Kerry og den vanskelige budsjettbalansen

Debatten mellom John Kerry og George W. Bush i kveld vil sende valgkampen tilbake til hjemlige spørsmål. Økonomi er saken demokratene kan vinne valget på.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den myke velferdskonservatismen til George W. Bush (compassionate conservatism) er ikke akkurat billig. Faktisk er den så dyr at den vil kjøre USA konkurs i løpet av de neste ti-femten årene. Det gir den sittende presidenten mange kortsiktige fordeler og støtte i betydningsfulle lag av det amerikanske samfunnet, siden folk flest, bomullsbønder, leger, det militær-industrielle kompleks, den farmasøytiske industrien og andre multinasjonale giganter ikke akkurat er misfornøyd med det milde dollarregnet som har falt sakte men sikkert over de fleste sektorer.

Mange av John Kerrys rådgivere mener likevel demokratene burde satt inn støtet her. Én av dem som mente det for ikke mange ukene siden, var en sengeliggende og nyoperert Bill Clinton. Og kanskje burde Kerry utfordreren ha gjort det. Men hva skulle han i så fall ha sagt?

Den hardeste kritikken mot republikanerns svære helsereform handler om at regningen blir altfor høy. Men det er vanskelig for Kerry å påpeke dette, siden det både er upopulært og demokratene attpåtil stemte for en enda dyrere reform. Han kunne selvfølgelig ha fokusert på økonomien i stort; på sviktende balanse i statsbudsjettene og de formidable handelsunderskuddene. Men det ville betydd å bringe en sannhet til velgerne de kanskje ikke vil høre: at skattene må opp!

Den siste uka har vist at dette valget handler om nasjonal sikkerhet og krigen i Irak. Men det skjer egentlig på tvers av velgernes prioriteringer, og kan også endre seg når tv-debattene vender hjem igjen.

I forrige uke satte vi fokus på sikkerhets- og utenrikspolitikken, i tre punkter. Denne uka konsentrerer vi oss om økonomi og Medicare.

4: Økonomien er saken som forsvant

Ikke underlig ble alle spørsmål knyttet til økonomi, budsjettbalanse, jobbskaping og handelsunderskudd sendt på gangen da republikanerne holdt sitt landsmøte i september. Desto underligere at ikke demokratene kjente sin besøkelsestid og gikk etter krisetendensene i det amerikanske samfunnet med full guffe.

Bush er nemlig en livsfarlig mann for USA. Og demokratene kunne tatt ham på denne saken uten å måtte henfalle til kritikk fra høyre; nemlig at republikanerne bruker altfor mye penger til velferd og helse – en nesten umulig ting å kritisere for et parti som tradisjonelt har vært pådriveren i disse spørsmålene.

Men det fins andre ting å fokusere på. Og i tv-debatten på fredag kommer Kerry helt sikkert til å tordne løs på følgende begredelige Bush-fakta:

1: Det skapes ikke jobber under George W. Bush. Der Bill Clinton «produserte» 10.2 millioner nye arbeidsplasser i løpet av sine første fire år ved makten, har Bush «mistet» 1.1 millioner. Som om ikke det var nok, skapes det altfor få jobber fra måned til måned akkurat nå – noen titusener der tallet burde vært minst 150.000 nye arbeidsplasser.

2:Forholdet mellom statens inntekter og utgifter er dramatisk på minussiden. Da Bill Clinton forlot Det Hvite Hus var overskuddet på statsbudsjettet 250 milliarder dollar. I dag er underskuddet på 450 milliarder dollar. En stor del av dette underskuddet i dag, og nesten hele det samlede underskuddet på 3500 milliarder dollar fram mot år 2014, skyldes økte utgifter kombinert med lavere inntekter; med andre ord et skyhøyt forbruk kombinert med skattekutt. De siste fire årene har den sittende presidenten mer eller mindre tvunget igjennom 1900 milliarder dollar i skattelette for de rike, de litt rikere, og de aller rikeste. I motsetning til Ronald Reagan og sin egen far på 80-tallet har han ingen planer om å reversere kursen.

3: Handelsbalansen ser like dramatisk ut med sine femti milliarder dollar i minus. Det betyr at USA kjøper varer for femti milliarder mer enn man selger.

Legger man dagens situasjon til grunn og trekker en rett oppadstigende linje som en projisering av fremtiden, vil USA måtte betale 402 milliarder dollar i renter på lån allerede om ti år. Det er 2.2 prosent av bnp. Det vil skje samtidig som babyboomerne vil kreve sine pensjons- og helserettigheter fra Social Security og Medicare.

Det er jo en litt underlig kritikk dette, at Bush bruker så mye penger på helse, velferd, skoler og pensjoner at han utgjør en fare for rikets sikkerhet! Og det er jo heller ikke bare her pengene brukes. Krigen mot Irak kombinert med indre sikring tar enorme summer. Og sjelden har vel Big Business stukket avgårde med så mye offentlige penger som nå.

Kerry er, i likhet med den tause majoritet av republikanerne, en budsjettbalansens mann. Men han vet også at han driver rå valgkamp, og at løfter om skatteøking og/eller mindre penger til alle gode tiltak ikke er tingen akkurat nå. Han har derfor fokusert på to sider av samme sak i den økonomiske debatten: at det ikke skapes nok jobber i USA, og at det skapes altfor mange jobber utenfor USA. I debatten på fredag vil man høre ordet «outsourcing» flere ganger hvis Kerry følger sitt tidligere spor. At bare én prosent av alle tapte arbeidsplasser skyldes outsourcing (påstår ekspertene) er mindre relevant i en situasjon hvor folk føler at jobber skipes utenlands.

Kerry har et problem. Og det er at han både må være ansvarlig og populær på en og samme tid. Derfor foreslår han ikke skatteskjerpelser (bortsett fra de med over 200.000 dollar i inntekt), og derfor foreslår han ikke å kutte på noe av det Bush har innført. Kerrys økonomiske politikk henger heller ikke på greip. Men amerikanerne stemmer ikke på greip. De stemmer på den som selger seg best. Og flere amerikanere i jobb selger veldig bra akkurat nå.

Kerrys fordel er at et flertall av amerikanerne syns han er mer troverdig i økonomiske spørsmål enn Bush. Han tjener dessuten på det faktum at 32 prosent av velgerne mener økonomien er det viktigste problemet i USA nå, mot 18 prosent som setter Irak-krigen på topp og bare fire prosent som setter terrorisme på topp.

Det, kombinert med det faktum at den gjennomsnittlige husholdningen i USA har fått sin inntekt redusert med 1500 dollar de siste årene, gir godt jordsmonn for demokratisk stemmesanking. Økonomi er en ja-sak for Kerry; antakelig den beste og eneste han har.

Reformen som gikk så fryktelig galt

Medicare var saken som skulle få republikanerne til å vinne valget. For hadde ikke George W. Bush, med denne mammut-loven, stjålet selve hjertesaken fra demokratene ved å gi USAs seniorer den helsehjelpen Bill og Hillary hadde lovet gjennom flere år men aldri klart å levere?

Jovisst. Medicare-reformen var enorm. Den ble trukket etter håret gjennom et Representantenes Hus der ikke minst republikanerne vrinsket over de skyhøye kostnadene. Men vedtatt ble den, etter tre timer med intens bruk av partipisken. Tre dager seinere fulgte Senatet etter, og Det Hvite Hus kunne sprette champagneflaskene.

Det var den mest revolusjonære helsereformen i USA siden innføringen av folketrygden i 1965. Og det var de eldre det dreide seg om. Helt konkret ble Medicare utvidet til også å omfatte utgifter til medisiner. Ved å bygge inn nye goder i Medicare skulle Bush sikre seg stemmene fra pensjonistene, som utgjør en av fire velgere under årets valg.

Deretter begynte det å gå galt. Og det første som gikk galt, var at folk tok fram kalkulatoren.

Medicare skulle ligge som en grandios visjon man kunne vinne valget på i 2004. Selve loven skulle derimot ikke tre i kraft før 2006. Det betydde, slik mange republikanere så det, at de reelle kostnadene først ville manifestere seg etter valget. Men bare dager etter avstemningen ble det klart at dette var enda en utgift som USA ikke har råd til.

