Kitsch fra Knausgård

FØLELSER: Et skrekkbilde av en kvelende snillhet. Er Knausgård nå farligere enn Kierkegaard som produsent av ideologi?

Eivind Tjønneland
Idehistoriker.
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 01.07.2019
Fuglene under himmelen
Forfatter: Karl Ove Knausgård
Oktober, Norge

Knausgård har nå gjort noe nytt – brutt med det selvbiografiske prosjektet og vendt tilbake til fiksjonen. I novellen Fuglene under himmelen opptrer tre generasjoner kvinner. Hovedpersonen og fortelleren er sykepleier og tar seg også av sin mor, mens datteren hennes er taus og opposisjonell. Den gamle er syk og skal snart dø. Sykepleieren står i sentrum: Hun gir og gir og er tilsynelatende den inkarnerte godhet. Datteren er negativ, og moren får uforklarlige raseriutbrudd. Jeg-fortelleren henter inspirasjon fra Søren Kierkegaards religiøse taler i boken Liljen paa Marken og Fuglen under Himmelen (1849), som hun leste på et sykepleierkurs i Danmark.

Underkastelse og lydighet

Vi skal lære det vi har glemt av liljen på marken og fuglen: taushet, lydighet og glede. Hos Kierkegaard segner imidlertid fuglene og liljene sammen under refleksjonens tyngde. Den stakkars fuglen blir en allegori som lider under Kierkegaards massive projeksjoner:

«Fritagen for Lidelse er Fuglen ikke; men den tause Fugl fritager sig for hvad der gjør Lidelsen tungere, Andres misforstaaede Deeltagelse, for hvad der gjør Lidelsen langvarigere, den megen Talen om Lidelsen, for hvad der gjør Lidelsen til det som er værre end Lidelse, til Utaalmodighedens og Sørgmodighedens Synd. Thi tro ikke, at det dog kun er lidt Falskhed af Fuglen, at den tier, naar den lider, at den dog i sit Inderste, hvor taus den end er mod Andre, ikke tier, at den der klager over sin Skjebne, anklager Gud og Mennesker, og lader ‘Hjertet synde i Sorgen’. (11, 21) Nei, Fuglen tier og lider.»

Kierkegaard er slett ikke taus, men meget pratsom når han skal forklare hvorfor fuglen tier. Slik kjører han sin egen oppbyggelige tale i grøften.

FRA FESTSPILLENE I BERGEN, UNDER OPPSETNINGEN TILKNYTTET NOVELLEN.

Knausgårds kvinnelige «jeg» ønsker også en absolutt tillit og hengivenhet overfor Gud: «Alt handlet om at det ikke var motstand mellom verden og dem. Og at framtiden ikke fantes. Guds rike var øyeblikket, som liljen på marken og fuglen under himmelen alltid var i. Fuglen var i øyeblikket, derfor kunne den bygge et nytt rede akkurat der hvor hønsehauken de fire siste årene hadde tatt ungene dens. Fortiden fantes ikke, og framtiden fantes ikke, bare redet fantes, og etter hvert de små fugleungene. At hønsehauken ville komme og ta dem, fantes ikke i øyeblikket, så da forholdt de seg ikke til det.

Det som vederfarer fuglen, vedkommer den ikke, skrev Kierkegaard.

Er det mulig å tenke sånn for oss?

At det som hender oss, ikke vedkommer oss?

Det ville fri oss fra all lidelse, og fra all smerte. Og det ville åpne Guds rike for oss.

Jeg merket at jeg smilte.» (62)

Knausgård klipper inn litt fra Kierkegaard og legger det i munnen på sykepleiersken. Hønsehauken og duene knytter teksten til hennes egen erfaring. Kierkegaards enerverende buktaleri, der han bruker liljene på marken og fuglene som talerør, forsvinner. Knausgård forenkler, han tar bort den autoritære tonen og gjør poenget mer spiselig. Derfor er han farligere som ideologiprodusent. Han lager med enkle midler en «uutsigelig» transendens, den gleden sykepleiersken hadde da hun leste Kierkegaard, blir «uforklarlig». Ingen ord strekker til, men hvis hun likevel skulle forsøke, lyder det slik:

«Da jeg hadde lest den ut, føltes det som om jeg stod ved kanten av Guds rike.

At Guds rike var her, men at vi var stengt ute fra det. Og at liljene og fuglene var inngangen.»

De snille og de slemme

Mystifikasjonen med hensyn til det uutsigelige har sin parallell i hvor lite jeg-fortelleren vet om sine nærmeste. Hun mangler ord for å gripe hva som rører seg i dem. Det eneste som kunne redde dette godhetsregimet fra kitschen, ville vært å eksponere hvorfor både sykepleierens mor og datter bærer på noe ondt. Et sted må det ha kommet fra, men hvor? Det er uforklarlig. For hovedpersonen er menneskene lyse, eller de har skygger i seg. Hvis dualismen mellom det onde og det gode hadde vært mindre eventyraktig, kunne fortellingen kanskje vært reddet både tankemessig og estetisk. Sykepleieren går hele tiden og lurer på hvorfor datteren og moren er så aggressive.

