President Xi Jinping lanserte i august en «kulturkrig» med vekt på vanlige folks behov i motsetning til elitenes. «Krigen» startet i 2020 med angrep på det private næringsliv – særlig eiendomsutviklere, landeiere og «big tech». I høst er søkelyset på kultur, utdannelse og underholdning: Nei til amerikansk «sissy tv». Stilt overfor destabiliserende faktorer som ulikhet og miljøkrise trenger president Xi Jinping å konsolidere makten. Også covid-19 har satt spor. Han vil fremme skiftet fra et elitistisk, kapitalistisk system til et mer folkelig, sosialistisk – blant annet ved å styrke fagorganisasjonenes uavhengighet og fjerne forhatte arbeidstidsbestemmelser. Byene og boligene er aksen i maktkampen med globale ringvirkninger – eksempelvis når boliginvesteringsselskapet Evergrande trues av konkurs og 1,4 millioner boligkjøpere kan miste sparepengene sine.
«Look to China»
I planleggingen av fremtidens byer ser internasjonale arkitekt- og planmiljøer til «Midtens rike» for å forstå utfordringene og mulighetene som rask urbanisering innebærer. I 1985 levde 20 prosent av Kinas befolkning i byer. Den har økt med én prosent årlig og er i dag over 60 prosent. Hvert år bygges 11 millioner boligenheter, og daglig fullføres 10 til 15 superblokker. «Megablock Research Project» er et kunnskapsgenererende initiativ startet i 2008 av China Lab, forskningsenhet ved det amerikanske Columbia-universitetets skole for arkitektur, planlegging og bevaring. «Sommerskolesamarbeid» mellom lærere og studenter ved Columbia og universitetene i Beijing, Shanghai og Shenzhen har resultert i China Lab Guide to Megablock Urbanism.
Superblokken er den typiske byenheten i Kina med røtter i tusenårig historie og Sovjetunionens stalinistiske arkitektur.
I form av kart og data presenterer håndbokens første del 100 superblokker for å sammenligne tilnærminger. Del to utgjør åtte artikler med overskrifter med ord som redefinisjon, historie, urbanisme, politikk, økonomi, samfunn, økologi og eksport. Målet har vært å avdekke utviklingstrekk som kan tilpasses, fortolkes og brukes i andre urbaniserende sammenhenger. Det innebærer blant annet å omdefinere «superblokken» – den typiske byenheten i Kina med røtter i tusenårig historie og Sovjetunionens stalinistiske arkitektur. En ny prototype tilstrebes: «megablokken». Den skal løse sosiale, økologiske, økonomiske og romlige utfordringer. Økobyen er en del av nytenkningen.
China Lab Guide reiser viktige spørsmål uten å tilby så mange løsninger. Den kunne mer inngående drøftet demografi, klima og eksempelvis konsekvensene av folkeregistreringssystemet «hukou». Det kaster fortsatt skygge over arbeidsmigranters liv.
Håndboken utkom i 2020 og inneholder artikler som er mer enn ti år gamle. La oss i lys av senere utvikling oppdatere noen av byutfordringene Kina står overfor:
Byer i byen
I by- og boligpolitikken har Kina møtt urbanisering ved å bygge storskala superblokker. Med tomter større enn 40 hektar og innbyggertall over 100 000 omgis 4–6 etasjes blokker av murer. Resultatet blir innadvendte «byer i byen» som radikalt omformer samfunnslivet. Blokkene trenger inn i kjernen av Kinas gamle byer og ødelegger dyrkbar mark og hele landsbysamfunn.
Opptil 40 prosent av dyrkbar jord er belastet med tungmetall og annet giftavfall
Siden det ikke finnes noen årlig eiendomsskatt, krever kommunene en engangs landavgift når utviklere kjøper tomter. Den kan utgjøre inntil 76 prosent av årlige inntekter. For å dekke økende utgifter til skoler, sykehus, kultur og så videre blir det nødvendig å selge stadig mer land.
