Keiserens grønne klær

Begrepet «grønnvasking» ble en del av språket vårt etter at økotenkning ble trendy, og stater og konserner skjønte at de kunne vaske skitne affærer med vakre løfter.
Grønnvasking
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveige@gmail.com
Publisert: 01.06.2018
Die grüne Lüge. Weltrettung als profitables Geschäftsmodell
Forfatter: Kathrin Hartmann
Blessing, Tyskland

Om alle mennesker på planeten skulle leve og konsumere på samme måte som i rike land, ville vi trenge tre planeter. Dette er forskerne enige om. Mellom 1980 og 2010 har forbruket av plantemineraler og fossile råstoffer fordoblet seg, fra 40 til 80 milliarder tonn. Skog meies ned, biodiversitet skrumper, landjord eroderer, drivhusgasser øker, og sulten vokser. Hvordan kan det skje, om stadig flere varer er «økologiske»? I boken Die Grüne Lüge gir forfatteren Kathrin Hartmann oss bevis og analyse av tesen: «Grønnvasking» holder stand mot alle forsøk på oppklaring. Jo mer kunnskapsrik målgruppen er, jo skadeligere produktet er, jo mer absurde løftene er, jo større løgnen med andre ord er, desto villigere blir den mottatt. Slik blir rovdrift av ressurser forkledd med «bærekraftig» kappe. Hvordan er denne typen svindel mulig? Eksemplene er mange. Ta Nespresso-kapselen: Vi trenger ikke engang George Clooneys kaffebrune øyne for å godta at den snertne maskinen, som på null tid spruter ut rykende varm kaffe, er en nødvendighet i hverdagen. At én kilo kapselkaffe koster rundt 800 kroner, tar vi med på kjøpet. Fra 2006 til i dag har mengden solgte kaffekapsler, i 400 butikker rundt om på kloden, økt fra 3 til 10 milliarder og har blitt en verdenssuksess for den beryktede produsenten Nestlé. De tomme aluminiumskapslene utgjør hvert år minst et 8000 tonn tungt søppelberg. Nå er det ingen hemmelighet at utvinning av aluminium er miljøsvineri, og legger gigantiske regnskogområder brakk. Det trengs tilsvarende mengder strøm i produksjonsprosessen, noe som fører til bygging av damanlegg. Anleggende røver land fra urfolk, som blir tvangsflyttet, de forgifter jord og vann hver gang tungmetaller siver ut.

Slik blir rovdrift av ressurser forkledd med «bærekraftig» kappe.

Nestlé er ett av mange firmaer som påberoper seg et program for «bærekraftig» kaffe. Det handler hverken om biologisk dyrking eller rettferdig handel, men det lyder bra, kaffebonden smiler bredt på hjemmesidene, konsumenten lar seg overbevise av grønne fake news og får følelsen av å bidra til en bedre verden.

Korrupt panda?

Kathrin Hartmann har brukt flere år på å samle et omfattende bevismateriale. Dette er hennes beste våpen overfor de anklagede: å kritisere henne for å tale til menigheten ville dermed skyte forbi målet. Og forbrukerne er ikke skyteskive denne gang. Det er derimot de som ikke bare øver vold mot mennesker og miljø, men som også skruppelløst grønnvasker sin råskap og bedriver blank ansvarsfraskrivelse. Regjeringer kamuflerer grov utnyttelse av småbønder, selskaper slår seg sammen med ideelle miljøorganisasjoner og produserer lugubre kvalitetssertifikater. Og her blir det en riktig illeluktende suppe: World Wildlife Foundation (WWF) – grunnlagt i 1961 av adelige, storviltjegere, industrimagnater og millionærer – er en av verdens største naturvernorganisasjoner og blant dem som har fått kritikk for å bidra til tvilsom grønnvasking.

Grønnvasking
Kathrin Hartmann

Etterspørselen etter palmeolje er en av hovedårsakene til at regnskog hugges ned. Når storkonserner fra palmeolje-industrien deltar på rundebordskonferanser og finner opp begrepet «bærekraftig palmeolje», er det med hjelp fra WWF. Naturvernorganisasjonen hevder at den, som uavhengig partner, samarbeider med industrien for å forbedre den. Fra det runde bordet sendes det ut en mengde dokumenter om påståtte forbedringer. Disse sirkulerer i regjeringskontorer og firmaetasjer til det hersker «uavhengig enighet» og underskrifter er på plass. Deretter klistrer WWF sin velkjente panda på produktet. Dagligvareprodusenten Unilever (verdens største forbruker av palmeolje) er blant dem som kan vaske sine hender pandagrønne.

Kampen mot giganter

Kathrin Hartmann gir med sine undersøkelser – også presentert i filmen The Green Lie sammen med Werner Boote (kjent for dokumentarfilmen Plastic Planet) – støtte til kampen for et sunnere miljø og et mer rettferdig samfunn. Det er en kamp mot giganter. Men motstanden fra ofrene øker, og den får stadig mer gehør. I en tysk rettssal en novemberdag i 2017 sto peruaneren Saúl Luciano Lliua som anklager mot det tyske energiselskapet RWE AG. Selskapet er ansvarlige for Europas største utslipp av klimagassen CO2. RWE er blant annet berømt for sitt forsøk på grønnvasking gjennom reklamen Der Grüne Riese – den grønne kjempen. Med det innkasserte de EUs Worst Lobbying-pris.

Konsumenten lar seg overbevise av grønne fake news og får følelsen av å bidra til en bedre verden.

I det peruanske høylandet, hvor Lliua bor, har klimaendringene ført til at isbreen ved landsbyen hans smelter i turbotempo. Smeltevannet har skapt en stadig voksende dam som truer med å briste og jevne landsbyen med jorden. Lliuma krever at RWE betaler en kompensasjon på 17 000 euro – en mikroskopisk sum for RWE – som vil gjøre det mulig for peruanerne å investere i beskyttende tiltak mot vannkatastrofen de står overfor. Resultatet av rettssaken er åpent. Seieren ligger foreløpig i at den i det hele tatt finner sted. Den vil i tiden som kommer, få følge av flere liknende rettssaker. I bikkjeslagsmålet rundt rovdrift på planeten og undertrykkelse av de fattige skal ikke lenger en enkelt storsynder på den ene siden av kloden, som bidrar til undergang for hele befolkningsgrupper på den andre, føle seg trygg.

Se også En advarsel til den opplyste forbruker

Kommentarer