Khaddafi på nye og ukjente veier

Muammar al-Khaddafi er ikke kjent for å være spesielt virkelighetsnær. Så hva er det egentlig som foregår oppe i hodet hans nå?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Den gale hunden i Midtøsten» har blitt stuerein. Nå vil han skrote alle planer om å produsere farlige våpen og hekte seg på en globalisert verden.

Meldingen kom i juleferien; tilsynelatende overraskende på de fleste. Men Muammar al-Khadaffi har brukt det siste tiåret på å kvitte seg med pariastempelet og føre Libya ut av isolasjonen. Tilbudet om å avvikle våpenprogrammet og åpne døra på vid gap for IAEA (det internasjonale atomenergibyrået) er bare siste ledd i en lang kjede av tiltak for å innlemme landet i det gode selskap.

Allerede i 1999 utleverte Khaddafi to libyske etterretningsoffiserer som var antatt å stå bak sprengningen av et Pan Am-fly over Lockerbie i 1988. I fjor godtok han å betale kompensasjon til ofrenes familier; tilsammen 2.7 milliarder dollar. I samme periode kom han til enighet med franske myndigheter om å gi erstatning til ofrene etter en helt annen ulykke; bombingen av et fransk UTA-fly over Niger i 1989. Det tilfredsstilte tre av fire krav fra den amerikanske administrasjonen, minus det siste som nettopp var elimineringen av alle masseødeleggelsesvåpen.

Med avtalen fra den 19. desember i havn, mener Libyas famøse oberst at han har gitt det som er mulig, og at USA av den grunn må oppheve sanksjonene mot landet. Alt tyder på at de vil gjøre det, etter at FNs sanksjoner ble suspendert etter Lockerbie-utleveringen og helt fjernet i fjor.

Støttet terrorgrupper

Det har stormet mellom Libya og USA i alle år. Det eneste overraskende i forholdet mellom de to, er at amerikanerne ikke har bombet landet for lenge siden.

Det vil si; det har de jo. I 1986 sendte president Ronald Reagan jagerflyene sine mot de to byene Benghazi og Tripoli etter at Khaddafis håndlangere – det antok man i hvert fall – hadde bombet diskoteket La Belle i Berlin. To amerikanere og en tyrkisk kvinne døde i det attentatet. Men amerikanerne klarte ikke å drepe Khadaffi i angrepet som fulgte. Derimot etterlot de et annet offer på slagmarken; hans 15 måneder gamle adopterte datter. Khaddafis hovedkvarter, Bab-el-Azziziya, ble omdannet til en rykende ruin – som står der den dag i dag som et minne om amerikansk grusomhet.

Kjernen i hatforholdet mellom USA og Libya har vært Khaddafis støtte til små og store terrorgrupper. I kjølvannet av den israelsk-arabiske krigen i 1973 ble Libya et fristed for ulike palestinske terror-grupper, blant annet Abu Nidal og hans gjeng. På slutten av 70-tallet var andre grupper på plass i folden, som Carlos, Svart September og Baader-Meinhof. Verdens mest forhatte ledere, som Idi Amin, fikk grandiose velkomster i Tripoli. Men det handlet også om støtte til en rekke frigjøringsgrupper rundt omkring, som geriljagrupper i Angola og Mosambik, IRA, ETA og Moro Islamic Liberation Front på Filippinene.

Tror eller vet man.

Terrordimensjonen var imidlertid ikke den eneste. Storpolitisk handlet det om Khaddafis kolossale scenarier om pan-arabisk enhet – en arv fra Egypts Gamal Abdel Nasser – og dreiningen mot Warszawa-pakten etter at den arabiske enhetstanken ble lagt død utover på 70-tallet. Og så hjalp det selvfølgelig heller ikke at den libyske lederen valgte å nasjonalisere oljeindustrien og at han spilte en betydelig rolle da araberlandene stengte oljebrønnene for USA, også i -73.

Kort sagt: Libya var et elsket hat-objekt for USA, men også et hatobjekt som ikke betydde så mye etter kommunismens sammenbrudd og slutten på den kalde krigen. De siste ti-femten årene har Libya bare ligget der, liksom, uten å utgjøre noen stor trussel verken for den ene eller den andre. På ett eller annet tidspunkt drev Libya inn i glemselen, og det er nok én av årsakene til at Khaddafi ønsker endring.

