Kitchen Sink High Conceptualism

Shelly Silver viser ingen ydmykhet når det gjelder relevans og bærekraft i sitt prosjekt, men tar seg plass og tid og oser av selvtillit.

Lande er filmregissør og -kritiker.

A Strange New Beauty

Shelly Silver

USA

Den New York-baserte kunstneren, fotografen og videoskaperen er kjent for verk som omhandler de usikre grensene mellom private versus public, altså den private versus den offentlige sfære. Silver har vært representert på hva vi kan kalle elitistiske arenaer – deriblant MoMA, Tate, Berlin, London samt Moscow Film Festival. Hun er dessuten assisterende professor ved Columbia-universitets avdeling for visuell kunst.

Ambisiøs og arrogant? En folketom, luksuriøs residens vises i enkelttakninger og sammenstilte videotriptykon på svart bakgrunn. Utsnittet er først lite, så stort. Video sammenstilles med tekst. Videoruten skifter sted i bildet, hopper fra side til side. Ulike voice-overe supplerer eller gjentar teksten.

Mangelen på samlende narrativ eller rød tråd skaper distanse. Samtidig krever det overlessede og ambisiøse bombardementet av tekst og bilder stor oppmerksomhet.

Silver bryr seg ikke om hvorvidt vi henger med eller om hun tar for stor plass. Hun bryr seg heller ikke om hvorvidt utsnittet, lyssettingen, valg av filmet objekt eller tekstfragment fenger. I dissonansen mellom de ulike elementene oppstår en spenning.

Forførerisk selvironisk. I sin overbevisning om sitt eget prosjekts fortreffelighet skaper hun en dynamikk som åpner opp for tilskueren. Som publikum gir jeg meg ufrivillig og imponert hen. Fengslet nettopp av regissørens egen mangel på tvil.

Silver jobber monumentalt – ikke bare med hensyn til ambisjon, men også når det gjelder den konseptuelle veven. Stringensen i de utallige videotriptykonene har en egen massiv og forførende kvalitet. Som tre sammenhengende enheter i tid, men med ulikt utsnitt, både utdyper, beriker og opphøyer de hverandre. Med en synergieffekt løftes de sammenstilte videotagningene fra å være observasjoner og objekter til å bli et mer frapperende uttrykk som peker ut over seg selv.

Silver har klart en genistrek tilsvarende Knausgård. 

Enkeltutsnittene innehar ikke den samme vitaliteten. Det er i det mangefasetterte Silver glitrer – også tekstmessig. Hun snakker om barnets opplevelse av smerte, og om at barnet læres at en katt også føler smerte. Hun gjør tilskueren oppmerksom på de små nyansene gjennom en stadig insisterende dissonans mellom blant annet fortellerstemme og tekst. Eller er kanskje nyansene slett ikke små?

Tragedie versus statistikk. Tidlig i filmen tar hun sats. Ett barns død er en tragedie, tusener av barns død er statistikk. Silver spør: «Is there sorrow in knowing one has profited at the expense of someone else?» Kontant kommer svaret: «No.» Rett etter kommer det obligatoriske og utslitte «I feel gratitude». Men med det etterfølgende sleivete og overtydelige «Thanks», blir humoren tydelig. Det er den som viser vei til Silvers ståsted. Hun ironiserer over sin egen miljøtilhørighet i den privilegerte klasse, og bruker avvæpnende humor og kløktig sammenstilling for å balansere sitt prosjekt.

Samtidig klarer Silver å tematisere aggresjon, krig og utbytting mens hun holder det visuelle innenfor en luksuriøs sone av komfort. En overdådig smijernsport filmet i ulike utsnitt. Et overfylt walk-in-closet i triptykontagninger. Ditto marmorvasker med gullkraner. Silver bruker huset som metafor. Huset har åpninger. Huset kan derfor trenges inn i, og dermed er det sårbart. Hjemmet – den kvinnelige trygghet og bastion – er med dette grepet gjort like sårbart som kvinnekroppen. Silver tar opp et brennaktuelt tema med en uvant og ny tilnærming. Der hennes sammenstillingsprosjekt først irriterte og virket selvopptatt, opplever jeg nå en freidig friskhet som gir nye muligheter. Silvers perspektiv åpner for mange lag av refleksjon, og hennes uuttømmelige trygghet og spillerom i dette prosjekt inspirerer.

Tar en Knausgård. Midt i filmen skjer det et skifte. Slitne barnesko og beltekaos er avfilmet. Skitten oppvask i nærbildet. Silver har klart en genistrek tilsvarende Knausgård.

Hun setter hverdagsobjektene fra intimtetssonen sammen med de store spørsmålene, samfunnsengasjementet og en dirrende samvittighet.

Gjenglemte sokker. Slitne rosa plastsandaler. En flekkete morgenkåpe henslengt i en herskapelig trapp. En gjenglemt barberhøvel ved et møkkete speil. En oppstilt, fremmedgjort vaskekost. Ting de fleste kvinner holder seg unna i sine verk hvis de vil skape seg en seriøs samfunnsposisjon som oppegående og samfunnskritiske debattanter.

Silver går drevent videre. Hun setter hverdagsobjektene fra intimtetssonen sammen med de store spørsmålene, samfunnsengasjementet og en dirrende samvittighet. Hun er som en alkymist som blander elementer for å skape en ny og visere enhet.

Verket byr på en meditativ opplevelse. Starten lugger litt, og formen krever som nevnt tid å venne seg til. Men etter hvert briljerer Silver med orkestrering av tempo i de ulike billedutsnittene som farer over skjermen. Hun tripler sine egne triptykon. Spiller på dem som på pianotangenter. Har mangefasetterte voice-overe som jobber sammen og mot hverandre. Freidig lydbruk drar inn rauting, orgasmer, stønn, gråt og avstraffende pisking. En helstøpt sekvens er fugler i ro eller flukt akkompagnert av et jagende helikopter på lydsiden.

På kornet. Bruken av originalt sammenstilt lyd og humor holder filmen fra å bikke over i pompøsitet. Dermed kan Silver i fragmentert, men stringent stil sette krig, utplyndring og fattigdom i relieff til de overdådige interiørene og eksteriørene. De mange utsnittene av automatisk vanning av husets hage har fart, kraft og innlevelse. I andre, mindre observasjoner finnes møtepunkter mellom det private og aggresjonen som tilsynelatende er trygt utenfor rekkevidde. Som i et triptykon bestående av en plastpistol, en velbrukt målskive og plastsandaler.

Silver er en selvsikker dirigent over sine egne elementer. Hun vet å holde sitt eget prosjekt i stramme tøyler. Det jeg savnet av ydmykhet gjør hun opp for i andre grep. Tre ganger blir nærgående spørsmål, som fører til dårlig samvittighet og følelse av utilstrekkelighet, kontant avfeid med «No.» Shelly Silvers ironi fanger på kornet den forventede responsen blant dem hun utfordrer.

Filmen vises på filmfestivalen Dok Leipzig. 

---
DEL