Kills per dollar

Ny Tid trykker her et utdrag fra den nye boken til Dag Hoel, Fred er ei det beste – fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien. Boken handler om Hoels oppvekst like ved Raufoss Ammunisjonsfabrikker AS og internasjonal våpenhandel generelt.

Dag Hoel

Raufossingen Bjarne Gravdahl var direktør og ansvarlig for ammunisjonsfabrikken i perioden da kulturen kom til Raufoss og vi nordmenn oppdaget at selv om alle dyr var like, så var noen likere enn andre. Det var på 80-tallet at uskylden glapp for oss. Skulderputene vokste år for år.

Jeg besøker Gravdahl en vinterdag med frostrøyk og knirk i snøen. Han tar imot på trappa og geleider meg inn i sofaen. På salongbordduken ligger en bunke overheadfoiler med grafer og statistikker, tilårskomne verktøy fra styremøter med varmgang – og nå vitner fra Gravdahls regime.

Når jeg innleder med å fortelle at jeg vokste opp i Villåsen, får jeg vite at årsaken til at grenda aldri ble større enn en håndfull hus, var eksplosjonsfaren fra fabrikkens ammunisjonslagre som ble anlagt nede i skogen, ikke langt fra min barndoms dal.

«Det er ingen tvil om at dersom det der hadde gått i lufta, da ville det blitt vanskelig oppe i Villåsen!»

Vi ler hjertelig. Den tidligere direktøren er like frisk i replikken som da det stormet for to–tre tiår siden – Raufoss’ skjebnetid. Den gangen var ikke alle like glade for Gravdahls rett-fra-levra-kommunikasjon: «Sosionomer har sin måte å tenke på, mens ingeniører har en annen,» sa han. «I vår verden handler det strengt tatt om effektiv produksjon, eller kills per dollar, som amerikanerne sier.»

Vi gjør oss komfortable i salongen mens Gravdahl forteller at produktutviklingen på 80-tallet ble hemmet av at salg av ammunisjon var «tøtsji». Raufoss Ammunisjonsfabrikker kunne tjent mer og laget flere produkter, om ikke politikerne hadde begrenset salget. Når det likevel gikk relativt godt, hadde det sammenheng med at utviklingen i forsvarssektoren har vært rettet mot USA og andre store land.

«Om vi ikke hadde vært med der, ville vi aldri sluppet til med nye våpenvarer. Vi var gode på innovasjon på Raufoss, men for å ha et marked for innovasjonen, måtte vi være aktive og synlige. Vårt forhold til USA var avgjørende for å få arbeide med ny teknikk på for eksempel raketter.»

For å lande internasjonale salg, hadde Raufoss agenter ute i verden. Eksempelvis var Storbritannia et viktig marked, og Raufoss knyttet til seg Gordon Foxley, den tidligere innkjøpssjefen i det britiske forsvarsdepartementet, som fra midten av 80-tallet drev egen virksomhet og hadde gode resultater å vise til.

Gravdahl blafrer med foilene med grønne og røde tusjstriper, finner den han leter etter og forteller poengtert om hvordan utvikling av ammunisjon også har smittet over og gitt suksess i sivil sektor. Volvos støtfangere ville aldri blitt produsert på Raufoss, ei heller sett ut som de gjør i dag, om det ikke var for RAs utviklingsarbeid for å gjøre M72 til et enda mer dødelig våpen. Dette var historier et ellers litt skyldtynget storting likte å høre.

«Sivil sektors nytte av utviklingen i militær sektor var vårt alibi overfor Stortinget!»

Gravdahl forteller at politikerne ikke var glade for at Raufoss eksporterte miner og andre rene forsvarsprodukter. De folkevalgte holdt seg for nesen:

«Vi produserte noen djevelske greier, sånn sett. Så det var stor risiko for politisk trøbbel. Det var mye lettere å få politisk aksept om det dreide seg om delleveranse til forsvarsprodukter som en bedrift i et annet land sto ansvarlig for. Messinghylser, for eksempel. Det fikk vi sende ut av landet. Jeg må si det var uttrykk for en viss politisk dobbeltmoral.»

Siden vi er inne på dobbeltmoral, faller det noen ord om Multi Purpose-ammunisjonen.

«Effekten av denne ammunisjonen strider nok litt mot Genèvekonvensjonen. Én ting er å lage et hull i et menneske, men å skyte slik at kula eksploderer inne i kroppen, det er verre. Nå handler krig i siste instans om å drepe fienden, men det vil vi ikke snakke høyt om i norske politiske kretser.

Vi produserte noen jævelske greier.

Vi går tilbake til utgangspunktet for samtalen, bedriftens reise inn i en ny tid. I og med at Raufoss-fabrikken hadde fått en omfattende sivil sektor, besluttet styret i 1987 å skifte navn fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker AS til det mer nøytrale Raufoss AS. Et diskré forhold bak navneendringen var at selv om navnet ble «avvæpnet», var det forsvarsdivisjonen som gikk med overskudd og bar bedriften. Inntil i 1989, da muren i Berlin ble hugget i småbiter og det skulle bli fred. Et fryktinngytende scenario på Raufoss – for hvem ville vel ha rakettmotorer i fredstid? Fra 1989 til 1990 falt eksporten av forsvarsmateriell fra Norge fra 1,7 milliarder kroner til 770 millioner kroner. Og neste år var verdien ytterligere 200 millioner kroner lavere.

I den politiske debatten om Raufoss’ fremtid var Høyre der med ideologisk funderte sannheter om skaperkraften i det frie mennesket. Statsbedrifter var passé. Det var kun private kapitalholderes vitalitet som kunne håndtere utfordringene med sviktende markeder, også kalt fredelige tider. Parlamentarisk leder Jan. P. Syse var optimistisk: «La en dynamisk bedrift få sjansen, men ikke med skattebetalernes penger.» Det var murring på Raufoss mot å skilles fra staten, en trofast livsledsager, men om man kjemper mot tidsånden, er man dømt til å tape. Børsnoteringer hadde inntil nylig kun hatt interesse for en engere del av befolkningen og var å finne i egne seksjoner i nisjeaviser. Men noe hadde skjedd. På radiokanalene som poppet opp over hele landet sent på 80-tallet ble tallkoder lest opp som hypnotiserende mantra mellom popsviskene. Aksjehandel skulle bli en del av nordmenns hverdagslige virkefelt, mens det dukket opp firmaer som avlastet travle familier med praktiske gjøremål som husvask og hagearbeid.

I en tid da freden truet våpenproduksjonen, ble det åpenbart at freidige krefter måtte inn for å skape ny dynamikk og muligheter den trauste staten var ute av stand til å bevirke. I 1990 ble fabrikken endelig børsnotert. Staten skulle ennå gi trygghet med sine 53 prosent av aksjene, mens det private initiativet og markedskreftene skulle få opp produksjonen og øke overskuddet med sine 47 prosent.

Norsk ammunisjonsindustri hadde startet som et statlig, sikkerhetspolitisk anliggende. Vi skulle befri oss fra svenskene og måtte ha tilgang på ammunisjon i tilfelle krig. Produksjonen på Raufoss fant sin årsak i behovet for forsvar mot ytre fiender. I 1990 var denne begrunnelsen for ammunisjonsproduksjonen avleggs. Ammunisjonshandel var nå et marked med muligheter for avkastning. Det var derfor talsmenn for risikovillig kapital over tid hadde ivret for privatisering. Forsvaret av Norge alene var uinteressant. Det var forsvars- og angrepsbehov ute i verden som skapte et marked og aktualiserte børsnoteringen. Den kalde krigen sviktet på denne tiden, men kapitalholderne mente at det var fremtid i industrien. For helt fredelig kunne det vel ikke bli? I eksotiske markeder var vekstpotensialet åpenbart, om man fikk tilgang.

Førti prosent av all korrupsjon i verden utspiller seg i våpenhandelen.

