Kim Leine: Avgrunnen

Ny Tid bringer her et utdrag av Kim Leines roman Avgrunnen som i disse dager utkommer i norsk oversettelse på Cappelen Damm.   Stormen på Tammerfors Signalhorn. Avdeeling, fremad! 
Det er ikke mulig å se hvem som tar det første skrittet, men så stormer linjen fram, og Kaj er ikke sikker, men han tror han skriker et […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ny Tid bringer her et utdrag av Kim Leines roman Avgrunnen som i disse dager utkommer i norsk oversettelse på Cappelen Damm.  

Stormen på Tammerfors

Signalhorn. Avdeeling, fremad! 
Det er ikke mulig å se hvem som tar det første skrittet, men så stormer linjen fram, og Kaj er ikke sikker, men han tror han skriker et kamprop, han holder mauseren kilt fast mellom brystet og armen, for at den ikke skal hoppe i mottakt til skrittene hans, og Ib er oppe på siden av ham. Sola står opp bak dem, de har de første lave, skjærende strålene i ryggen, slik at fienden får den rett i øynene, den feier dem av gårde, de løper i hælene på sine egne lange skygger som bølger bortover den ujevne jorden, to tvillinger side om side, som en dobbelteksponering, og skyggene deres ligner de ville krigerne de gjerne vil være, terrenget skråner litt nedover, man bruker tyngdekraften og skal bare sørge for å ikke snuble, så går det av seg selv, hele linjen ramler i et stort ras ned mot byen, og ser så gammeldags ut for Kaj, som om de var øksesvingende krigere fra det tredje dynasti kledd i ringbrynje, skramlende kyrass og bøffelhornshjelm på vei til å storme en trepalisade. Hurtig ser han seg over skulderen på mennene, et øyeblikk lar han seg distrahere fordi han ikke får øye på Ib, så skriker han, spredning! spredning! og så er Ib der, og han gjentar kommandoen, og Kaj skal til å be ham holde kjeften, men det er det ikke tid til. Ilden fra fienden gir seg nå til kjenne som enkelte drypp som treffer bakken med våte smekk, lenger borte pisker en granat opp en bukett med snø og jord, og da den legger seg til ro igjen og røyken driver bort, lukter det korditt og svovel. Mennene saktner farten, de klumper seg sammen, øynene får et uttrykk av engstelse og forvirring under hjelmene, og han skriker, spredning, for satan! og Ib beinflyr fram og tilbake og veiver med armene og roper, spredning, spredning! Kaj hører kulene dirre i luften som en bisverm, han kjemper med en sterk trang til å kaste seg ned, ikke bli i ilden! roper han, fremad, fremad! og han hører kommandoen til Ib som et stadig ekko ved siden av seg, og de faller inn i en jevn springmarsj, litt raskere enn småtrav, og Ib stønner, vi må prøve å finne ut hvor ilden kommer fra, og Kaj freser, ikke ta kommandoen min! og de kikker seg bakover etter mennene, og Ib sier for kanskje tredje gang, hvor faen blir det av den sersjanten? Fremad! Ib veiver og prøver å dirigere mennene. Ut til siden, ikke klumpe, hold linjen åpen! Og Kaj står stille og ser kommandoen sin smuldre for øynene på seg, og mennene begynner å lystre Ib, antagelig kan de ikke se forskjell på tvillingene, og ilden gjør dem nervøse og villige til å adlyde en hvilken som helst ordre bare den sies med tilstrekkelig autoritet. Et par hundre meter framme ligger det et gult våningshus med utslåtte vinduer. De vinker til mennene, så ser Kaj at kuleregnet har funnet en av mennene til venstre for ham, det slår ned over ham, samler seg og sluker ham fullstendig, og nå skjønner mennene langt om lenge hva de skal, de sprer seg ut i en strak linje, løper i sikksakk, sammenkrøkte. Ilden kommer fra det gule våningshuset. Kaj og Ib spurter de siste hundre meterne, de hører mennene komme dundrende i hælene på seg, patronbeltene og granatene skrangler, de peser og stønner. Det er første møte med en kampdyktig fiende. Bajonetter fram! og det er Kaj som roper det. Menn kommer krabbende ut av vinduene, noen blir hengende, Kaj hører hvordan blyet smeller rett gjennom kroppene og inn i treveggen, andre slenger fra seg våpnene og flykter, en mann kommer til syne i døren med armene hevet og et unnselig flir, og så