Kerry og den kreative klassen

Amerika er i forandring. Tar Kerry det med i betraktningen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg er blant de som alltid har hatt et bankende hjerte for Amerika, for road trips, Don DeLillo og Bruce Springsteen. Jeg tror på et Amerika som består av nyanser og dype historier. Men først og fremst tror jeg på et Amerika som kan forandre verden til det bedre. Muligheten er der, av grunner som ennå er lite kjent.

Økonomiprofessoren Richard Florida skriver i marsutgaven 2003 av Washington Monthly, «The New American Dream»: «Den gamle amerikanske drømmen var en jobb som holdt liv i familien. Den nye drømmen er en jobb du elsker«. Dette er selve kimen til hva Florida kaller «den kreative klassen» i sin bok The Rise of the Creative Class fra 2002. Denne voksende klassen, som nå består av ca. 38-40 millioner amerikanere (ca. 30 prosent av arbeidsstokken), er hovedsakelig definert ut ifra sitt yrke, hvor kreativitet utgjør kjernen i deres økonomiske funksjon. Det dreier seg om Professorer, kunstnere, artister, vitenskapsfolk, ingeniører, designere, etc. Ved siden av å være utgangspunktet for en spennende teori om økonomisk vekst som en funksjon av tre samvirkende T’r (teknologi, talent og toleranse), er også den kreative klassen – som ennå ikke anser seg selv for å være en klasse, men blir sett på som en gruppe med høyst uensartet innhold – en potensiell maktfaktor.

Den politiske dimensjonen

Charles Shaw, en politisk aktivist, angrep for ett år siden i NewTopia Magazine den kreative klassen for å være for selvopptatt til å se farene som truet før «9/11»: «Kunne den Nye Økonomiens etos ha avverget et kupp, et terroristangrep og to kriger, alt i løpet av to år? (…) Den kreative klassen var delt og nøytralisert, og enda verre; tilsynelatende nedsunket i stillhet og selvopptatthet».

Men ting er i forandring. Spesielt gjelder dette i amerikanske tekno-hotspots, som ifølge Florida utmerker seg ved å kombinere teknologisk nyskaping med kulturelt mangfold og en global forståelseshorisont. I 1980 var det ikke noen særlig forskjell mellom hva high-tech og low-tech byer stemte ved presidentvalget. Ved forrige valg i 2000 derimot, har statistikeren Robert Cushing funnet ut at i Amerikas 21 urbane regioner med høyteknologiproduksjon stemte 17 prosent over det nasjonale gjennomsnittet på demokratene. Samtidig stemte low-tech byer og rurale områder overveldende republikansk. I California vant for eksempel Bush de 14 low-tech og ikke-urbane regionene med 210,000 stemmer, mens Al Gore vant de 11 high-tech regionene med mer enn 1,5 millioner stemmer. 14 av de 21 delstatene med dominerende high-tech byer utstedte resolusjoner mot krigen i Irak.

Shaw oppsummerer dette i en senere artikkel til å være en eventyrlig mulighet for den heterogene kreative klassen å overskride det tradisjonelle topartisystemet i USA. Og klarer man å overskride dette skillet, er også mulighetene for at det amerikanske folk oppnår langt større valgfrihet i tunge spørsmål om f.eks. offentlig sektor og skattepolitikk (ikke bare ja/nei, høy/lav).

Fem skritt til høyre

De dypere skiftene i Amerikas økonomi har sammenheng med høyresvingen den monomane Bush tok etter at internasjonalisten Bill Clinton måtte gå. Clinton er, som Florida skriver, på mange måter et kjærlighetsbarn av den kreative klassen. Han symboliserer på den ene siden personlig mange av de sider som er lett gjenkjennelige ved den kreative klassens grunnleggere; utadvendt og inkluderende av karakter, lett hippie-aktig i stilen og intelligent nok til å forstå at verden er mer enn Arkansas. Dessuten var Clinton åpen for samtaler med de amerikanske intellektuelle, mens Bush rynker på nesen så fort han ser en professor. Clinton ønsket å bringe metropolenes ideer om toleranse og mottakelighet for immigranter ut til de mer rurale distriktene, mens Bush ønsker å bringe den sneversynte konservatismen fra distriktene og inn i de kreative metropolene. Bush satser på olje, stål og energiproduksjon, mens Clinton satset på en mer moderne balanse mellom high- og low-tech.