Hvordan kunne staten hjelpe ammunisjonsindustrien og dens eiere? Jo – ved å lempe på restriksjoner. Gravdahls erfaring med at det var lettere å få tillatelse til eksport av enkeltkomponenter enn av hele produkter, slik at politikerne slapp å føle ansvar for det endelige drapsvåpenet, ble gradvis befestet inntil det i 1992 het fra Utenriksdepartementet: «Dersom det ferdige produkt ikke fremstår som norsk, kan det reeksporteres etter samarbeidslandets eksportkontroll-regler». Restriksjonene på delleveranser var heretter fjernet. Deler fra Raufoss kunne dukke opp hvor som helst, og det hadde de i grunnen allerede gjort en tid, men nå uten å være i strid med norsk regelverk. Utfordringene med deler til F-16 til Iran var et tilbakelagt stadium. En større ordre granater til India gikk fint, for det var Bofors som signerte kontrakten, og da skulle svenske eksportregler gjelde.

Den umiddelbare krisen som fulgte forestillingene om verdensfred, ble dempet da USA med sin koalisjon invaderte Irak. Krigen økte fremtidstroen i ammunisjonsindustrien, og inntektene fra den norske eksporten ble nesten doblet fra 1991 til 1992. Raufossingene klarte likevel ikke å levere gevinst i henhold til ammunisjonsspekulantenes forventning. Om Raufoss på børs fikk videre armslag med mer liberale eksportregler, begynte børsnoteringen likevel å se ut som en dundrende fiasko. Rett nok kom kapital inn i bedriften fra forventningsfulle sjonglører, men det var ting man ikke hadde tenkt tilstrekkelig over:

«De som kjøpte aksjer, gjorde det for å få noe tilbake, og det fort! Det var en ny virkelighet på Raufoss. Her hadde vi langsiktige mål, vi bygde samfunn, og det fant vi fort ut at ikke skaper interesse på børsen,» forteller Gravdahl. Raufoss forsto ikke børsen, og børsen forsto ikke Raufoss.

Kommunikasjonssvikten bidro til at aksjekursen falt som bomber mot Gaddafi. En kunne høre susing i lufta og undre seg, men ingen forsto hva som foregikk. Før etterpå – da var det klinkende klart at Adam Smith aldri hadde vært på Raufoss. De usynlige hendene gjorde ikke jobben slik ideologien tilsa, noe det ikke var lov å påpeke i en tid da Jens Stoltenberg hadde tilført Arbeiderpartiet kullsviertro på markedets magi. Men faktum er at det gikk skralt da selskapet ble børsnotert.

Børsens humørsvikt var ikke Gravdahls eneste utfordring. En formiddag meldte sekretæren om utenrikstelefon. Den tørre stemmen fra London tilhørte en ansatt i MI6, den hemmelige etterretningstjenesten, bedre kjent som James Bonds arbeidsgiver. Agenten hadde noen spørsmål til direktøren. Det var ikke James som ringte, tvert imot en ualminnelig virkelig agent som ønsket opplysninger om Raufoss’ mellomværende med Gordon Foxley. Raufoss’ salgskonsulent hadde fått dyre vaner. Sportsbilene hopet seg opp i oppkjørslene på eiendommer han tilegnet seg på pene adresser. Våpenindustrien levde opp til sitt rykte. Gravdahl har så langt i vår samtale holdt seg til et dannet språk etter gjeldende standard på Raufoss, men nå blafrer det alvorlig i overheadfoilene som spriker i begge hender:

– En jævla affære! Vår mann var tatt for korrupsjon! Han hadde hjulpet oss med salg av ammunisjon til England, og han hadde mottatt provisjon fra oss som han ikke hadde gjort rede for. Det ble skandale både i England og i Norge.

