Kashmir inn i norsk valgkamp

Av alle framtidige konflikter, er Kashmir-konflikten mellom Pakistan og India den farligste, skriver kronikkforfatteren med henvisning til USAs tidligere president Bill Clinton. Kashmir har blitt et valgkamptema i Norge, og Akhtar Chaudhry gir her bakgrunn for den langvarige krigen mellom Pakistan og India. Norge må aktivt bruke sin posisjon i Sikkerhetsrådet til å sette konflikten på den internasjonale dagsorden, mener Chaudhry.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kashmir – et fremmedord og en ikke-sak i norske medier og politikk bare for noen få måneder tilbake – ble en av de hovedsakene i valgkampen. Statsministeren møtte selv opp i et møte hvor bortimot 3000 norskpakistaneren feiret Pakistansk uavhengighetsdag.

Det samme gjorde KrFs parlamentariske leder, Kjell Magne Bondevik. Andre partier stillte også topptungt. Samtlige av disse drøftet Kashmir og situasjonen i delstaten. Stoltenberg var på et brannslukningsoppdrag, men andre partier så hvor viktig det var å avklare sitt syn på denne saken for en velgergruppe som denne gangen utgjør over 15.000 velgere.

Men er de norske politikere kjent med konflikten? Vet de hva konflikten egentlige dreier seg om? Kanskje noen få av dem har satt seg inn i saken, men det er bare en håndfull. Jeg skal prøve å gi en nøktern beskrivelse av historikken og ikke minst situasjon – on the ground – som det heter i dag.

Aldri vært ett land

India har aldri vært ett land, verken før eller etter britenes felttog til subkontinentet. Da britene beseiret India på slutten av 1600-tallet, bestod India av over 570 selvstendige delstater regjert av eneveldige rajaher og prinser.

Britene konsoliderte sin makt over hele subkontinentet, men lot mange delstater ha indre selvstyre. Selvstyret fortsatte under Kronen. I 1947 forlot britene India og det ble opprettet to nye enheter på subkontinentet: India og Pakistan. Selv om India hadde eksistert i flere tusenår som en religiøs enhet, var det første gang en politisk enhet ble opprettet. Men ennå i dag er India en konstitusjonell union av flere delstater.

Opprettelsen av disse to enhetene var basert på et enkelt prinsipp: De delstatene eller administrative provinser hvor hinduer var i overveldende flertall, skulle slutte seg til India, og de som hadde muslimsk flertall, skulle bli en del av den nye enheten Pakistan. Hovedsakelig gikk opprettelsen av de nye statene Pakistan og India greit, det samme gjelder tilslutningen fra delstatene, men særlig i tre delstater ble det problemer: i Haiderabad Dakkan, Junagarh og Kashmir. Disse var selvstendige stater styrt av prinser. I de to første delstatene var innbyggerne stort sett hinduer mens herskerne var muslimer. Det ble ytret ønske fra rajahenes side om å slutte seg til Pakistan. Dette ble effektivt avvist av India, og delstatene ble innlemmet i India. I Kashmir var situasjon motsatt. Et overveldende flertall av innbyggere var muslimer og herskeren var sikh. Han inngikk en avtale med India om å innlemme delstaten i India. Dette motsatte både Kashmirerne og Pakistan seg. Motstanden fra Kashmirerne var så kraftig at India måtte sende tropper inn og «reokkuperete» mesteparten av delstaten, som ligger i en vakker dal og grenser mot Afghanistan, Kina og Pakistan.

Dette førte til at de to nyopprettede statene stod mot hverandre. Den første krigen mellom dem ble utkjempet og en ødeleggende konflikt ble skapt mellom to fattige nasjoner.

En lukket dal

Men det var lyspunkter også: 2. november 1947 lovet den indiske statsministeren Nehru folkeavstemning i Kashmir. Innbyggerne skulle selv få bestemme hvorvidt de ønsket å slutte seg til India eller Pakistan. 21. april 1948 ble det fremmet en resolusjon i FN. Der ble kashmirenes rett til bestemme over sin egen skjebne slått fast. Resolusjonen ble enstemmig vedtatt. Mindre en 4 måneder senere vedtok FN enda en resolusjon om det samme. Både India og Pakistan sluttet segtil denne resolusjonen.

13 millioner kashmirer har i over 50 år ventet på den dagen de selv kan avgjøre sin skjebne, noe FN vedtok gjennom resolusjoner og India og Pakistan gav løfte om. I 50 år har India nektet å etterleve FNs resolusjoner og oppfylle sine egne løfter. Resultatet ble at kashmirene gikk ut i masseprotest, og for 10 år siden ble en væpnet kamp innledet. India har svart med å «okkupere» dalen med 600. 000 mann under våpen. Dalen er omtrent lukket for journalister, menneskerettighetsorganisasjone og diplomater. Amnesty International beskrev forholdene i denne delen av Kashmir i sin rapport i mars 1992 slik: «Amnesty har grunn til tro at tusenvis av fanger har mistet livet som resultat av tortur fra sikkerhetsstyrkene i løpet av det siste tiåret. Bruk av voldtekt er vanlig.»

