Kills per dollar

Ny Tid trykker her et utdrag fra den nye boken til Dag Hoel, Fred er ei det beste – fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien. Boken handler om Hoels oppvekst like ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker AS og internasjonal våpenhandel generelt.

Dag Hoel

Raufossingen Bjarne Gravdahl var direktør og ansvarlig for ammunisjonsfabrikken i perioden da kulturen kom til Raufoss og vi nordmenn oppdaget at selv om alle dyr var like, så var noen likere enn andre. Det var på 80-tallet at uskylden glapp for oss. Skulderputene vokste år for år.

Jeg besøker Gravdahl en vinterdag med frostrøyk og knirk i snøen. Han tar imot på trappa og geleider meg inn i sofaen. På salongbordduken ligger en bunke overheadfoiler med grafer og statistikker, tilårskomne verktøy fra styremøter med varmgang – og nå vitner fra Gravdahls regime.

Når jeg innleder med å fortelle at jeg vokste opp i Villåsen, får jeg vite at årsaken til at grenda aldri ble større enn en håndfull hus, var eksplosjonsfaren fra fabrikkens ammunisjonslagre som ble anlagt nede i skogen, ikke langt fra min barndoms dal.

«Det er ingen tvil om at dersom det der hadde gått i lufta, da ville det blitt vanskelig oppe i Villåsen!»

Vi ler hjertelig. Den tidligere direktøren er like frisk i replikken som da det stormet for to–tre tiår siden – Raufoss’ skjebnetid. Den gangen var ikke alle like glade for Gravdahls rett-fra-levra-kommunikasjon: «Sosionomer har sin måte å tenke på, mens ingeniører har en annen,» sa han. «I vår verden handler det strengt tatt om effektiv produksjon, eller kills per dollar, som amerikanerne sier.»

Vi gjør oss komfortable i salongen mens Gravdahl forteller at produktutviklingen på 80-tallet ble hemmet av at salg av ammunisjon var «tøtsji». Raufoss Ammunisjonsfabrikker kunne tjent mer og laget flere produkter, om ikke politikerne hadde begrenset salget. Når det likevel gikk relativt godt, hadde det sammenheng med at utviklingen i forsvarssektoren har vært rettet mot USA og andre store land.

«Om vi ikke hadde vært med der, ville vi aldri sluppet til med nye våpenvarer. Vi var gode på innovasjon på Raufoss, men for å ha et marked for innovasjonen, måtte vi være aktive og synlige. Vårt forhold til USA var avgjørende for å få arbeide med ny teknikk på for eksempel raketter.»

For å lande internasjonale salg, hadde Raufoss agenter ute i verden. Eksempelvis var Storbritannia et viktig marked, og Raufoss knyttet til seg Gordon Foxley, den tidligere innkjøpssjefen i det britiske forsvarsdepartementet, som fra midten av 80-tallet drev egen virksomhet og hadde gode resultater å vise til.

Gravdahl blafrer med foilene med grønne og røde tusjstriper, finner den han leter etter og forteller poengtert om hvordan utvikling av ammunisjon også har smittet over og gitt suksess i sivil sektor. Volvos støtfangere ville aldri blitt produsert på Raufoss, ei heller sett ut som de gjør i dag, om det ikke var for RAs utviklingsarbeid for å gjøre M72 til et enda mer dødelig våpen. Dette var historier et ellers litt skyldtynget storting likte å høre.

«Sivil sektors nytte av utviklingen i militær sektor var vårt alibi overfor Stortinget!»

Gravdahl forteller at politikerne ikke var glade for at Raufoss eksporterte miner og andre rene forsvarsprodukter. De folkevalgte holdt seg for nesen:

«Vi produserte noen djevelske greier, sånn sett. Så det var stor risiko for politisk trøbbel. Det var mye lettere å få politisk aksept om det dreide seg om delleveranse til forsvarsprodukter som en bedrift i et annet land sto ansvarlig for. Messinghylser, for eksempel. Det fikk vi sende ut av landet. Jeg må si det var uttrykk for en viss politisk dobbeltmoral.»

Siden vi er inne på dobbeltmoral, faller det noen ord om Multi Purpose-ammunisjonen.

«Effekten av denne ammunisjonen strider nok litt mot Genèvekonvensjonen. Én ting er å lage et hull i et menneske, men å skyte slik at kula eksploderer inne i kroppen, det er verre. Nå handler krig i siste instans om å drepe fienden, men det vil vi ikke snakke høyt om i norske politiske kretser.

Vi produserte noen jævelske greier.

Vi går tilbake til utgangspunktet for samtalen, bedriftens reise inn i en ny tid. I og med at Raufoss-fabrikken hadde fått en omfattende sivil sektor, besluttet styret i 1987 å skifte navn fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker AS til det mer nøytrale Raufoss AS. Et diskré forhold bak navneendringen var at selv om navnet ble «avvæpnet», var det forsvarsdivisjonen som gikk med overskudd og bar bedriften. Inntil i 1989, da muren i Berlin ble hugget i småbiter og det skulle bli fred. Et fryktinngytende scenario på Raufoss – for hvem ville vel ha rakettmotorer i fredstid? Fra 1989 til 1990 falt eksporten av forsvarsmateriell fra Norge fra 1,7 milliarder kroner til 770 millioner kroner. Og neste år var verdien ytterligere 200 millioner kroner lavere.

I den politiske debatten om Raufoss’ fremtid var Høyre der med ideologisk funderte sannheter om skaperkraften i det frie mennesket. Statsbedrifter var passé. Det var kun private kapitalholderes vitalitet som kunne håndtere utfordringene med sviktende markeder, også kalt fredelige tider. Parlamentarisk leder Jan. P. Syse var optimistisk: «La en dynamisk bedrift få sjansen, men ikke med skattebetalernes penger.» Det var murring på Raufoss mot å skilles fra staten, en trofast livsledsager, men om man kjemper mot tidsånden, er man dømt til å tape. Børsnoteringer hadde inntil nylig kun hatt interesse for en engere del av befolkningen og var å finne i egne seksjoner i nisjeaviser. Men noe hadde skjedd. På radiokanalene som poppet opp over hele landet sent på 80-tallet ble tallkoder lest opp som hypnotiserende mantra mellom popsviskene. Aksjehandel skulle bli en del av nordmenns hverdagslige virkefelt, mens det dukket opp firmaer som avlastet travle familier med praktiske gjøremål som husvask og hagearbeid.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.