flakser noe over hodet på ham inne fra mørket bak ham, og noen roper, granat! og Kaj stuper sidelengs og ser at den flirende mannen er forsvunnet, og en annen mann kommer vaklende innenfra og går over ende, og han ser hvite glimt, en granat visler og slår ned og får huset til å riste, vinduer og dører harker støvskyer, menn kommer ravende ut, de presser seg forbi hverandre, ut gjennom døren, prøver å smette bort, men løper inn i bajonetter som vedvarende hogger og hogger løs på dem, det er blod i snøen, blod på klærne, vifter med blod i luften, og shrapnels og kuler fortsetter med å stryke forbi i alle retninger, og Kaj skimter Ib i korte glimt, i full kamp med bajonetten, han springer, krummer seg sammen, krabber, spretter opp, stikker, fyrer riflen, og han ser en rødegardist som forsøker å flykte, og han roper på ham med det finske ordet han har lært, pysakki! men mannen reagerer ikke, og Kaj løper etter og griper tak i skulderen hans, og mannen virvler rundt og ser rasende på ham, og så tørner de sammen, og Kaj tar i bruk et gammelt knep fra utallige brytekamper med Ib og tar tak i skulderen til den andre og sparker beina vekk under ham, men dette knepet later også til å være velkjent i Finland, for fyren prøver seg nettopp med det samme trikset, og de blir stående fastlåst og rister hverandres skuldre, peser og svetter, og Kaj kjenner at riflen hans holder på å skli ned fra skulderen, men har ikke en fri hånd til å dra den opp igjen, og nå gjør motstanderen et nytt framstøt, later som han skal til å slippe taket i Kajs skuldre, men kaster seg framover og prøver å få tak i riflen hans, men Kaj har alltid hatt en god balanse, det er den egenskapen som ofte har trumfet motstanderes styrke i skolegården, dessuten har han foregrepet denne finten fra finnen, så han later som han holder på å miste balansen, bøyer overkroppen bakover, følger etter med en fot, så drar han raskt mannen sidelengs i et fingert fall, roterer femogførti grader med overkroppen, og den andre gir fra seg et rop, ramler og ligger på bakken, og Kaj gjør ikke det han burde gjøre, svinge riflen av skulderen og dolke ham med bajonetten, han blir stående et øyeblikk og flire seiersbevisst, som om det var en idrettsturnering, for å la publikums applaus skylle over seg, og dette sekundets fortapelse benytter den andre til å sprette opp og sparke ut etter leggen til Kaj, noe som lykkes over all forventing, og en skjærende smerte får ham til å gi fra seg en gauling, og nå får han tak i riflen, svinger skjeftet fram og treffer finnen på kjeven med den, men den andre har åndsnærvær nok til lynsnart å gripe børseskjeftet, og nå står de fastlåst i en ny stilling, med riflen mellom seg, drar i hver sin retning, og nå er det Kaj som skal passe seg for å bli dolket, og alle knep syns å være brukt opp, og Kaj aner ikke hvordan han skal redde seg ut av denne fastlåste klemmen, han ser mannen i øynene, ser at han er en liten sneip, bare en skolegutt, men rasende som en gnager som er jaget inn i et hjørne, og han vet ikke om han skal le eller rope til ham, så han smiler til ham og løsner grepet litt, og gutten ser det og tolker det som en sjanse for å slippe vekk, og han slipper taket om riflen og snur seg og legger på sprang, men Kaj hever riflen til kinnet, trykker den mot skulderen og skyter ham i ryggen, og gutten gir fra seg et skrik, liksom indignert, som om dette var hva han minst av alt hadde ventet, og han dreier rundt seg selv i en piruett, fekter med pistolen han med ett har tryllet fram fra lomma, og den klikker og klikker, den går ikke av, og Kaj bare står og ser på ham, halvveis i medfølelse, halvveis med en følelse av vemmelse, og så ser han en sky av forstøvet blod slå ut i en vifte fra guttens bakhode, og han ser at fyren er død før han treffer jorden, og han ser seg rundt, og der er Ib, selvfølgelig, som senker riflen og liksom søvnig flytter blikket fra den døde til Kaj, og det er et uttrykk av forbauselse i smilet hans, og han sier, heisan lillebror, hvordan går det? Hva skulle det være godt for?
 Han holdt på å plaffe deg ned. Du burde takke meg.
 Jeg hadde situasjonen under kontroll. Han var i ferd med å stikke av.
 Så, så, ingen årsak, sier Ib.
 De løper inn i huset, tar det i besittelse, springer gjennom rommene i et alminnelig middelklassehjem, skilderier og fotografier av alvorlige familiemedlemmer, møbler stablet hulter til bulter, stank av latrine og brent inventar, så opp trappen. Maskingeværskytteren ligger død sammen med en annen mann. Flere av mennene banner skuffet. Den ene av de døde knuger pistolen han har brukt. Det er veldig stille i rommet, og artilleriet utenfor lyder med ett fjernt. Satans sopere! er det en som sier. De stopper, de gjør opp status. To menn mangler, én av dem er helt sikkert falt, og sersjanten er det ingen som har sett skyggen av. De sikrer huset, finner hverken noe spiselig eller brukbare sprengstoffer eller våpen. De sover etter tur, koker te, lar flasken med jod gå på omgang til rensing av sår. Et par ordonnanser kommer og går med rapporter. To timer, sier en offiser som stikker hodet inn. Det er langt fra slutt. Det er knapt nok begynt. Sørg for å få sovet litt. Hvem har kommandoen her? Korporal Gottlieb, hr. løytnant, sier mennene, og Kaj og Ib gir seg til kjenne, og løytnanten ser på dem, så sier han, tvillinger, hva? Ja, hr. løytnant.
Ja, dere kan jo ikke ha kommandoen begge to.
Nei, hr. løytnant, sier Ib. Jeg anmoder å få kommandoen, hr. løytnant. Løytnanten ser på ham, så løfter han hånden, han nøler litt, så smiler han og peker på Kaj. Du.
Takk, hr. løytnant.
 Videre mot Tammerfors i et marerittaktig, taust, førteknologisk ras av pesende og stønnende menn nedover jordene, inn i byen, over et stort veikryss, gjennom en park. Det er bare spredt skyting, de avanserer raskt, de går langs parkens svingete gangstier, forbi grønne benker med hjerter og navn risset inn i treet, et lite vann der snadrende ender holder åpen en råk. Så tar skytingen til i styrke, og de skjønner at fienden må ha fått øye på dem, og de skynder seg i ly, men det er ikke mulig å se hvor skytingen kommer fra, så de løper sammenkrøkt gjennom parken, heller løpe inn i døden enn at døden løper inn i en, og en granat slår ned og spruter fragmenter til alle sider, jorden skjelver, en fontene av snø hever seg, henger noen øyeblikk, som om den tenker på å bli stående permanent som en av parkens skulpturer, og ramler så sammen, et tre brekker på midten, og kronen bikker over og løsner i et skrall av brukne greiner og blir hengende fra trevlene i bruddstedet, kruttrøyken siger lavt bortover jorden, og Kaj løper videre, og han ser at mennene følger ham, nå i mer spredt formasjon, allerede mer erfarne og kloke enn de var samme morgen, og Ib er også et eller annet sted, ikke ved siden av ham lenger, og de kommer ut av parken og slår seg sammen med en gruppe fra forreste linje, og sersjanten dukker med ett opp av jorden, og finnene sier, hvor helvete har du oppholdt deg, kommer du her og tar æren for avansementet vårt, din feige dritt! men han overtar bare kommandoen som om ingenting har skjedd, uten noen forklaring, og gir ordre til ytterligere avansement, og Kaj føler hvordan byrden faller fra skuldrene hans, og han slår seg sammen med Ib, og sent på ettermiddagen kommer de seg fram til den østlige del av selve byen, der resten av styrken holder på å samle seg for å etablere en ny framskutt stilling. Tammerfors spruter jern og gulper ild. Omtrent tyve meter borte faller en klynge med granater, og jorden skvulper og bobler som kokende gjørme, og de graver desperat med de små spadene for å få dekning, men ender bare med å ligge i dekning bak lave snøfonner. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å avansere mer, og sersjanten gir ordre til å bli på stedet inntil videre, og Kaj ser på mennene som utmattelsen har gjort til unggutter igjen, skitne, blodige, snørrete og bleke, og de krøller seg sammen under teppene og sover til de blir purret igjen ved tretiden om natten og beordret i marsj, og Kaj ser hvordan de stirrer framfor seg med tomme og døde øyne, og fordi han ikke kan slippe følelsen av at han har ansvaret for dem, spretter han opp og brøler noe for å muntre dem opp, og så er det noen som slår ham i fjeset, visstnok godt ment, men unødvendig brutalt, syns han, og han forsøker å sette seg opp, og han sier, er jeg skadd? Bare en bagatell, toveri. Du har fått en dult i bakhodet, du har fått en lett hjernerystelse. Ligg stille da, perkele, for satan da, din lille snørrunge! En dult i bakhodet? sier han. Hvor kom den fra? Ja, hvordan skulle jeg vite det? sier sykepleieren. Det kan ha vært et rifleskjefte som har truffet deg i nakken, sånn kan det se ut. Noen av kameratene dine du har gjort deg uvenner med? Grålysning, og han våkner før reveljen rekker å sparke ham ut av sengen, men det er ingen revelje på lasarettet, bare reveljen inne i hodet hans, og granatene som drar sine hvislende bånd langs innsiden av kraniet hans, og stillhet som høres ut som stønning, og en stønning som viser seg å komme fra ham selv, og så tankene, spørsmålet, hvem var det som slo meg ut? Mumlende stemmer. Et glass med vann, vannets overflate dirrer, og det er ikke hånden hans som får det til å dirre, men selve jorden under ham. Hele huset skjelver, men det er helt stille. En tallerken med grøt som ikke er rugmelsgrøt, med en innsjø av friskt gult smør som ikke er harskt, men salt og syrlig, og ved gud om ikke det er havregrøt, for første gang på uminnelige tider noe annet enn rugmelsgrøt, og her kommer mor, eller kanskje den ubesmittede unnfangelses jomfru, nei, den hellige Birgitta av Vadstena, i hvert fall kledd i stivet kappe og hvit uniform, en engel, himmel! et moderbryst, svulmende med melk og sødme, en mild kvinnestemme som snakker til ham på svensk, uten et eneste banneord, og får ekkoet av hylende shrapnels og rifleild til å fortape seg som en drøm. Drick nu, gossen min, sier stemmen med godmodig myndighet. Og han drikker, han ville ha lystret stemmen om så det var saltsyre den ba ham drikke, og så sovner han igjen og drømmer han er på toget, at natten kommer ham i møte, og at Ib er der sammen med ham. […]  

Når krigen er over

Hva har du tenkt å gjøre når dette er over? spør Ib. 
Broren er kommet på besøk, han sitter ved sengegjerdet, han har plassert hjelmen på kneet.
 Hvis jeg overlever dette her, sier Kaj, og det kan du betrakte som et løfte, til deg, til hvem som helst, da vil jeg kjøpe meg en Triumph eller Indian eller en av de motorsyklene som har sidevogn, og så vil jeg laste den med oppakking, telt, sovepose, hermetikk for en hel sommer og kjøre ned til Flandern og Nord-Frankrike og se slagmarkene der nede. Høres ut som en herlig plan, sier Ib. Jeg får ikke lov å lese. Legen sier jeg ikke må anstrenge meg på to døgn på grunn av hjernerystelsen, så jeg ligger bare her og fantaserer om slagmarkene nede i Europa. Jeg stiger av motorsykkelen, jeg værer ut i luften, jeg kjenner det som henger igjen etter krigen, det som bare en gammel soldat kjenner, et snev av korditt og angst og blod og jord, og så vil jeg vite hva som har skjedd, hvordan det var, hvordan det er for dem som ble værende igjen, de som har slept seg hjem igjen, og jeg vil føle solidaritet med dem, et fellesskap, jeg vil dele smerten og erfaringen deres, jeg vil kreve min rett til å være en av dem, og de kommer til å anerkjenne min rett til å være det, og så kommer jeg til å forstå den store meningen med alt sammen. Det er bare det jeg ligger og tenker på. Det gleder jeg meg til, sier Ib. Du er ikke invitert, sier Kaj. […]  

En nordmanns apologi

En borgerkrig er en rar ting, sier en norsk frivillig som han ferdes sammen med. Nordmannen er skolelærer og nettopp nå i det didaktiske hjørnet. I en borgerkrig kan fienden være overalt, bak deg, foran deg, ved siden av deg, noen ganger kan det være ham du ser i speilet om morgenen når du barberer deg. Elever slåss med klasselæreren som har lært dem algebra eller geometri eller terpet latinske verb med dem, du skyter en mann, og han viser seg å være din frisør eller postbud eller naboens sønn. Hører du hva jeg sier, gutten min? Ja, jeg hører deg, sier Kaj.
