Kjære, ikke vær rar

Min pappa Toni Erdmann. Manus og regi: Maren Ade.

Ved å ta sine karakterer på alvor unngår Min pappa Toni Erdmann komediesjangerens mest opplagte løsninger.

Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

En av mine favorittreplikkutvekslinger på film (og generelt, egentlig) er å finne i Sam Mendes’ American Beauty (1999), når hovedkarakteren Lester Burnham (Kevin Spacey) er med kona Carolyn (Anette Bening) på en jobbfest. Her introduserer hun ham for en eiendomsmeglerkonkurrent (som også er hennes elsker, men det er ikke poenget her), hvorpå Burnham gjør oppmerksom på at de faktisk har møttes tidligere. Når eiendomsmegleren følgelig later som han minnes dette, repliserer Burnham med et beroligende smil: «Det er helt greit, jeg ville ikke ha husket meg heller.»

Fisk på land. Selv om filmene ikke nødvendigvis er spesielt like, er det flere elementer i denne scenen som har gjenklang i den kinoaktuelle tyske komedien Min pappa Toni Erdmann, skrevet og regissert av Maren Ade. Her møter vi den relativt beinharde karrierejegeren Ines Conradi (Sandra Hüller), som jobber med outsourcing for et internasjonalt firma i Bucuresti, og som får uventet besøk av faren sin fra Tyskland. Den halvpensjonerte barneskolepianolæreren og kroniske skøyeren Winfried (Peter Simonischek) har tatt en impulstur til dels fordi hunden hans har dødd, og til dels fordi han mistenker at det ikke går så bra med datteren som hun gir inntrykk av.

Ines skviser faren inn i sitt trange tidsskjema ved å ta ham med på en jobbrelatert sammenkomst der den uflidde mannen er som en fisk på land – og med dette oppstår noen av øyeblikkene som skaper de mest åpenbare assosiasjonene til American Beauty. Likhetene finnes imidlertid ikke bare i situasjonskomikken, men også i noe av tematikken, da begge filmene skildrer en form for et opprør mot roller man er satt til å spille i det sosiale liv.

Alter ego. I Min pappa Toni Erdmann skjer dette først og fremst når pappa Winfried forlenger oppholdet sitt i den rumenske hovedstaden og inntar rollen som «businessmann og coach» Toni Erdmann – komplett med langhåret parykk og utstående løstenner. Slik blir han en del av datterens yrkes- og omgangsmiljø, uten at hun velger å avsløre ham (av flere grunner, noen mer opplagte enn andre).

Med et slikt premiss er det muligens vel så naturlig å sammenlikne filmen med den klassiske komedien Tootsie (1982), der Dustin Hoffman spiller en skuespiller som utgir seg for å være kvinne for å få en rolle – og som med dette lærer ett og annet om hvordan kvinner blir behandlet. Men der et mer opplagt handlingsforløp for en komedie ville ha vært om Erdmann ble en slags guru som alle beundrer, velger Maren Ade en mer realistisk tilnærming, hvor karakterene – i likhet med oss i salen – ser på ham som en pussig og sjarmerende snåling.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL