Ekstrem fattigdom har mange dimensjoner. Det dreier seg ikke bare om manglende inntekt slik FN og Verdensbanken måler den basert under to dollar dagen i inntekt. Dette målet fanger imidlertid ikke fattigdommens kompleksitet og konsekvensene for økonomisk, sosial og økologisk bærekraft. Kina vises ofte til når suksess i kampen mot ekstrem fattigdom beskrives. Det er å fortegne virkeligheten.
Dersom målet legges til grunn har Kina, ifølge president Xi Jinpin, allerede utryddet fattigdommen. I motsetning til OECD-landenes 60-årige utviklingspolitiske prioritering av landsbygda, har Kina valgt urbanisering som hovedstrategi. Erfaringene, som i andre land med sterk urbanisering, bekrefter at det fører til økt gjennomsnittsinntekt. Byvekst framstår ikke bare som konsekvens av, men også som forutsetning for økonomisk utvikling. ‘Midtens rike’ har samtidig forstått eksportpotensialet byvekst innebærer. Særlig med tanke på Afrika og Asia. Basert på egne erfaringer har landet tilbudt standardiserte ‘nøkkelferdige’-modeller. Hele byer blir eksportvare bl.a. til Angola, hvor Nova Ciudade de Kilamba er det mest kjente prosjektet. Lånekostnaden er 4 milliarder dollar. – Ukraina neste?
Kinesiske boliger
Økonomer i Det internasjonale pengefondet (IMF) har lenge hevdet at global urbanisering går for sakte når det gjelder å redusere fattigdom. Det gjelder særlig afrikanske stater. Noe av forklaringen finnes i FNs befolkningsavdelings migrasjonsanalyser. De konkluderer med at av 164 land hadde 70 prosent som mål å aktivt hindre flytting fra bygda til byen. En studie (2007) fant at mest effektiv i så måte var apartheid-systemet i Sør-Afrika og landsby-sammenflyttingen i Tanzania.
Med Deng Xiaopings ‘reform- og åpenhetspolitikk’ i 1978 vokste antallet migranter fra 150 til 800 millioner på 40 år. Dengs utgangspunkt var IMF-inspirerte ‘Special Economic Zones’. Han fulgte i 1995 opp med å skifte fra marxistisk planøkonomi til sosialistisk markedsøkonomi – fra bolig som sosial rettighet til bolig som vare. Dette markedet – og ikke lenger staten – skulle skaffe folk husvære.
I 1985 levde 20 prosent av Kinas befolkning i byer. Andelen har økt årlig med 1 prosent er i dag på 60 prosent. I Kina bygges hvert år 11 millioner boligenheter og daglig fullføres 10–15 bydeler. Ifølge Forbes har Kina fra 2011 til 2013 brukt mer betong enn USA gjorde på hele 1900-tallet. Mellom juni 2019 og juni 2020 ble det investert 1,4 milliarder dollar i kinesiske boliger mens det på toppen av USAs eiendomsboom før finanskrisen i 2008, ble investert 900 milliarder årlig. BBC anslår at halvparten av all bygging i verden i kommende tiår skjer i Kina. Dvs. dobbelt så mye som USA. Klimagassutslipp og forurensning som følge defineres av myndighetene som Kinas største miljøutfordring.
Utenlandsk kapital har strømmet til for å utnytte et nesten ubegrenset arbeidsmarked med høy disiplin og lave lønninger. Økonomiske eliter har også vokst fram inspirert av vestlige forbruksmønstre. Pga. få investeringsmuligheter har eiendom blitt lukrativt for de med ledig kapital. Særlig for eiendomsbaroner fra Hongkong og Singapore. Konse-kvensen er omfattende overinvestering hvor nybygde boligområder forblir ubebodd.
