Kirkegårdens nye klær

50 000 ble drept i Bogotás tidligere slumområde Cartucho – og utallige bare forsvant.

Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.

Cartucho

Andrés Cháves Sánchez

Colombia

De ti husene i Bogotás Cartucho-område likner en krigssone. Tidligere var stedet et av de voldeligste i verden. Knivstikking, voldtekt og skyting var daglige hendelser i dette livsfarlige kvartalet som var befolket ikke bare av colombianere, men av fattige mennesker fra mange ulike land. Selv en gjeld på et par euro kunne være nok til trusler om død. Drap var ikke bare et redskap i kampen om penger, men tok ofte form av hemningsløse massakrer nærmest for moro skyld, med ofre som fikk revet sine kropper opp med dusinvis av knivstikk.

Dette har ikke alltid vært Cartuchos virkelighet. Fra å være et alminnelig slumområde der innbyggerne brukte sine piller og sin marihuana, ble stedet fullstendig forandret da crack, morfin, kokain og andre hardere stoffer kom i salg og ble konsumert på hvert gatehjørne.

Med økende kriminalitet ble slummen over tid en skånselløs dødssone. Lokale dealere skaffet seg mer inn ytelse og makt etter hvert som de trengte seg inn og så å si okkuperte området. I denne lukkede verdenen kunne det å krysse en gate mellom to rivaliserende narkogrupper være et spørsmål om liv eller død. Politifolk som arbeidet undercover og infiltrerte gjengene, forsvant ofte uten at noen hørte fra dem igjen. Kroppene deres ble sannsynligvis begravd under betong.

In limbo. I den eksperimentelle kortdokumentaren La Hortúa fra 2011 fokuserte filmskaper Andrés Cháves Sánchez på en sykehusruin i en forlatt spøkelsesby – en gang et av de bedre hospitalene i Colombia, men i dag bebodd av husokkupanter. Cháves fulgte disse i deres dagligliv, preget av plagsomme minner og dagens ensomhet.

Hans nye film Cartucho var et spesielt og skjellsettende innslag ved Marseille FID-festivalen – kjent for å verdsette komplekse, sublime og gjerne motsetningsfylte filmer. Cháves skildrer bydelens liv-in-limbo med alle dets paradokser og dobbeltheter. Han kombinerer vitneutsagn med arkivopptak av dagligdags gateliv, og har gjennomgående lagt inn intervjusekvenser der personer som ikke vil samarbeide med ham kommer med skeptiske og dels aggressive kommentarer.

Men filmskaperen viser også andre sider ved bydelen, som at innbyggerne er hardtarbeidende mennesker som blant annet daglig pløyer gjennom 70 prosent av Bogotás søppel på jakt etter mat og andre nyttige ting. Ett intervjuobjekt peker på det seriøse og verdige ved arbeidet sitt, som kommer så godt med for Colombias hovedstad.

Cartucho ble til og med oppsøkt tidlig om morgenen av medisinstudenter som ville ha med seg lik hjem.

Dans og dop. Ganske overraskende i denne konteksten er dansingen i gatene, som uttrykker så mye glede og moro. Disse glade bildene avslutter Cháves’ panoramablikk på livet i den kaotiske bydelen. På avstand kan dansen virke som et dødsritual på kanten av en avgrunn, utført av mennesker som hverken har noe å tape, forvente eller frykte. «Vi står overfor et paradoks; at livsglede ofte utfolder seg i de mest uventede situasjoner, når døden er ganske nær. Folk som alltid har levd i et dysfunksjonelt samfunn og aldri har prioritert helse, ser ut til å ha mye lettere for å feire livet og glede seg over de små, intense øyeblikkene,» sier han.

Enda mer overraskende er det at unge kvinner fra byens overklassefamilier dukker opp på denne dødsscenen for å more seg. Ruset på alkohol og narkotika av ymse slag blir de lett ofre for menn høyt oppe på samfunnsstigen som selv er stoffmisbrukere, men som har penger nok til å betale både for dop og kvinner, og som stenger seg inne med sine utvalgte i dager og netter av gangen.

Cartucho ble til og med oppsøkt tidlig om morgenen av medisinstudenter som ville ha med seg lik hjem, gjerne med preferanser som «pene ben» eller «ikke knivstukket».

Den pragmatiske aksepten av forholdene som disse høyt utdannede colombianerne viste, kan umiddelbart virke forbløffende – men igjen vitner dette om at det belastede området lenge ble be- traktet som nyttig og nødvendig for at Bogotá skulle kunne fungere som by.

Gå over lik. Nesten 50 000 mennesker mistet livet her, og da er ikke de mange som bare forsvant medregnet. Uniformert politi betydde sjelden noen beskyttelse for beboerne, tvert imot: Folket her ble i stedet selv brukt som mål under politiets egne, ville skyteraptuser, som til og med kunne ramme hjelpeløse uteliggere.

I dag er Cartucho ikke til å kjenne igjen: De gamle bygningene er revet og erstattet med Third Millennium Park, et område med steril, minimalistisk arkitektur, omgitt av blomster og trær. Noen av de tvangsflyttede innbyggerne driver omkring i strøket fremdeles og erklærer at de kjenner på en kald og skremmende stillhet der. Området er så å si tomt. Mange som ferdes her i dag, synes ikke å være klar over at de vandrer rundt på den kanskje største kirkegården i Bogotá, der hundrevis av anonyme skjeletter fortsatt befinner seg under overflaten.

 

---
DEL