Politisk seier

Spekulasjonene om Khaddafis helomvending har vært mange, og de fleste er nok riktige. Dels handler det om økonomi, og å skikke sitt hus før sønnen – slik det er planlagt – tar over.

Det Libya først og fremst ønsker, er å få tilbake de amerikanske oljeselskapene. Konsesjonene ligger fortsatt der, ubenyttet av andre, i påvente av deres retur.

Khaddafi har imidlertid ingen dårlig merittliste å vise til hva angår økonomien. Brutto nasjonalprodukt pr. innbygger er fortsatt blant de høyeste i Afrika. Både skolevesen og helseprogrammer har kommet på plass i løpet av de 34 årene Khaddafi har sittet ved makten. Kvinnenes stilling er radikalt forbedret, og over halvparten av studentene ved universitetet er kvinner.

Men som andre tredjeverden-land med mye olje har Libya ikke klart å utnytte hele sitt potensiale. Og de økonomiske sanksjonene, innført i 1992, har rammet hardt og brutalt. Noen år til med sanksjoner, og Libya ville vært på vei mot stupet.

Hadde ikke Libya hatt olje, ville de ikke hatt noe å tilby det internasjonale samfunnet. Men de amerikanske oljeselskapene er like interessert i å komme tilbake som Khaddafi er i å ta imot dem. Landet har tross alt like mye olje som Norge og Storbritannia til sammen. Og USA har lenge hatt på dagsorden en spredning av oljeleverandørene for ikke å være ensidig avhengig av Saudi-Arabia.

Oljen er likevel ikke det viktigste for Washington. To andre elementer spiller en like stor rolle. Det ene er at USA nå kan skilte med sin første politiske seier etter krigen mot Irak. Og det andre er at Libya er helt på linje med USA hva angår kampen mot Osama bin Laden og islamske fundamentalister og terrorister.

Til tross for sin støtte til mer klassiske gerilja- og terrorgrupper, har nemlig den libyske lederen aldri hatt noen sans for terror i islams navn. Hans religion er et islam tilpasset den moderne verden og hvor reformer og kvinnenes selvsagte rettigheter ligger i bånn. Derfor har Khaddafi alltid vært en nådeløs forfølger av alt som smaker av politisk islam – ikke minst fordi det politiske islam har vært en trussel mot hans egen maktbase. Muslimske opptøyer har derfor blitt slått brutalt ned. Og det muslimske brorskapet ble kjeppjaget fra Libya så tidlig som i 70-årene.

Etter terroranslaget mot USA for litt over to år siden, har informasjon i all hemmelighet tikket inn til Washington fra den libyske hovedstaden Tripoli. Så det var kanskje derfor president George W. Bush ikke nevnte Libya som ett av landene i «ondskapens akse» for to år siden.

Mange skifter

Men Libya står fortsatt på lista over land som støtter terrorisme. Og ingen vet når landet vil bli, eller om det vil bli, fjernet fra denne. Ei heller har USA sagt noe om når sanksjonene vil bli opphevet.

Olje og det felles hatet mot bin Laden til tross: det er Libya som trenger USA, ikke USA som trenger Libya. Men for Libya også handler det om andre ting enn økonomisk stimuli, som er viktig nok. Er Khaddafi i ferd med å lage nok et grandiost scenario, slik han har gjort før, og som han bare kan fullføre dersom amerikanerne ikke utgjør en permanent trussel?

Fra kuppet i 1969, som brakte den bare 27 år gamle Khaddafi til makten, og fram til ut på 70-tallet var det visjonen om arabisk enhet som styrte libysk utenrikspolitikk. Utover på 70-tallet var det dreiningen mot Sovjetunionen. Men så, ikke minst etter innføringen av sanksjonene, rettet Khaddafi blikket sørover. Det skjedde i frustrert avsmak over den manglende kraften i det arabiske samarbeidet og de arabiske landenes uvilje mot å komme Libya til unnsetning.

De siste årene har «araberen» Khaddafi veket plassen for «afrikaneren» Khaddafi. Glemt er tidligere kriger mot Tsjad og forsøkene på å fremme revolusjonen mange steder. Nå er det fredelig harmoni som gjelder, og Khaddafi sto sentralt, eller mente han sto sentralt, i arbeidet med å få en afrikansk union på plass for noen år siden.