Det kan til og med være din egen bror, sier nordmannen. Og soldatene i en borgerkrig er ikke soldater, men rene amatører som inntil nylig friserte hverandre, underviste hverandres snørrunger, solgte kolonialvarer til hverandre og så videre, og aldri har holdt et gevær i hendene. Og fronten er utflytende, diffus, det er ikke tale om to linjer på hver sin side av et ingenmannsland, men snarere om en sinnstilstand. Borgerkrigens geografi er et kapittel for seg, den handler mest om personlige regnskaper, hevn, gammelt nag. Når det gis ordre i en borgerkrig, begynner amatørsoldatene å diskutere, røyke sigaretter, kjekle, riste på hodet og dra ordren i tvil, og når de første skuddene blir avfyrt i en borgerkrig, har folk tilbøyelighet til å flykte i alle retninger, og de som innretter seg under disiplinen og følger ordre, gjør det ikke fordi de er en forlengelse av kommandoens vilje og strategi, men fordi de er i sine følelsers vold, eller er mentalt syke. Hvor mange har du skutt, Geirr? Jeg har ikke skutt noen. Jo, en enkelt, men det viste seg at han allerede var død, så det gjelder visst ikke. […]  

Tema med variasjoner

Endeløse kolonner av flyktninger. En pjaltehær som marsjerer mot øst, mot Russland og forestillingen om Russland hvor nesten ingen av dem har vært. Men som alle andre er de gjenstand for historiens tidvis humoristiske dramaturgi, og i virkeligheten vandrer de som kveg rett i armene på fangeleirene som er i ferd med å bli gjort klare til dem, med brakker gjerdet inn av netting, men uten at noen har tenkt på å organisere forsyninger i form av mat eller klær. Det vet de ikke noe om ennå. Håpet om frihet driver dem fram, de jabber av gårde, vakler og sleper seg av sted, og fra tid til annen løsner en av dem seg sjanglende fra geleddet og deiser ned mellom gresstuene, eller detter steindøde og med et plask i en sølepytt, og det eneste gruppen med voktere trenger å gjøre er å telle de døde de etterlater seg, stryke dem fra listen og skyte de som prøver å snike seg vekk gjennom skogen. «Skutt under fluktforsøk». Merkelige folk, disse flyktningene, sier en svenske som Kaj går sammen med. De later til å løpe baklengs som demoner, for skuddhullene sitter alltid midt i panna på dem, eller i brystet. Skytingen er pedagogikk i praksis. Bli på veien, og vi lar deg gå i fred. Spring inn i skogen, og du skytes uten nåde. Kaj bevitner med interesse flere standretter og etterfølgende henrettelser. Han ser de merkelige personlighetsforvandlingene som fangene gjennomlever når de står ansikt til ansikt med døden. Noen brøler av latter, eller ler høyt av redsel, eller demonstrativ forakt, andre setter i å hyle og atter andre skravler løs, eder og forbannelser, bibelsitater, utenatlærte passasjer fra Das Kapital, på tysk, og noen synger en kampsang eller en salme, himmelhøyt og skummende av sikkel, og noen er bare tverre og gretne, vrangvillige som skolepjokker, og ofte ikke mye eldre. En fjortenåring, kledd i uniformen til rødegardistene, er den yngste som Kaj ser bli henrettet. Han har en klut for øynene, og Kaj ser hvordan han skjærer en grimase og vrir hodet halvt bort, som om han stålsetter seg for å motta en syngende ørefik. Det er noe som er veldig ungt, eller barnslig, over den måten hodet hans slynges bakover på, måten han ramler på, ligger stille på og er død på. Dette kunne aldri vært en voksen mann. De som er eldre ser ut som de visner bort, gjennomløper årtier av aldring i løpet av det halvannet sekund som fallet varer, til de ikke er annet enn den haugen med filler de er kledd i. Fjortenåringen er like pur ung og ufordervet når han ligger stille i skogbunnen, og da de retter ut