I hans presidentperiode ble det skapt åtte millioner nye jobber, ifølge Joseph Stiglitz selve grunnsteinen i en sunn økonomi. Mange av disse var hypede New Economy-jobber som ledet til børskollapsen sent på 90-tallet, men det var også en god del som var rotfestet i en lengre utvikling med utgangspunkt i det liberale Silicon Valley på 1960-tallet.

Arven fra 1990-tallet

Bill Clinton var naturligvis ingen perfekt president, men han innså raskt det samfunnsmessige potensialet i talentene og Generation X-oppkomlingene som styrte Internettrevolusjonen. Velbeslåtte veteraner fra 60-tallets Silicon Valley møtte kosmopolittiske opprørere som ønsket å fri seg fra «Mr. Big Company» og forme sin egen fremtid. Den poetiske Beat-generasjonen og den teknologiske Steve Jobs-generasjonen smeltet sammen til å bli en større bevegelse – «the Creative Class».

Etter hvert har denne tidligere nisjegruppen blitt en svær og innflytelsesrik kategori av alle typer mennesker. Den består ikke lenger bare av, slik Bush ser ut til å tro, overvintrede hippier og opprørske jyplinger som ønsker å være uavhengige og sinte og ironiske og radikale. Disse kategoriene, på samme måte som høyre, venstre og det tradisjonelle klassebegrepet, er foreldede og tjener ikke til annet enn gjensidig stereotypisering. Den nye klassen består av vanlige folk som bruker kreativitet som en del av sitt daglige virke; immigranter, eldre og familier som tror på den nye amerikanske drømmen. Den består av mennesker som ble fylt av sjokk og vantro etter 11. september, 2001, og av mennesker som ikke fatter hvorfor deres egen regjering regelrett lyver dem rett i ansiktet om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen.

Fang den kreative klassen, Kerry

Amerika har sjelden vært så klassedelt som under Bush-administrasjonens styre, og mye av grunnen til dette er nettopp dets favorisering av de økonomiske elitene. I Fahrenheit 9/11 viser Michael Moore med all tydelighet hvordan dette fører til økt arbeidsledighet og sosialt forfall.

Hva har dette med den kreative klassen å gjøre? Jo, for det første tilhører ganske mange av dem en generasjon som ikke ble innrullert til Vietnam-krigen, selv om de naturligvis har slektninger som ble det. På den måten unngår de delvis «Vietnam-syndromet» som trekkes frem ved hvert eneste amerikanske presidentvalg (jfr. skittkastingen mellom Bush og Kerry om deres respektive Vietnam-tid). Derimot føler de nyere krigers konsekvenser nært på kroppen, og krigsmotstanden er stor.

For det andre er en stor del av den kreative klassen utvandrere fra nettopp slike steder vi ser forfaller i de mer landlige områdene av USA. De drar til San Francisco eller New York, og søker metropolens åpne og tolerante livsstil hvor de kan realisere seg selv og sitt talent. De møter andre byfødte og immigranter, som også har kommet til disse stedene av samme grunner. Dessverre er denne dynamikken i ferd med å ødelegges av den tilstrammede innvandringspolitikken Bush & Co. har satt i verk. USAs teknologiske dominans har krympet. Samtidig er det et vesenstrekk i amerikansk kultur at man ikke glemmer sitt hjemsteds røtter – bare se på Michael Moore, som inkluderer sin lille og nedslitte hjemby Flint, Michigan i alle bøker og filmer. Dette gjelder også den kreative klassen, som har slektninger og venner de bryr seg om på lignende steder som Flint.

Utfordringen for middelklasseforkjemperen John Kerry blir å også formulere et budskap som strekker seg ut til alle delene av den diverse og multikulturelle kreative klassen. På det nåværende tidspunkt sier Kerry at han vil «investere i morgendagens jobber» (http://www.johnkerry.com/issues/economy/), men nevner ikke den kreative klassen med ett ord. Bush er enda mer fjern for den kreative økonomien (http://www.georgewbush.com/Economy/Brief.aspx). Derfor er det viktig for Kerry/Edwards at de forstår omfanget av den kreatives klassens potensielle stemmemakt som klasse. Dersom de gjør det, vil Amerika forhåpentligvis begynne å forandre verden til det bedre.

---
DEL

Legg igjen et svar