslag enn en ren komedie, da den generelt lavmælte filmen påkaller jevnlig humring snarere enn høylytte lattersalver. Og selv om den inneholder noen frydefullt flaue øyeblikk, er Maren Ade sympatisk nok for glad i sine karakterer til å gi seg hen til den kleine putehumoren som nærmest har blitt allestedsnærværende i kjølvannet av tv-seriene The Office og Curb Your Enthusiasm.

Klassesamfunn. Utover det feministiske aspektet tegner filmen et ikke særlig flatterende bilde av vår tids multinasjonale forretningsverden, uten å fremstille menneskene som befolker den som spesielt usympatiske. På en befriende lite polemiserende måte tydeliggjøres nye så vel som tradisjonelle klasseinndelinger, hvor ikke minst Romania som innspillingssted synes å være valgt av helt andre grunner enn når norske filmproduksjoner legges til samme land.

Handlingens kjerne er imidlertid den sakte men ikke alltid sikre tilnærmingen mellom far og datter, en vektlegging som også bekrefter at filmen har minst én fot i dramasjangeren. Utførelsen er slentrende og til dels subtil, men her følger filmen like fullt en relativt tradisjonell dramaturgi, hvor man nokså tidlig mistenker at de to ikke er så ulike likevel. Og hvor et viktig, om enn usagt, møtepunkt er at de deler den samme melankolien.

Filmen tydeliggjør gjennomgående en del kjønnede koder i dette miljøet, eksempelvis når mannlige kolleger snakker seg i mellom under en sammenkomst om å ta turen videre ut på byen.

Familie i fokus. Så kan man betimelig nok stille spørsmål om hvorfor filmer med karrierekvinner som hovedpersoner nær sagt alltid fokuserer på disse karakterens (gjerne mangelfulle) forhold til familie. Ades film gjør riktignok ikke et voldsomt stort poeng ut av at den noen-og-trettiårige Ines er barnløs, men bakteppet med skilte foreldre i et annet land synes å være et ikke helt uvesentlig aspekt ved hennes åpenbare ensomhet. Hvor ofte ser vi ikke mannlige filmkarakterer dedikere seg til arbeidet sitt uten at manglende kontakt med familie, eller rett og slett mangel på familie, blir et tema? I hvert fall oftere enn tilfellet er med deres feminine motsatser, tør jeg påstå, og mistenker at dette tilkjennegir et ikke akkurat progressivt syn på hva kvinner egentlig burde prioritere.

På den annen side handler jo langt de fleste filmer om noe personlig, fremfor kun om karakterens yrkesutfordringer. Og jeg mener ikke nødvendigvis at dette er en vektig innvending mot Min pappa Toni Erdmann, da far–datter-relasjonen her er utgangspunkt for to finstemte og nyanserike karakterskildringer som unektelig er blant filmens fremste styrker. Dessuten settes hovedpersonens ensomhet vel så mye i sammenheng med det mannsdominerte miljøet hun befinner seg i, og som filmen altså retter en viss kritikk mot.

«Kjære, ikke vær rar,» responderer Lester Burnhams kone på hans tidligere nevnte replikk i American Beauty. Men av og til bør man utvilsomt tillate seg akkurat dét. På ett plan handler Min Pappa Toni Erdmann om å finne seg selv i de rare trekkene man skjemmes over ved sine nærmeste, slik Ines etter hvert trer ut av sin forventede rolle – og sine klær, i det som muligens er en ironisk hilsen til tysk Freikörperkultur. Og med melankoli og ensomhet som andre sentrale temaer, er det vel bare naturlig at det hele munner ut i The Cures vakre og monumentalt triste Plainsong på rulleteksten.

Min pappa Toni Erdmann har norsk kinopremiere 25. desember.

---
DEL