Først gikk prisen på reformen opp fra 400 milliarder dollar til 534 milliarder dollar i neste tiårsperiode. Så steg den enda mer, til 576 milliarder dollar. Deretter ble det regnet ut at reformen vil koste 1000 milliarder dollar i annen tiårsperiode. Så kom beskjeden fra overvåkerne (såkalte trustees) av Medicare at hele helseprogrammet vil være bankerott i 2019, syv år tidligere enn antatt.

Og det var det. Men det fins vel ikke det folk i hele verden som mister nattesøvnen av at stater bruker for mye penger. Det virkelige raseriet kom da det viste seg at svært få pensjonister vil tjene på dette i det hele tatt, og at mange i virkeligheten vil tape. Årsaken til det er todelt: dels at bestemor må betale inn penger til systemet før hun har rett på godene, og egenandeler etter. Og dels at reformen etterlater et «hull» i midten. Det betyr at bestemor får dekning opp til $2250 i medisinutgifter, ingen dekning fra $2250 til $3600, og delvis dekning etter der igjen.

Hvilket er grunnen til at folk i USA har begynt å kalle det «doughnut»-reformen; etter hullet i midten, altså.

De virkelig leie tallene for Bush er at et flertall av de eldre synes denne reformen er noe ordentlig tøys. Og det gjør ikke stemningen bedre at en firedel av kostnadene går til den farmasøytiske industrien og til private forsynere av helsetjenester; eller at mange arbeidsgivere vurderer å kutte ut ordninger der ansatte får dekket utgifter til medisiner gjennom jobben – siden staten nå vil gjøre dette så mye bedre.

$80 milliarder av $400 milliarder går rett og slett til arbeidsgiverne for å få dem til ikke å gjøre dette. Og det betyr at staten nå har tatt på seg utgifter som bedriftene tidligere bar.

Det er ikke underlig det blir dyrt, og demokratene har en gylden mulighet til å stikke av med nøyaktig de velgerne republikanerne trodde var sikre. Men Kerry har vært vag på hvilket alternativt system han vil satse på. Han sier han vil gjøre dekningen bredere samtidig som han vil gjøre Medicare billigere. Det eneste konkrete han kommer med, er forslaget om å importere billigere medisiner fra utlandet så ikke den farmasøytiske industrien i USA stikker av med hele profitten.

Det er ikke noe dårlig forslag det, fordi det vil fjerne utgifter fra alle aktører i dette helsemarkedet, inkludert de gamle. Som i den økonomiske politikken velger Kerry ett sentralt poeng mens han lar det store bildet ligge. Vil for eksempel Kerrys mål om budsjettbalanse gi rom for 576 milliarder dollar mer til helse det neste tiåret, som Bush tross alt har lagt i potten?

Hvis Kerry vinner velgere på Medicare, så er det fordi amerikanerne hekter seg fast i et tradisjonelt stemmemønster som handler om historisk tillit til demokratene i spørsmål knyttet til utdanning, helse og velferd. Men aldri tidligere har demokratene stått ansikt til ansikt med en compassionate conservatism som legger for dagen slik ekstrem vilje til offentlig finansiering av velferdsgoder. At det på sikt vil måtte føre til brutale hestekurer internt, er en helt annen sak. Problemet for Kerry er at USA definitivt ikke går konkurs før 2. november.

Bush bør vinne valget

På mange måter er det sånn at George W. Bush bør vinne dette valget. Han bør vinne det slik at han sjøl kan rydde opp etter seg i Irak. Han bør vinne det fordi han da vil bære eneansvaret for grumset i Medicare når kostnadene spinner ut av kontroll. Han bør vinne det slik at han sjøl må ta den upopulære beslutningen å heve skattene igjen. Og han bør vinne det fordi ettermælet etter åtte år med republikanerne vil være dramatisk mye verre enn om de forsvinner nå.

Hvis John Forbes Kerry vinner valget neste måned, blir det opp til demokratene å rydde opp. Gad vite om de har tenkt så langt.

Siste del av denne artikkelen kommer neste uke

---
DEL

Legg igjen et svar