Libyas afrikanske dimensjon har handlet om å mekle fred i store nasjoner som Kongo og Sudan, men også om å proppe opp et terrorregime som Robert Mugabes Zimbabwe. Og ikke har han holdt seg unna kriger heller, med sin støtte til Charles Taylor i Liberia. Men hans store visjon har handlet om Afrika, ikke om Arabia. I 2002 gikk han til det skritt å regelrett melde Libya ut av den arabiske liga – et skritt han umiddelbart angret på, riktignok.

Men «afrikaneren» Khaddafi har hele tiden vært en illusjon. Libya er skilt fra resten av Afrika, av Sahara, og libyere har ingen afrikansk identitet, heter det. Spørsmålet er derfor om Khaddafi er i ferd med å gjennomføre et nytt skifte; tilbake til den arabiske verden som nå skriker etter en karismatisk lederfigur?

Situasjonen i den arabiske verden er preget av to prosesser. Den ene er Saddams fall, som har skapt et vakuum, og den andre er debatten om forsiktige reformer, som har skapt et momentum. Ser Khaddafi for seg at han kan spille en rolle på disse to arenaene?

Hvis han er rasjonell og fornuftig, kan «ørkenens kameleon» se Libya i en rolle som motor for et generasjonsskifte fulgt opp med skrittvise økonomiske reformer og kanskje noen politiske også. Bare tre land har skiftet ut sine gamle ledere med yngre, nemlig Syria, Jordan og Marokko, og ingen av dem kan spille rollen som spydspiss for noe som helst. Med sønnen Seif Al-Islam på plass; med diplomatiske og økonomiske bånd over Middelhavet og Atlanterhavet, og med dristige reformer, kan Libya få en helt annen status og posisjon.

Det vil ikke skje under Khaddafi, fordi ingen stoler på ham. Men det kan kanskje skje under sønnen.

Tanken er ikke så underlig som det høres ut. Libya har forsøkt reformer før, på midten av 80-tallet da Khaddafi ga forsiktige konsesjoner til opposisjonen, la til rette for en privat sektor og søkte å reparere forholdet til sine naboer. Selv fred med Israel ble ikke utelukket på det tidspunktet. Men det varte bare to år, før Lockerbie-bombingen fikk alt til å rase.

På den annen side: hvis Khaddafi er sitt gamle uforutsigelige jeg, kan han se seg selv i rollen som Midtøstens nye anti-helt, slik Saddam på mange måter var.

Det betyr ikke at noen av opsjonene vil materialisere seg, bare at Khaddafi muligens har andre tanker i hodet enn de rent økonomiske. For Khaddafis tragedie er jo at resten av verden bare ler av ham, inkludert den arabiske – og dels den afrikanske også.

Tilnærming til Israel

Det er jo ikke underlig, tatt i betraktning de mange rare utspillene som har kommet fra Khaddafi de siste tiårene. Ett av disse utspillene, er at Israel og Palestina bør danne en felles stat, under navnet «Israetine» som kan få plass i den arabiske liga – de kan få vår, som han sa, fordi vi ikke vil være med lenger.

Innimellom har det vært vanskelig å skjelne galskap fra humor. For det skal han visstnok også ha, sier de som har møtt ham.

Men humor eller ikke: Libya har åpenbart også tatt et annet skritt i det siste, nemlig en tilnærming til den virkelige erkefienden Israel. Flere møter skal ha funnet sted, blant annet mellom Seif-Al-Islam og israelske opposisjonspolitikere.

I det hele tatt er det mye nytt som skjer i Midtøsten for tiden, som når Syria prøver å få kontakt med Israel, de også, gjennom Tyrkia. Dreier det seg om et eller flere kvantesprang som handler om å komme først til fremtiden?

For Midtøsten som helhet handler det om at de fleste lederne vil bli byttet ut de neste årene. I Syria, Jordan og Marokko har sønnene overtatt. I Egypt prøver Hosni Mubarak å få en sønn, Gamal, i posisjon han også. I Libya er det snakk om nok en sønn. Men det er uansett nye generasjoner, med et annet syn på verden og økonomien enn sine fedre.

Det er i dette landskapet Khaddafi opererer. Kameleonen tilpasser seg nye omgivelser, slik kameleoner alltid gjør.

---
DEL

Legg igjen et svar