kroppen hans og samler armene, står de gamle mennene på femogtyve i ring rundt ham og beundrer og tilber hans ungdom. Noen av de dødsdømte blir ertet. De narres til å tro at de ikke skal skytes likevel, og Kaj ser hvor mistroiske de er, men tross det ikke kan kontrollere følelsene i lengden, og hvordan lettelsen glir innover dem, og hele holdningen forvandler seg fra treaktig stiv til myk og fjærende, klar til å motta hva livet byr på, til å innrømme alt, frasi seg en hvilken som helst overbevisning, en usigelig befrielse som setter gang i blodomløpet, men så, da de får vite at, jo, det skal de nok allikevel, ordre fra kommandanten, skyting, beklager, kamerat, suges håpet ut av fjeset på dem, og de står og glor ned på bakken, der kroppen om noen sekunder skal falle, slik at de blir forent med skyggen sin. Ofte er det diskusjoner fram og tilbake mellom vokterne og den dømte, en slags akkordering mellom handlende: Vil han snu seg den ene eller den andre veien, skal det være med eller uten bind for øynene, skulle det være en siste sigarett? Ingen, ikke en eneste, sier nei til sigaretten. Tja, egentlig røyker jeg jo ikke, men la gå, jeg sier takk som byr. Bemerkningen til svensken: Et pistolskudd er som et punktum. Det burde være flere punktumer her i livet. Kaj tenker seg at de dødsdømte, som han selv, lever livet særlig intenst i disse siste sekundene, hvordan de merker vinden som kjærtegner tretoppene, fuglene som synger rare og innviklede melodier, vårhimmelens utallige forbløffende nyanser som ingen dikter ennå har fått øynene opp for, fordi man ikke ser det når man ikke skal dø. En gråskjegget gamling gråter vedvarende, og det høres ut som et dyr som stønner. Han ber om forlatelse. Det er ikke for meg selv jeg griner, det er det vesle barnebarnet mitt. Hun vil spørre hvor det er blitt av morfar, og hva skal de da svare henne? Punktum. Skutt under fluktforsøk. En gutt står stiv som en pinne og drar nesten munnen av ledd mens han venter på skuddet, og sersjanten som holder pistolen rettet mot tinningen hans skyter ikke, men står bare og flirer, og gutten, som ikke har ønsket bind for øynene, drar leppene tilbake fra tennene og gløtter bort på bøddelen, blir det snart noe ut av det, ditt impotente, pikksugende rasshøl! Punktum. Skutt under fluktforsøk. Noen ramler som tømmerstokker, og jorden fjærer med myke sukk under dem. Andre detter i en rotete, lydløs haug, og noen forsvinner nærmest, som en overmoden røyksopp man knipser borti så den driver vekk som en liten brun sky. Noen er døde med det samme, andre blir liggende og vri seg på jorden, spreller litt, stønner til og med, og hver eneste gang er det noen som ikke kan holde tilbake noen hånlige bemerkninger mens de dør. En mann klarer å nikke sersjanten en skalle da han plundrer med pistolen, og sersjanten gir fra seg et rop og spretter bakover og avfyrer en hel serie skudd, men treffer ikke, og de andre mennene, fanger som soldater, ler av ham, og han blir forfjamset, men tar seg sammen med en kraftanstrengelse, og fangen ser rett på ham og flirer da bøddelen hans løfter armen med pistolen. Punktum. Skutt under fluktforsøk. Når de slår leir for kvelden og har tent bål, og Kaj har et par timer uten plikter, leser han i de to bøkene han har fått med seg, og som er en del av denne termins pensum. Bøkene er våte og grisete, sidene er tilskitnet av blod og inntørket gjørme, og under lagene med smuss er skriften som i seg selv er diffus og lagdelt og vanskelig tilgjengelig. Men han leser likevel, han trenger ned gjennom lagene av blod og snirklete formuleringer, og han føler for første gang at han leser en bok som forstår ham.  

---
DEL