China Lab Guides analyse av årene etter Deng Xiaopings «reform- og åpenhetspolitikk» i 1978 er for meg særlig interessant. Med den vokste antallet migranter fra landsbygda fra 150 til 800 millioner i dag: et nytt Chicago annenhver måned. På østkysten etablerte Deng IMF-inspirerte «Special Economic Zones», og i 1995 fulgte han opp med skiftet fra marxistisk planøkonomi til sosialistisk markedsøkonomi, det vil si fra bolig som sosial rettighet til bolig som vare. Markedet, fremfor alt staten, skulle skaffe folk husvære.
Migrantarbeidere
Etter hvert som økonomiske muligheter åpnet seg, strømmet utenlandsk kapital til for å utnytte et nesten ubegrenset arbeidsmarked med lave lønninger. Økonomiske eliter vokste frem inspirert av vestlig livsstil og ditto forbruksmønstre. Bolig- og eiendomsspekulasjonen økte med Hongkongs «baroner» i spissen. Samtidig lever millioner av migrantarbeidere i økende antall i overbefolkede nabolag, som sovesaler, ombygde konteinere og prefabrikkerte brakker. Til tross for liberalisering av folkeregistreringssystemet (hukou) har disse begrensede sosiale og økonomiske rettigheter. Når som helst kan de sendes dit de kom fra.
Fattigdommen avskaffet?
Kinas vektlegging av urbanisering som strategi i kampen mot ekstrem fattigdom må sies å ha lykkes hvis det endimensjonale «to-amerikanske-dollar-om-dagen-målet» legges til grunn. Byveksten i landet fremstår som en konsekvens, men også som en forutsetning for økonomisk vekst.
Økonomer i IMF (Det internasjonale pengefondet) har lenge hevdet at med hensyn til fattigdomsreduksjon går den globale urbaniseringen for langsomt. Det gjelder særlig afrikanske land. Men kostnadene ved Kinas form for urbanisering er betydelige. Store områder er redusert til miljømessig ødeland. Mer enn 50 prosent av drikkevannet er under internasjonale standarder, opptil 40 prosent av dyrkbar jord er belastet med tungmetaller og annet giftavfall. 90 prosent av byene har forurenset luft som årlig forårsaker 1,6 millioner tidlige dødsfall. Grunnvannet tømmes, store innsjøer og elver tørker opp, og våtmarker langs kysten forsvinner.
Økobyen – bravado og bullshit
Økobyen, som ble etablert for å utprøve grønne design- og teknologisystemer, er blitt en global bevegelse. Og Kina leder an. I vestlige land dreier økobyen seg om naturen, karbonreduksjon, begrenset biltrafikk og mindre forbruk. I Kina dreier det seg om økonomisk vekst, bedrede levekår, større mobilitet og sosial fremgang. For tiden bygger Kina 285 økobyer. «Prefikset ‘øko’ uttrykker hensikt, bravado og bullshit», hevder Kina-kjenneren Austin Williams i boken. Han mener at enn 50 prosent av byene snart vil stemples som «øko», «grønn», «lavkarbon», «smart» eller «park». Virkningene kan bli betydelige.
For tiden bygger Kina 285 økobyer.
Med en global bølge av nye byer er verken politikere, arkitekter eller planleggere enige om hva en god by er. Noe av det første arkitektstudenter lærer, er gestaltprinsippet. Det innebærer at helheten er større enn summen av delene. En by er ikke bare biter i et spill som kan pusles sammen. Den må åpne for det uforutsette: spontanitet, fleksibilitet og initiativ nedenfra. Og si ja til mangfold og åpenhet snarere enn kontroll. Til syvende og sist bør byen være et bilde av innbyggernes felles vilje. Planlegging må også forholde seg til deler av samfunnet som ikke lett lar seg definere.
Flere av China Lab Guides forfattere viser til at dagens , ijing og andre voksende kinesiske byer sprenger grensene for arkitekters og planleggeres mulighet til å forstå. De vil derfor redusere perspektivet til en «distriktskala-analyse» hvor byen ses som sett av mindre nabolag eller samfunn – og ikke som segregerte superblokker. Slike humanistiske perspektiver kan gi megablokken mening.
