Kina som leder for en økologisk sivilisasjon

MILJØPOLITIKK: Verdens fremtid avhenger av at Kina tar sine miljøforpliktelser på alvor

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.
China Goes Green – Coercive Environmentalism for a Troubled Planet

MILJØPOLITIKK: Verdens fremtid avhenger av at Kina tar sine miljøforpliktelser på alvor

En kritisk bok om Kinas miljøpolitikk er svært interessant for den som er opptatt av verdens fremtid. Når den kinesiske professoren Yifei Li fra Shanghai, med tilgang til kinesiske kilder og kulturbakgrunn, har slått seg sammen med den miljøpolitiske professoren Judith Shapiro, kjent for Kina-studien Mao’s War Against Nature (2001), er det all grunn til å følge med. De siste årtiene har Kina tilsynelatende lagt fra seg den modernistiske retorikken fra kulturrevolusjonen, der storstilte aksjoner skulle kue og betvinge naturen. De snakker om en «økologisk sivilisasjon» og vil selv gå foran i omleggingen av verdenssamfunnet. Samtidig, bemerker forfatterne, har det autoritære Kina lagt fra seg den doktrinen Deng Xiaoping gikk inn for på 1980-tallet, om at Kina skulle «skjule sin styrke og ta seg tid».

Overfor resten av verden vil ikke Kina bare vise sin makt, men også handlekraft og hurtighet i sin omgang med miljøspørsmål, som i alt annet. Ideen om Kina som leder for en økologisk sivilisasjon er for mange en test: Kan et mer autoritært styresett være nødvendig for å løse miljøproblemene?

Er vestlige demokratier for svake og omstendelige, for lydhøre for særinteresser og politiske dragkamper til virkelig å ta tak og gjøre noe med miljøutfordringene? Er ikke et autoritært styre et perfekt instrument for å gjøre nødvendige, men ofte upopulære miljøtiltak? Shapiro og Lis hovedgrep er å snu om på spørsmålet: Er ikke miljøargumenter et perfekt instrument for å forsvare autoritær maktbruk overfor egen befolkning? Og er det ikke også et perfekt instrument for utenrikspolitisk aksept, et middel for Kina til å sikre seg global dominans?

Krigen mot naturen

Maos initiativ for å utrydde spurvene i Kina er blitt et skrekkeksempel på økologisk uforstand, og konsekvensene var selvsagt at naturen kom i ubalanse på måter Mao og byråkratene ikke hadde forutsett. Shapiro har tidligere vist at det var en del av en hel doktrine, der krigen mot naturen inngikk i den offentlige retorikken. Mentaliteten henger fortsatt igjen i dag, skriver Li og Shapiro, noe de blant annet illustrerer med historien om Yin Yuzhen, som bor i det utarmede Uxin Banner i Indre Mongolia. Med en langsom og klok tålmodighet klarte Yin å dyrke trær og busker på sin egen karrige eiendom og gjenoppvakte et ødelagt økosystem. Da hennes lille mirakel ble oppdaget, satte myndighetene i gang et enormt prosjekt for å utvide Yins arbeid, men de plantet i stedet enorme skoger av hurtigvoksende popler for å demonstrere suksess innen rammen av femårsplanen. Resultatet ble et utarmet, monotont og fattig økosystem som skapte problemer med grunnvannet, siden røttene til disse trærne legger beslag på all fukt i jordsmonnet.

Kan et mer autoritært styresett være nødvendig for å løse miljøproblemene?

En tilsvarende mangel på fintfølelse og lydhørhet for tilbakemelding fra berørte parter finnes overalt. Byråkratiets holdning blir oppsummert i begrepet yidaoke – «å skjære alt med samme kniv». Denne mentaliteten finnes også i rigide rutiner der alle må levere kildesortert søppel til samme tid, og få søppelet kontrollert av inspektører, noe som gjør at folk må slutte arbeidsdagen tidligere for å nå hjem i tide.

Samtidig er det snakk om å bruke kameraer med digital ansiktsgjenkjennelse på søppelcontainere for å presse folk til korrekt sortering av restavfall. En hypermoderne miljøsivilisasjon peker ikke nødvendigvis i retning av en grønn idyll. Ekstern teknokratisk kontroll og overvåkning fører lett til både motvilje og apati.

Når de sedvanlige kinesiske styringsmidlene, kampanjer, målsettinger og sosial indoktrinering blir tatt i bruk for å vinne raske seire for miljøet, er faren for feiltrinn og fatale forenklinger stor. Vassdragsregulering og dammer blir presset gjennom som miljøvennlige tiltak, samtidig som skadene på lokal natur og kultur blir tatt minimalt hensyn til.

Å konsultere lokalbefolkninger og ha dialog med folket er ikke bare nødvendig av rettferdighetshensyn; det å forholde seg til lokal økologi er en forutsetning for å drive en miljøvennlig naturpolitikk overhodet, påpeker forfatterne. Særlig i omgangen med perifere minoriteter har Kina gjort miljøtiltak til nok et middel for dominans, hevder de. Selv opprettelsen av nasjonalparker kan bli problematisk når det innebærer at folk blir tvangsflyttet og fratatt sitt livsgrunnlag.

Fremskritt og forbedringer

Det er dermed all grunn til reservasjon når Kina det siste årtiet har presset på med sitt «Belt and Road Initiative», som i utgangspunktet skal investere i «grønn» infrastruktur langs den gamle silkeveien fra Asia til Europa. Det er vanskelig å se hvordan et storstilt moderniseringsprosjekt basert på utbygging av infrastruktur skal kunne lykkes i å representere en grønn vending, men dette er slik prosjektet blir solgt inn.

foto: pixabay

Selv i FN har Kinas retorikk om en økologisk sivilisasjon tilsynelatende gått rett hjem og blitt tatt på alvor. Når kritikere viser til Kinas geopolitiske interesser av nye havner og jernbaner utenlands, og intern sosial kontroll, svarer kinesiske myndigheter med å avfeie det som frykt og bakvaskelser. Problemet ligger i fornektelsen av konflikter: Kinas miljøargumenter er teknokratiske og blir ført i et avpolitisert språk der alt blir omtalt som fremskritt og forbedring.

I praksis snakker vi om en kinesisk globalisering. Kina har ambisjoner om gruvedrift på månen og forsker intenst på geoingeniørkunst, klima- og atmosfære-kontroll. Geopolitisk har også Kina kontroll over markeder for sjeldne tungmetaller, noe som gir dem stor makt på den internasjonale arenaen hvis de stanser eksporten. Maktspillet er åpenbart, men følger også en forståelig logikk. Shapiro og Li minner om at Kina i 1835 valgte å forby import av opium fra Det britiske imperiet for å beskytte seg selv, noe som utløste opiumskrigene.

Handelskrigen med USA er annerledes, men da Kina i 2017 besluttet å avstå fra å importere avfall fra resten av verden, var budskapet både økologisk og politisk: De vil ikke lenger være en dumpingplass for andre. Kina forblir «verdens skorstein», og selv «nullutslippsland» er avhengig av varene de produserer. At Kina prisverdig nok har fortsatt å ta Paris-avtalen alvorlig i årene der USA har sviktet, har gitt dem en nøkkelposisjon. Vi må alle håpe at de grønne ansatsene er spiren til en miljøforpliktelse som stikker dypere og strekker seg lenger enn til propaganda og retorikk.

Abonnement kr 195 kvartal