Forfatter: Karl Ove Knausgård
Oktober, Norge
Knausgård har nå gjort noe nytt – brutt med det selvbiografiske prosjektet og vendt tilbake til fiksjonen. I novellen Fuglene under himmelen opptrer tre generasjoner kvinner. Hovedpersonen og fortelleren er sykepleier og tar seg også av sin mor, mens datteren hennes er taus og opposisjonell. Den gamle er syk og skal snart dø. Sykepleieren står i sentrum: Hun gir og gir og er tilsynelatende den inkarnerte godhet. Datteren er negativ, og moren får uforklarlige raseriutbrudd. Jeg-fortelleren henter inspirasjon fra Søren Kierkegaards religiøse taler i boken Liljen paa Marken og Fuglen under Himmelen (1849), som hun leste på et sykepleierkurs i Danmark.
Underkastelse og lydighet
Vi skal lære det vi har glemt av liljen på marken og fuglen: taushet, lydighet og glede. Hos Kierkegaard segner imidlertid fuglene og liljene sammen under refleksjonens tyngde. Den stakkars fuglen blir en allegori som lider under Kierkegaards massive projeksjoner:
«Fritagen for Lidelse er Fuglen ikke; men den tause Fugl fritager sig for hvad der gjør Lidelsen tungere, Andres misforstaaede Deeltagelse, for hvad der gjør Lidelsen langvarigere, den megen Talen om Lidelsen, for hvad der gjør Lidelsen til det som er værre end Lidelse, til Utaalmodighedens og Sørgmodighedens Synd. Thi tro ikke, at det dog kun er lidt Falskhed af Fuglen, at den tier, naar den lider, at den dog i sit Inderste, hvor taus den end er mod Andre, ikke tier, at den der klager over sin Skjebne, anklager Gud og Mennesker, og lader ‘Hjertet synde i Sorgen’. (11, 21) Nei, Fuglen tier og lider.»
Kierkegaard er slett ikke taus, men meget pratsom når han skal forklare hvorfor fuglen tier. Slik kjører han sin egen oppbyggelige tale i grøften.
Knausgårds
kvinnelige «jeg» ønsker også en absolutt tillit og hengivenhet overfor Gud: «Alt …
Kjære leser. Du har lest over 6 artikler denne måneden. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?
