Den italienske komponisten Giacomo Carissimi (1605-74) er i dag bare kjent for oratoriet Jefta. Le Parlement de Musique taler dette verkets sak på sin nye cd, mens Concerto delle Donne viser at denne sentrale skikkelsen i oratoriets utvikling har mer å by på.
Raffinert fortvilelse
Da ammonittene angrep Israel, inngikk Jefta en pakt med Gud: Hvis denne gav ham seier mot fienden, skulle den første som kom ut av huset hans og kom imot ham da han kom velberget hjem, ofres som brennoffer. Han ble møtt av sin datter.
Carissimis oratorium basert på den bibelske historien regnes som den latinske oratoriesjangerens første mesterverk. Jefta (ca. 1650) er et verk med enkle virkemidler der uttrykksfylde og formidling av historien står i sentrum, i motsetning melodi og struktur.
I motsetning til det til Jefta, ser livet til Carissimi ut til å ha vært relativt udramatisk. Han ble kapellmester ved det tyske jesuittakademiet i Roma bare 24 år gammel og forble der til sin død. Jobben bestod av musikkundervisning og organisering av musikk i kirka. Han ble regnet som tidas fremste oratoriekomponist; det siste korpartiet i Jefta var særlig beundret, og det ble brukt av Händel i dennes oratorium Samson. Alessandro Scarlatti og Marc-Antoine Charpentier var blant Carissimis mer berømte elever.
Det franske ensemblet Le Parlement de Musique har på sin seineste utgivelse på Opus 111 satt sammen et program de har kalt «en åndelig konsert i Roma ca. 1650». Ensemblet, som ble dannet i 1990 av dirigenten Martin Gester, er spesielt opptatt av å belyse lite kjente verker av så vel kjente som ukjente komponister. Deres framføring av Jefta framstår som idiomatisk gjennom ensemblets og solistenes kombinasjon av raffinement og ekspressivitet. Særlig imponerer sopranen Elisa Franzetti i rollen som datteren.
De to andre verkene av Carissimi på denne cd-en, Damnatorum lamentatio og Felicitas beatorum, er ikke direkte basert på bibeltekster, men er også historiae sacrae, «hellige historier». I tillegg inneholder cd-en verker av Carissimis samtidige Lelio Colista og Girolamo Frescobaldi.
Tårer for tre
Det engelske ensemblet Concerto delle Donne består av de tre sopranene Donna Deam, Gill Ross og Elin Thomas, samt Alistair Ross og David Miller på henholdsvis cembalo og chitarrone. Ensemblet ble dannet for å framføre italiensk musikk fra 1500- og 1600-tallet som er skrevet for tre sopraner. Det var hertug Alfonso av Ferrara som satte sammen den første concerto delle donne av tidas beste sopraner, og det finnes en mengde musikk skrevet for denne sjeldne besetningen, særlig av Carissimi.
På sin første cd på Signum, kalt Piangete («Gråt») etter kantaten Piangete, ohimè piangete, tar Concerto delle Donne for seg motetter og kantater av Carissimi, hvorav bare én er spilt inn før. De verdslige kantatene her er skrevet for konserter ved hoffet til Kristina av Sverige, som ankom Roma i 1655.
Denne musikken, og særlig den som er for tre like stemmer, kan ved første gjennomlytting gi et inntrykk av monotoni og ensartethet, noe som ikke motvirkes av at ensemblet kun bruker cembalo og chitarrone som akkompagnement. Imidlertid er dette musikk som vokser etter hvert som man går inn i den på dens egne premisser. Det er et problem at lydbildet er litt hult og trangt og har for lite dynamikk. Dette er for øvrig det eneste jeg har å utsette på denne cd-en. De tre sopranene har vakre, reine stemmer, og tolkningene er fullstendig overbevisende med hensyn til frasering, tempi og dynamikk.
Begge disse cd-ene er svært gode introduksjoner til denne ufortjent undereksponerte komponisten.