I dag er det blitt normen at tidligere fremstående tjenestemenn slår skamløs mynt på nettverk og erfaringer fra det tidligere arbeidslivet i statlig tjeneste. På tidlig 90-tall vekket slike forhold mistanke i England. Gordon Foxley ble i november 1993 funnet skyldig i korrupsjon. Han hadde mottatt til sammen 1,3 millioner pund i provisjon for leveranser til det britiske forsvaret fra firmaer i Italia, Tyskland – og på Toten. Det fantes sterke indisier på at det samlede, faktiske beløpet Foxley hadde mottatt, var vesentlig større, men det var denne summen etterforskerne fant beviser for. Påtalemyndigheten fikk medhold i at Foxley hadde innkassert provisjon på bakgrunn av kontrakter han la opp til i sin tid som innkjøpssjef i Forsvaret. I sin redegjørelse til norske myndigheter skrev Gravdahl om den første utbetalingen på 220 000 kroner til Foxley at den «var ment som en startprovisjon for Foxley, men utbetalingen ble uheldigvis beregnet ut fra ordrer som var inngått med det britiske forsvarsdepartementet mens Foxley ennå var ansatt der. […] Totalt har RA utbetalt 3,4 mill. kroner til Foxley og hans selskaper.»

Én ting er å lage et hull i et menneske, men å skyte slik at kula eksploderer inne i kroppen, det er verre.

At Foxley ville ha utbetalt pengene til en bankkonto i Sveits, skapte ingen forundring på Raufoss. På spørsmål fra Næringsdepartementet om hvorvidt «slike arrangementer (bankkonto i Sveits) kan tyde på at noen søker å skjule noe, svarte Gravdahl: «Vi kjenner ikke til Foxleys motiver for å registrere selskapet i Sveits. I mange bransjer er det vanlig at selskaper har konto i banker utenfor sitt eget land, og det var naturlig at RA også aksepterte dette for Foxley.»

40 prosent av all korrupsjon i verden utspiller seg i våpenhandelen. At Raufoss skulle drive denne butikken og unngå bransjens modus operandi, er utenkelig. De senere årene har vi himlet med øynene over røverhistorier fra ledelsen i Telenor og DNB. De ønsker duknakket å bli trodd på at de «ikke visste noen ting». Direktør Bjarne Gravdahl på Raufoss sto alltid rak. Han benektet ikke at han var ansvarlig for at Raufoss hadde en tidligere innkjøpssjef for Forsvaret som agent i London for å besørge salg til britene. Bankkonto i Sveits var normen. Feilen i dette tilfellet var at briten hadde bedratt sine egne myndigheter ved ikke å oppgi vederlagene han fikk.

Foxley ble dømt til fengsel i England. I Norge slapp Raufoss med «kjeft for at vi ikke hadde vært påpasselige» og en kostbar erstatning til det britiske forsvarsdepartementet, foruten at det samme departementets etikk-komité slo seg ned på Raufoss en ukes tid for å kryssforhøre Bjarne Gravdahl. De kom ikke langt med dét. Direktøren hadde varmet opp overheadprosjektøren og sto klar med foilene da de kom. Han leste dem teksten om norsk etikk, en delikat balansegang mellom bestikkelse og godtgjørelse.

«Det gikk relativt bra, for vi hadde jo et sunt syn på dette her.»

Når jeg forteller om min tid som fotoreporter i Mellom-Amerika på 80- og 90-tallet og min sympati for sosiale opprør blant fattige mennesker som ble høvlet ned av leiesoldater utstyrt med M72 fra Raufoss, svarer Gravdahl:

«Den typen politikk var det ikke mange på Raufoss som engasjerte seg i. Vi kom aldri lenger enn at vi hadde en stor beundring for USA. Vi var lojale mot Stortingets krav, og dét var dét. Når Stortinget tvilte, reiste jeg selv til Oslo for å forklare konsekvensene av en eventuell nedleggelse av produksjonen. Alternativet var å legge ned forsvarsindustrien.»

Vankelmodige politikere var glade da Gravdahl trakk seg tilbake fra norsk offentlighet i 1997. Hans løstsittende sannheter var en tilbakevendende bekymring. Ærligheten hans truet den norske livsløgnen med uttalelser som at «nærmere 1000 arbeidsplasser tilknyttet våpenproduksjon ved Raufoss AS kan gå tapt som et indirekte resultat av Norges u-landsinnsats og aktive rolle som internasjonal fredsmekler.» Livsløgner skal en som kjent ikke utfordre.

Boken lanseres med arrangement på Tronsmo bokhandel i Oslo 16.09. kl 1700

---