Publisert: 01.07.2019
Dette er et stort år for jubileer i Kina. 4. mai markerte folkerepublikken hundreårsdagen for 4. mai-bevegelsen, studentdemonstrasjonene foran Tiananmen-porten i Beijing i 1919, som innebar den kinesiske nasjonalismens fødsel. Og så, en måned senere, den 4. juni, var 30-årsdagen for den voldelige undertrykkelsen av de pro-demokratiske studentdemonstrasjonene samme sted. Denne milepælen vil derimot ikke bli offisielt erkjent, og langt mindre feiret, i Kina.
Udødeliggjøring og tabu
1919-demonstrasjonene er udødeliggjort i stein i monumentet for folkets helter på Tiananmen-plassen. Da de viste til de samme idealene om vitenskap og demokrati, presenterte demonstrantene i 1989 seg også som lojale overfor nasjonen. Men 1989-bevegelsen endte i det som utenfor Kina er kjent som massakren på Den himmelske freds plass, og i Kina som «Tiananmen-hendelsen». Det som skjedde for tre tiår siden, er et tabubelagt emne i Kina, fjernet fra internett av myndighetene og i stor grad ukjent for landets yngre generasjoner.
Det er en vedvarende selvmotsigelse i at den kinesiske staten tar æren for 4. mai, samtidig som den undertrykker minnet om 4. juni. Studentene fra 1919 blir feiret som djerve patrioter, og føyer seg inn i en lang kinesisk tradisjon der den intellektuelle plasseres i en rolle som sosialt ansvarlig. Keisertidens ideelle lærde tok stor risiko ved å presentere makten for sannheter, i den hensikt å avsløre offentlig korrupsjon og anspore til reformer.
Den kommunistiske arven
Tidlig i forrige århundre tok universitetsstudenter opp denne arven. Faktisk har det kinesiske kommunistpartiet (CPC) sine røtter i 4. mai-bevegelsen: Studenttidsskrifter spredte marxistiske ideer, en marxistisk studiesirkel ble startet ved Beijing-universitetet, og Mao Zedong selv sluttet seg til marxist-leninismen da han jobbet ved universitetsbiblioteket og studerte ved siden av.
Ettersom 4. mai finner bred og folkelig gjenklang i Kina, refererte studentdemonstrantene i 1989 – med langt hår og jeans heller enn pene kjoler og plisséskjørt – bevisst til den. Og, i likhet med forgjengerne sine understreket de sin patriotisme da de pekte på den offentlige korrupsjonen og de økonomiske ulikhetene som var resultater av de økonomiske reformene som kom etter Mao.
Likevel stemplet den kinesiske staten 1989-demonstrasjonene på Tiananmen som et «kontrarevolusjonært opprør», og beskyldte en håndfull konspiratører for å villede folket. Selv om bevegelsen hadde hele verdens oppmerksomhet, endte den med et sammenbrudd, fulgt av offisiell taushet og en allmenn glemsel som er blitt dypere år for år.
Alarmberedskap
Ikke desto mindre er 4. juni-årsdagen stadig politisk følsom, og den kinesiske staten setter seg alltid i alarmberedskap når dagen nærmer seg. I det som er blitt et årlig ritual, hindres utenlandske journalister i å dekke jubileet – som Louisa Lim, tidligere korrespondent for BBC og National Public Radio Beijing, har pekt på.
Kina undertrykker venstreorienterte studenter som snakker og handler på måter som samsvarer med kommunistpartiets opprinnelige idealer.
Siden 1989 har CPC anstrengt seg hardt for å knytte unge mennesker til den kinesiske staten og dens prioriteringer. Barn undervises i «patriotisme», troskap dyrkes fram gjennom ungpionerene og den kommunistiske ungdomsligaen, og universitetene har utviklet sinnrike systemer til vern mot politisk avvik og belønner politisk lojalitet med jobber. Slike tiltak har i stor grad gjort kinesiske ungdommer apolitiske. Arven fra 4. mai har på effektivt vis blitt delt opp, med patriotisme splittet fra protest.
Men staten har ikke lyktes helt med å overbevise studentene. Studenter som støtter CPCs egen marxistiske ideologi, ble i 2018 den siste generasjonen av demonstranter som satte seg opp mot myndighetene. I fjor sommer begynte grupper å organisere fabrikkarbeidere i Sør-Kina, gjøre oppmerksom på utbytting, og hjelpe arbeidere med å danne en uavhengig fagforening. Mens de hevdet sin lojalitet til den kinesiske presidenten, Xi Jinping, satte studentene i gang kampanjer ute blant folk og på universitetsområdene.
Ironisk undertrykkelse
Staten har fengslet dusinvis av dem. Videoer viser ansatte ved Beijing-universitetet som forsøker å sperre veien for studentorganisasjoner, og vitner har bekreftet at forsvunne marx-istiske studentledere er bortført av sivilkledd politi. Ironien ligger i at Kina undertrykker venstreorienterte studenter som snakker og handler på måter som samsvarer med de opprinnelige idealene til CPC. I likhet med partiets første ledere, inkludert Mao, kjemper de for utbyttede arbeidere og prøver å organisere dem, og iblant går studenter selv ut og arbeider «på gølvet». Som undervisningen i marxisme og Maos skrifter har lært dem, gransker de sosiale forhold og stiller spørsmål ved Kinas voldsomme ulikheter. Og, i likhet med sine stamfedre fra 4. mai ser dagens unge marxister på seg selv som lojale studenter som sier sannheter til makten. Årets jubileer for 1919- og 1989-bevegelsene vil derfor være særlig viktige.
Arven fra 4. mai handler om patriotisme og opplysning. Til tross for samme forankring endte Tiananmen-demonstrasjonen i 1989 i vold og taushet. Utenlandske observatører vil uten tvil peke på de kinesiske myndighetenes motstridende holdninger til 4. mai og 4. juni, og konkludere med at Kina nå har kraft til å skape sitt eget historiske narrativ.
Men det som skjedde med de marxistiske studentene i fjor, framhevet det vedvarende potensialet for en lojal opposisjon. Når folkerepublikken ser fram mot 70-årsjubileet for sin grunnleggelse i oktober i år, må den fortsette å gjøre regnskap med sin egen historie.