Samtidig lever millioner av migrant-arbeidere i økende antall i sovebyer, slum, kontainere og prefabrikerte brakker. Til tross for en liberalisering av systemet for folkeregistrering (hukou) har arbeidere i Kina begrensede sosiale og økonomiske rettigheter. Når som helst kan de sendes dit de kom fra. Men ifølge FN er de ikke ekstremt fattige. Rettighetsbrudd reflekteres ikke i penger.
Innen 2025 er Kinas plan å samle 70 prosent av befolkningen – nærmere 900 millioner – i byer. Det betyr å urbanisere ytterligere 200–250 millioner. Ifølge McKinsey Global Institute vil det skape 220 nye byer med minst 1 million innbyggere. Europa har bare 35 slike byer. Strategien er å styrke nasjonaløkonomien ved å øke etterspørselen som by- og boligbygging skaper.
Økobyen – ‘bullshit’?
Økobyen ble startet for å prøve ut grønn design og teknologi. I dag er dette en global bevegelse hvor Kina leder an. I Vesten handler den om naturen, karbon-reduksjon, begrenset biltrafikk og mindre forbruk. I Kina dreier økobyen seg om økonomisk vekst, bedrede levekår, større mobilitet og sosial framgang. For tiden bygger Kina 285 økobyer. «Prefikset ‘øko’ uttrykker hensikt, bravado og bullshit», skriver Kina-eksperten Austin Williams (2017). Han mener at snart vil mer enn 50 prosent av byene stemples ‘øko’, ‘grønn’, ‘lavkarbon’, ‘smart’ eller ‘park’. Likevel blir dette en dråpe i havet sammenlignet med klimagassutslipp og luftforurensning.
Samtidig har president Xi Jingpin lansert en ‘kulturkrig’ med søkelys på vanlige folks behov. Den startet allerede i 2020 med angrep på privat næringsliv, særlig eiendomsutviklere og ‘big tech’. Nå er oppmerksomheten rettet mot kultur, utdannelse og underholdning. Stilt overfor destabiliserende faktorer som ulikhet og miljøkrise trenger presidenten å konsolidere makt. Han vil fremme skiftet fra et elitistisk, kapitalistisk system til et mer folkelig sosialistisk bl.a. ved å styrke fagorganisasjonenes uavhengighet og fjerne forhatte arbeidstidsbestemmelser. Byene er aksen i maktkampen. Dette kan eksempelvis få globale konsekvenser når boliginvesteringsselskapet Evergrande trues av konkurs og 1,4 millioner boligkjøpere kan miste sparepengene sine.
Covid-19 tvinger oss til å tenke nytt om FNs fattigdomsmål. Vi sakket akterut allerede før pandemien. I løpet av få år vil det bli flere hundre millioner flere fattige.Utfordringen begynner ifølge nylig avgåtte FN-rådgiver for menneskerettigheter og ekstrem fattigdom Philip Alston med «not just speaking truth to power but fundamentally speaking truthfully about the human condition».
Kina, noen fakta:
Kina brukte mer betong i perioden 2011 til 2013 enn det som ble brukt i USA gjennom hele 1900-tallet. Landet skal ifølge Forbes ha brukt hele 6,6 milliarder tonn, mens USAs totale sementforbruk gjennom et århundre hvor nesten alle veier og broer, Interstate systemet, Hoover – demningen og mange av verdens høyeste skyskrapere ble bygget – var på 4,4 milliarder tonn betong.
På toppen av den amerikanske eiendomsboomen, i forkant av finanskrisen i 2008, ble det ifølge The Wall Street Journal investert rundt 900 milliarder dollar i året i boligeiendom, mens det ble investert rundt 1400 milliarder dollar i kinesiske boliger mellom juni 2019 og juni 2020.
Goldman Sachs anslo i 2019 den totale verdien av kinesiske boliger og utviklers beholdning til hele 52 000 milliarder dollar, ifølge The Wall Street Journal. Boligmarkedet er med det dobbelt så stort som det amerikanske.
(Erik Rolandsen, Kapital)
