Kitchen Sink High Conceptualism

Shelly Silver viser ingen ydmykhet når det gjelder relevans og bærekraft i sitt prosjekt, men tar seg plass og tid og oser av selvtillit.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

A Strange New Beauty

Shelly Silver

USA

Den New York-baserte kunstneren, fotografen og videoskaperen er kjent for verk som omhandler de usikre grensene mellom private versus public, altså den private versus den offentlige sfære. Silver har vært representert på hva vi kan kalle elitistiske arenaer – deriblant MoMA, Tate, Berlin, London samt Moscow Film Festival. Hun er dessuten assisterende professor ved Columbia-universitets avdeling for visuell kunst.

Ambisiøs og arrogant? En folketom, luksuriøs residens vises i enkelttakninger og sammenstilte videotriptykon på svart bakgrunn. Utsnittet er først lite, så stort. Video sammenstilles med tekst. Videoruten skifter sted i bildet, hopper fra side til side. Ulike voice-overe supplerer eller gjentar teksten.

Mangelen på samlende narrativ eller rød tråd skaper distanse. Samtidig krever det overlessede og ambisiøse bombardementet av tekst og bilder stor oppmerksomhet.

Silver bryr seg ikke om hvorvidt vi henger med eller om hun tar for stor plass. Hun bryr seg heller ikke om hvorvidt utsnittet, lyssettingen, valg av filmet objekt eller tekstfragment fenger. I dissonansen mellom de ulike elementene oppstår en spenning.

Forførerisk selvironisk. I sin overbevisning om sitt eget prosjekts fortreffelighet skaper hun en dynamikk som åpner opp for tilskueren. Som publikum gir jeg meg ufrivillig og imponert hen. Fengslet nettopp av regissørens egen mangel på tvil.

Silver jobber monumentalt – ikke bare med hensyn til ambisjon, men også når det gjelder den konseptuelle veven. Stringensen i de utallige videotriptykonene har en egen massiv og forførende kvalitet. Som tre sammenhengende enheter i tid, men med ulikt utsnitt, både utdyper, beriker og opphøyer de hverandre. Med en synergieffekt løftes de sammenstilte videotagningene fra å være observasjoner og objekter til å bli et mer frapperende uttrykk som peker ut over seg selv.

Silver har klart en genistrek tilsvarende Knausgård. 

Enkeltutsnittene innehar ikke den samme vitaliteten. Det er i det mangefasetterte Silver glitrer – også tekstmessig. Hun snakker om barnets opplevelse av smerte, og om at barnet læres at en katt også føler smerte. Hun gjør tilskueren oppmerksom på de små nyansene gjennom en stadig insisterende dissonans mellom blant annet fortellerstemme og tekst. Eller er kanskje nyansene slett ikke små?

Tragedie versus statistikk. Tidlig i filmen tar hun sats. Ett barns død er en tragedie, tusener av barns død er statistikk. Silver spør: «Is there sorrow in knowing one has profited at the expense of someone else?» Kontant kommer svaret: «No.» Rett etter kommer det obligatoriske og utslitte «I feel gratitude». Men med det etterfølgende sleivete og overtydelige «Thanks», blir humoren tydelig. Det er den som viser vei til Silvers ståsted. Hun ironiserer over sin egen miljøtilhørighet i den privilegerte klasse, og bruker avvæpnende humor og kløktig sammenstilling for å balansere sitt prosjekt.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.