Kinesiske kulisser

I kinesernes svar på Hollywood bruker de ikke vanlige kulisser i filmproduksjonene sine. I stedet bygger de opp det gamle Kina fra grunnen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[film] Muskettskudd runger i luften. De knalles av fra en stridsskute mot japanske fiender. Jeg står foran Den forbudte bys store keiserpalass og ser utover Kantons gamle kolonivillaer. Alt er bygget i full skala. I filmbyen Hengdian, midt i Zhejiangprovinsen, bruker man nemlig ikke kulisser. Der har man bygget opp det gamle Kina slik det var: i stein, tre og sement.

Under mitt besøk var superstjernene Jackie Chan og Jet Li på plass for å spille inn Kongen av kung fu – Gongfu zhi wang. De fleste av de store kinesiske kostymefilmene de siste årene, som Hero og The Promise, har blitt spilt inn her.

Størrelsen på filmbyen trosser alle sammenligninger. Bare for å anlegge Den forbudte by sprengte filmselskapet bort 13 små fjell med dynamitt. Deretter planerte 100 veivalser et område på én kvadratkilometer. Etter fem år stod en nøyaktig kopi av keiserpalasset klar, det vil si slik det så ut under Ming-dynastiet. Kostnad: 800 millioner yuan – rundt 616 millioner kroner. Derutover finnes blant annet Song-byen og Kanton-replikaen med 1800-tallsmiljøer, samt keiser Qin Shihuangs palass. Sistnevnte ble bygd for Chen Kaiges film Keiseren og morderen (kostnad: 154 millioner kroner). Kopiene er overraskende gode, til og med maleriene i de buede takene ser troverdige ut på avstand. For å danne gatemiljøene har film- og tv-selskapene brakt inn gamle, autentiske hus fra andre deler av Kina.

På tross av de enorme kostnadene lar Hengdian film- og tv-selskapene bruke miljøene helt gratis.

Armé av statister

Under mitt besøk var elleve produksjoner i gang samtidig. Liu Rongdong, visedirektør for Hengdian World Studios, forklarer at filmene bare er et reklameverktøy. De reelle inntektene kommer fra turisme. I fjor hadde filmbyen 3,6 millioner besøkende. Det gjorde Hengdian til den raskest voksende turistdestinasjonen i Kina.

Filmselskapene lokkes også av en armé på 3500 statister, som er tilgjengelige gjennom Hengdians skuespillerorganisasjon.

– Om en regissør ringer og vil ha 500 skallede statister til i morgen så barberer vi 500 av dem til i morgen, sier Liu Rongdong.

Statistene kalles hengpiao, «de som driver i Hengdian». En av dem, 21-årige Shi Xinhua, kommer gående på Kantongaten kledd i fotsid drakt, parykk med hårpisk i hånden. I går var han kaptein under Tang-dynastiet. I dag skal han forestille en byboer på gaten. Med dunete bart og unnselig blikk ligner han ikke akkurat noen ny Bruce Lee. Likevel har han satset alt på å dra til Hengdian, slik som tusenvis av andre kinesiske ungdommer. Shi tjener 15 kroner for åtte timers arbeid som statist. Det er dårlig betalt, til og med i Kina. Foreldrene tryglet og ba ham om å komme tilbake til skolen i Shanghai. De reiste til og med ned og forsøkte å tvinge ham. Men Shi nektet.

– Da de dro, sa de at fra nå av fikk jeg ete livets bitterhet på egenhånd.

Men Shi angrer ikke på bruddet med foreldrene.

– Jeg vil bli skuespiller! Men når sant skal være sagt så er ikke sjansen særlig stor for å bli oppdaget her.

Bak ham kommer turistgrupper med paraplyer oppslått for å beskytte mot sommerheten. De jakter på aha-følelsen over å se stedet der favorittfilmen ble spilt inn, og naturligvis sjansen til å treffe en stjerne.

400 produksjoner

En annen del av Hengdian-pakken er en god dose patriotisme. Hengdians neste store byggeprosjekt er en nøyaktig kopi av det gamle Sommerpalasset. Originalen i Beijing ble plyndret og satt i brann av fransk-britiske styrker i 1860. Ruinene har blitt et symbol på Kinas fornedrelse under kolonialismen. Byggekostnadene for Hengdians sommerpalass beregnes å bli 15 milliarder kroner. Alt skal ifølge planen finansieres av donasjoner. Det har ført til debatt, og eksperter hevder at pengene i stedet burde brukes til å bevare landets eksisterende kulturarv – som er under akutte trusler på grunn av den økonomiske utviklingen.