Amnesty fastslår i sin nyeste rapport, fra februar 1999, at siden 1990 har mellom 700 og 800 mennesker forsvunnet etter å ha vært arrestert av politiet eller paramilitære.

Farlig konflikt

USAs tidligere president Bill Clinton sa at av alle konflikter i framtida, er striden mellom India og Pakistan om Kashmir den aller farligste. Det er mange enige i også i Norge. Men hva er løsningen på denne fastlåste konflikten?

Statsministeren sa i sin tale den 14. aug at løsningen ligger i bilaterale samtaler mellom pakistanerne og inderne. Dermed kom han ikke særlig lenger enn det flere andre tunge aktører har kommet. Vi vet alle at dersom løsningen lå i bilaterale samtaler, ville konflikten blitt løst for lenge siden. Senest i juli d.å. snakket ledere fra begge land om saken. Uten at en kom nærmere en løsning. Norge er i dag medlem av sikkerhetsrådet. Dermed kan ikke Norge lenger skjule seg bak disse høflighetstaler. Det å bli medlem av FNs sikkerhetsråd må ha noen konsekvenser for Norge. Det må også få konsekvenser for India dersom landet ønsker å bli fast medlem av sikkerhetsrådet. Det er uhørt at et land som har så mange liv på samvittighet, hvor forsvinninger av mennesker er daglig kost, og som bevisst trenerer FN-resolusjoner skal få en fast plass i sikkerhetsrådet. FN som system er ikke tjent med denne situasjonen. Det vi i dag trenger mest er at FN tar seg selv på alvor. Norge som er et foregangsland når det gjelder menneskerettigheter kan heller ikke gi en blanko fullmakt til Indias medlemskap i sikkerhetsrådet. Norge må bruke denne unike situasjon til å presse India til å etterleve FN-resolusjonen og ikke minst presse india til å respektere menneskerettigheter i Kashmir umiddelbart. Vi må slutte å kalle dette for en «indre konflikt».

Pakistan og India har kjempet tre konvensjonelle kriger over dette «indre anliggende» i løpet av de siste 53 årene. Svært mange indere, pakistanere og kashmirere har mistet livet. Livskvaliteten er lav og fattigdommen skyhøy i begge land, som et indirekte resultat av konflikten. Svært mange lider under umenneskelig forhold i Kashmirdalen. Regionens stabilitet og sikkerhet har blitt truet en rekke ganger. Begge land besitter i dag kjernefysiske våpen. Stemning i begge land er amper. Begge nasjoner har investert så mye stolthet og prestisje i konflikten at det ikke vil være noe problem å hente massiv støtte blant befolkning, dersom regjeringen i Pakistan eller India opptrapper de daglige grensekamper til en storkrig. Det er riktignok ganske nedlatende å beskrive beslutningstakere i begge land som så uansvarlige at de vil ty til kjernefysisk våpen. Men alternativet kan dessverre ikke avskrives helt. Det har skjedd før. Hvis et sivilisert land som USA kan bruke atombombe for å forsvare sine interesser, er det ikke utenkelig for andre heller. Selv om det er forstemmende at ikke de grove daglige bruddene på menneskerettighetene i seg selv er nok til å rette søkelyset mot regionen, er det interessant at andre sider ved saken kan gjøre det.

Uskyldige mistet livet

Kashmirerne har bestemt seg for å kjempe mot den uretten som India og verden for øvrig har utøvd mot dem i vel 50 år. De har bestemt seg for å holde konflikten varm, selv om det koster dem liv.

Dette har resultert i at mange uskyldige også har mistet livet. Konflikten har gitt næring til uønskede terroristiske handlinger fra enkelte grupperinger i dalen. Verdenssamfunnet tar klar avstand fra terrorisme og fordømmer den med all kraft, men det har vist seg at den mest effektive måten å få bukt med terrorisme i tilsvarende sammenhenger, er å ta tak i konfliktens kjerne, og få denne ut av verden. Slik har vi sett i Midtøsten, Sør-Afrika, Øst-Timor og en rekke andre steder.

Hvis vi ønsker at trusselen om en større konflikt mellom Pakistan og India, og de terroristiske aktivitetene fra enkelte kashmireres side skal opphøre, må verdenssamfunnet sette Kashmir på dagsorden snarest. Det må finnes en løsning slik FN har vedtatt og som 13 millioner kashmirere og verden for øvrig kan akseptere.

Akhtar Chaudhry er stortingskandidat for SV.

---
DEL

Legg igjen et svar