King er død, ideen lever

Denne uka er det 40 år siden Martin Luther King jr. ble drept. De siste dagers hendelser viser at Norge trenger hans ord for å komme seg videre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[4. april] «Noen begynner å snakke om truslene: Om hva som vil skje med meg fra noen av våre syke hvite brødre? Vel, jeg vet ikke hva som vil skje nå. Vi har noen vanskelige dager foran oss. Men det bryr jeg meg ikke om. Fordi jeg har vært på toppen av fjellet.»

Med disse ord var Martin Luther King jr. i ferd med å avslutte sitt livs siste tale, i Memphis, 3. april 1968. Kvelden etter ble den 39-årige pastoren og nobelprisvinneren skutt til døde av James Earl Ray mens han sto på balkongen på motellet sitt. Skuddet satte et punktum for en 13 år lang ikke-voldskamp av global støpning.

King var nemlig påvirket av Mahatma Gandhis fredelige motstandskamp, satyagraha. Som igjen var påvirket av tanken om sivil ulydighet fra den amerikanske 1800-tallsfilosofen Henry Thoreau, som igjen ble inspirert av og henviste til indiske Rig Veda-skrifter.

Kings fredelige kamp startet med at han kom i førersetet og ledet bussboikotten i Montgomery i 1955, etter at Rosa Parks nektet å etterkomme loven om å oppgi setet til en hvit mann. Den fortsatte med høydepunkter som marsjen til Washington i 1963 og den berømte «I have a dream»-talen, via tildelingen av Nobels fredspris året etter, samt de formelle juridiske seierne med Civil Rights Act (1964) og National Voting Acts (1965).

Slik la King grunnlaget ikke bare for at alle amerikanere i utgangspunktet skal ha de samme sivile og politiske rettigheter. Hans utrettelige kamp skapte håp hos Nelson Mandela og majoriteten av innbyggerne i apartheidstaten Sør-Afrika. Og King er, kan og bør være en inspirasjon når minoriteter diskrimineres i Norge anno 2008.

For dessverre er det slik at Kings budskap i høyeste grad ennå er aktuelt i dagens Norge. Det viser konklusjonen til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), som 27. mars fastslo at Ali Farah ble diskriminert da ambulansepersonellet etterlot ham blødende i Sofienbergparken. Det mest skremmende er likevel ikke ambulansepersonellets oppførsel, men den manglende viljen og evnen til å rydde opp fra Ullevål sykehus, Helsetilsynet og Helsedepartementet. I praksis godtar og oppmuntrer disse statlige instansene til diskriminering ved ikke å ta vitnene og Fylkesmannens beretninger på alvor.

Farah-saken inngår i en større sammenheng, der norske tjenestemenn handler eller formulerer seg skremmende likt det King ble utsatt for i USA på 1960-tallet. Skjebnen til nigerianskfødte Eugene Obiora, som var norsk statsborger, er nok et eksempel. For halvannet år siden døde den ubevæpnede småbarnsfaren da trondheimspolitiet fant det nødvendig å pågripe ham. 29. mars kom nyheten om Sivilombudsmannen nå krever at justisministeren klargjør hvem som har ansvaret for at politiet ikke kjente til at Obiora ble utsatt for livsfarlige pågripelsesmetoder, i strid med menneskerettighetskonvensjonen.

Obiora er død, men saken hans lever.

Slik går det en linje bakover i tid også til Benjamin Hermansen, 15-åringen fra Holmlia som ble drept av nynazister. Men også en linje fram til denne ukas nyhetssaker om hvordan såkalte mørkhudede «tilfeldigvis» blir stoppet langt mer hyppig enn andre av tollen på Gardermoen.

Dette handler ikke bare om enkeltskjebner eller om minoriteter, men om det store vi, om hvordan Norge som majoritetssamfunn skal framstå. Og vi kommer oss ikke videre før vi har bekjempet de fordomsfulle demoner som ennå hjemsøker våre liv. Slik King gjorde i sin tid, med god hjelp av hundretusener av såkalt hvite amerikanere på 1960-tallet.

Det er synd å si det, men i behandlingen av minoriteter synes Norge nå å ligge mange år bak det mer inkluderende i Nord-Amerika. I USA ville slike Farah- og Obiora-saker ført til en rettmessig og skikkelig oppvask. Man ville ikke slått seg til ro med myndighetenes passivitet og unnvikende oppførsel. Man ville krevd handling. Nå!

Men før handling trenger man å lytte til de siste ord som Martin Luther King jr. talte før han ble drept. Som en Moses visste han at han ikke ville se framtiden, oppleve et USA hvor en farget amerikaner er favoritt til å bli landets neste president: «Jeg har sett det lovede land. Jeg vil kanskje ikke komme dit med dere. Men jeg vil i kveld at dere skal vite at vi, som et folk, vil komme til det lovede land.»

Ord uttalt i USA i 1968. Vi burde begynne å bruke dem i Norge i 2008 også.

Diktaturets slutt

[tyrann] Onsdag 2. april ble en gledens dag. Zimbabwes valgkommisjon kunne da fastslå at diktatoren Robert Mugabes parti har mistet sitt flertall i parlamentet.

Dermed går det mot slutten for Mugabe, 28 år etter at han som helt ble båret fram og valgt til makten i april 1980. Men én ting er å skaffe seg makt. Noe annet er å forvalte den, som ved å sikre frie valg.

I tillegg handler det om å vite når man skal gi makten fra seg, slik for eksempel Nelson Mandela gjorde etter fem år. Som kontrast ble Mugabe helten som ble en diktator. Ikke så ulikt den nå 81-årige geriljalederen Fidel Castro. Først i februar ga han fra seg presidentvervet til lillebroren Raul, etter å ha holdt på makten i 49 år og uten å la det cubanske folket selv fritt bestemme sin leder. Cubas regjering har nå endelig gitt folk tilgang på DVD-spillere og brødristere.

Tross veltalende retorikk bevitner også dette at Fidel Castro, som Mugabe, ble en tyrann som tviholdt på makten. Som denne publikasjons første redaktør, Sigurd Evensmo, skrev i 1970, i sitt oppgjør med norsk Stalin- og Mao-dyrkelse, så trenger vi også nå å «betrakte ethvert jordisk paradis med en viss skepsis».

---
DEL