I en diskusjon før Festspillene i Bergens premiere på «Venter» – som var løselig basert på Knausgårds tekst – benektet regissøren, katalanske Calixto Bieito, at man skulle assosiere oppsetningen med Fuglene av Hitchcock. Men alle kråkene og uglen som viser seg når noen skal dø, bærer bud om en underliggende skrekkfølelse. Også i denne novellen finnes en Hitchcock ultra light-effekt hos Knausgård.

Kanskje det hadde vært bedre å gå dypere i seg selv enn
å drømme om Guds rike?

Sykepleieren engster seg hele tiden for at noe er galt fatt: Datteren svarer ikke på telefonen, kanskje hun er selvmordskandidat? Det er noe mistenkeliggjørende og trygghetsnarkomant i hennes vedvarende uro – kanskje det hadde vært bedre å gå dypere i seg selv enn å drømme om Guds rike? Uansett hvor mye godt hun gjør, så bygger det seg opp en konflikt. Hun er aldri sint og alltid god, her ligger problemet. Både datteren og hennes fraskilte mann mangler noe, mener hun. De er ikke «hele mennesker»! Sykepleierens godhet burde vrenges. Da ville skrekkbildet av en kvelende snillhet blitt tydelig i all sin grusomhet.

Religiøs kitsch

Da postmodernismen kom til Norge, ble det mote å dyrke populærkulturen. Smakshierarkiet skulle snus opp ned. Kjetil Rolness’ Vulgær og vidunderlig – en studie i utsøkt dårlig smak (1992) er et monument over tidsånden fra slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Det naturlige skulle utfordres. Mot spontane, inderlige og oppriktige følelser satte Rolness dandyen, som ville leve og dø foran speilet. Men kritikk og hierarkier forsvant ikke av den grunn. Noen B-filmer er bedre enn andre – vi kommer altså ikke utenom kvalitetskriterier.

I dag har postmodernismen blitt en hoggestabbe for Jordan Peterson og andre, et skjellsord for alt som gikk galt. Man er blitt religiøs og lengter etter et fast verdigrunnlag. Frigjøring, autonomi og opplysning er ute. Veien går nå tilbake til tradisjonen, religionen og autoriteter som ikke kan overprøves av fornuften.

Der postmodernismen dyrket kitschen, satser Knausgård nå på naturen som alternativ til kunstighet og vilkårlighet. Men naturdyrkelsen blir en kitsch-kopi av Kierkegaard, hvis egne tirader også heller mot selvparodien. Det gode er det naturlige, det uskyldige festes til naturmetaforer. Men fuglen synger ikke av glede, slik Kierkegaard trodde, men for å tiltrekke en partner og forsvare sitt territorium. Hvis man prøver å grunnlegge en etikk på naturens angivelige uskyldstilstand, ender man lett opp i det motsatte: sosialdarwinisme.

Man er blitt religiøs og lengter etter et fasverdigrunnlag. Frigjøring,
autonomi og opplysning er ute.

I oppsetningen av «Venter» klasket Bieito sammen fuglene, en hjort og et barn som fødes, med den ventende Solveig-skikkelsen som synger Grieg. På samme måte manipulerer Knausgård ved å klippe Kierkegaard inn i novellen. Han legitimerer kvinnens tradisjonelle omsorgsyrke i religiøst ladede naturmetaforer – og likevel har noen innbilt seg at han er blitt feminist!

Kitsch-kritikken trenger ikke forakte folkets smak ut fra et elite-standpunkt, den kan omvendt avsløre kitschen i angivelig seriøs kunst og litteratur. Når kunsten nærmer seg kitsch, går den estetiske kommunikasjonen mot manipulasjon. Er vi nå tilbake til Erlend Loes Naiv. Super: gullfisken med ett sekunds hukommelse som utopi?

Å bade i følelser

NTB SCANPIX

Samfunnsutviklingen foretrekker i økende grad et menneske uten fortid og framtid, derfor trenger vi ikke i tillegg den spontane opplevelsen av Guds rike i øyeblikket. Christopher Lasch skrev om psykisk overlevelse i urolige tider i The Minimal Self (1984). Han så en tendens til å gi avkall på fortid og framtid – og leve en dag av gangen. Historieløse og uten prosjekter blir folk lett påvirket av kitschforfattere som bader leserne i følelser.

Rolness konstatert i 1992 at kitschen er umulig å bli kvitt så «lenge mennesket lengter etter det uoppnåelige – en tilstand uten stengsler, uten ubehag, uten heslighet, der alt bare er skjønt, vil det alltid lage seg erstatninger som kan gi trøst – et glimt av det ideelle, et løfte om forløsning».

Eksistensialistisk autentisitets-kitsch framstår tilsynelatende som et alternativ til den postmoderne nihilismen, men er i virkeligheten part of the problem. Naturkitsch-basert religiøsitet er ikke løsningen på postmodernismens verdinihilisme, men et forsøk på å utdrive Satan med Belsebub.

Knausgård har nå blitt en elg i solnedgang – som fører an i lemenmarsjen mot Gud.

Les også: Dobbeltmoralistisk tolkning av Knausgård