– Vi håper at nasjonene som ødela Sommerpalasset skal bidra, sier Liu.

Patriotisme er hovedårsaken til at filmbyen ble bygget i utgangspunktet. I 1975 startet en lokal bonde, Xu Wenrong, en egen tekstilfabrikk. Han ble en av de første «bondeentreprenørene» i det da fortsatt rettroende kommunistiske Kina. Navnet på firmaet ble det samme som området: Hengdian. På 1990-tallet hadde Hengdiangruppen vokst til et kjempekonsern innen elektronikk- bygg-, kjemi- og legemiddelsindustrien.

Omtrent som en gammel europeisk godseier bidro Xu aktivt til samfunnet. Han fikk bygget veier, skoler – fra grunnskole til universitet – og to sykehus for Hengdians drøyt 70.000 bofaste innbyggere. Til og med byens kirkegård er en gave fra Xu Wenrong.

I 1995 fikk han besøk av regissøren Xie Jing. Under en middag fortalte Xie at han hadde blitt hyret for å lage filmen Opiumskrigen. Den skulle være ferdig til Kinas overtagelse av Hongkong i 1997 (Britene erobret Hongkong i 1842 i forbindelse med Opiumskrigen). Problemet var et av byggene hadde tatt så lang tid at de ikke ville klare deadline. Regjeringen begynte å bli nervøs og Xie var desperat. På stående fot lovet Xu Wenrong at han skulle gi dem alt de trengte. Ikke fordi han var en cineast – han foretrekker selv kung fu-noveller framfor film. Men han anså studioet som «et bidrag til den kinesiske filmindustrien fra bøndene i Hengdian», forteller Zeng Yulin, sjefredaktør i selskapets eget tidsskrift. Etter tre måneders intensivt arbeid var den 20 hektar store innspillingsplassen klar. Den 8. august 1996 ble Hengdian innviet. Siden den gang har drøyt 400 produksjoner blitt spilt inn der. Også flere internasjonale titler, som den finske kung fu-møter-kalevala-kalkunen Jade Warrior. Actionfilmen Mummy III er på gang. Hengdiangruppen har også investert i en kinokjede og i filmproduksjon.

Må være politisk korrekte

Sjefene i Hengdian liker å sammenligne seg med Hollywood. Liu Rongdong fremhever at de arealmessig er større enn både Hollywood og Bollywood. Det er sant nok, men den indiske og amerikanske filmindustrien blåser i hvor mye land de eier. De fokuserer på penger og antall filmer. Og her henger Hengdian etter.

I fjor hadde hele den kinesiske filmindustrien en totalinntekt på over 4,5 milliarder kroner. Riktignok var det en økning på 20 prosent. Men bare det amerikanske kinobillettsalget var verdt 13 ganger mer. Det største problemet er piratkopiering, som gjør det vanskelig å få tak i en ekte dvd og som holder prisen nede til en femmer per film. Sensuren er en annen grunn til lønnsomhetsproblemene, forteller Liu. Filmene må være politisk korrekte. De forventes å bidra til byggingen av et «harmonisk samfunn», som er det politiske mantraet i Beijing om dagen.

– Regjeringen fører en kampanje mot umoral, så det skal ikke forekomme for mye om elskerinner og utroskap i filmene. Det er ikke lov å forulempe statsledere eller historisk viktige personer. Heller ikke kan minoriteter, deres kultur og religion, vises i ufordelaktig lys. Det skal heller ikke være for voldsomt, for sexy, eller oppmuntre til kriminalitet, sier Liu.

Dermed er stort sett alt som har gjort Hongkongs filmindustri så fremgangsrik huff-og-fy på fastlandet. Bransjen lider dessuten av en kreativitetskrise. Gang på gang lages nye versjoner av klassikerne Reisen mot vest og De tre kongedømmer. Det er som om europeisk film kun hadde laget helt like varianter av Odysseen. Publikum kjeder seg i hjel.

Kineserne liker derimot svulstige historiske wuxia kung fu-dramaer og tv-serier. Zhang Yimous Curse of the Golden Flower ble fjorårets mest fremgangsrike film med et billettsalg på 280 millioner. Den ble spilt inn i Hengdian.

– Hvor lenge tror du trenden med kungfu-kostymedramer holder seg?

– Den har kommet for å bli. Og skulle den dø ut, klarer vi oss uten filmene. Vi tjener pengene våre på turisme, sier Liu.

Oversatt av Kristian Bjørkdahl

---
DEL

Legg igjen et svar