Foto: Wikipedia Commons

Julian Barnes: Keeping an Eye Open: Essays on Art


Den beskrivende kunstkritikken har falt i anseelse, men lever i beste velgående i skjønnlitteraturen og i den litterære essayistikken. Julian Barnes granskning av et par sko i et maleri av Manet viser verdien av grundig og vedvarende observasjon. 

Email: s.j.helsvig@gmail.com
Publisert: 2016-01-14

Julian Barnes: Keeping an Eye Open: Essays on Art. Jonathan Cape, 2015 bok_KeepingAnEyeOpen_BarnesDa J.M.W. Turners maleri Slavers Throwing overboard the Dead and Dying — Typhon Coming on ble stilt ut i Boston Museum of Fine Arts i 1877, var borgerskapet allerede så kjent med maleriet gjennom esteten og kritikeren John Ruskins poetiske gjengivelse av det, at museet så seg nødt til å utstyre utstillingssalen med kopier av Ruskins tekst. Mens publikum manet frem tekstens bilde for sitt indre øye – «Purple and blue, the lurid shadows of the hollow breakers are cast upon the mist of the night, which gathers cold and low, advancing like the shadow of death upon the guilty ship as it labors amidst the lightning of the sea» – kunne de gløtte opp på det grumsete tablået som hang på veggen. Hvordan man opplevde dette tidlige eksempelet på en multimedial utstilling vites ikke, men de fleste av byens aviser konstaterte i hvert fall at maleriet ikke holdt mål sammenliknet med beskrivelsen. Det er vanskelig å forestille seg en liknende situasjon i dag. I tidligere, mindre reproduksjonsvennlige tider var beskrivelsen en dyd av nødvendighet, og kritikerens eneste mulighet til å gjøre verkene synlige for leserne. I vår fotogene samtid er beskrivelsen stort sett overflødig. Siden Ruskins tid har denne typen deskriptiv prosa falt i anseelse, og innen kunstkritikken regnes den for å tilhøre den aller laveste kasten. I likhet med litteraturkritikerens pliktskyldige handlingsreferat er den noe man stamper seg igjennom, en transportetappe. I beste fall er beskrivelsen en oppvarming før man lar dommen falle. Ordløst. For modernistiske kritikere med hang til strenge, formale analyser var det lite som var mer foraktelig enn beskrivende kritikk som baserte seg på en personlig opplevelse av kunsten. Etter 1960-tallet har den derfor søkt tilflukt i skjønnlitteraturen og i den litterære essayistikken. Her i Norge er Ole Robert Sunde og Karl Ove Knausgård eksempler på forfattere som ofte beskriver kunstverk med utgangspunkt i den subjektive erfaringen. Det er ikke overraskende at forfattere har en dragning mot visuelle kunstverk; de dvelende beskrivelsene synes ofte å være forsøk på å oppfylle en lengsel etter å bevege seg fra språkets kausale syntaks, der det ene …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal