Mexico by har 9 millioner innbyggere, men færre enn 45 statlige ambulanser for nødutrykninger, får vi vite av en tekstplakat tidlig i filmen Midnight Family. Til sammenligning er ambulanseavdelingen i Oslo og Akershus «oppsatt med 45 akuttambulanser på dagtid og 29 akuttambulanser om natten», ifølge Oslo universitetssykehus’ nettsider.
Biljakt til ulykkesstedene
I den meksikanske hovedstaden har dette skapt et marked for private ambulanser som opererer i en juridisk og ofte også moralsk gråsone, med mål om å tjene penger på den åpenbare mangelen på offentlige tjenester. Amerikanske Luke Lorentzens dokumentar følger en av disse akuttambulansene, som drives av familien Ochoa, med far, to sønner og en venn av familien i bilen. Kanskje har de ikke det mest oppdaterte utstyret eller den fremste kompetansen, men gjennom å tyvlytte på politiradioer klarer de ofte å nå fram til ulykkesstedet før de statlige utrykningsmannskapene. Til tider etter de reneste biljaktene i konkurranse med andre ambulanser om å utføre det potensielt livreddende arbeidet – og forhåpentlig også kunne innkassere lønn for det.
Filmen gir noen urovekkende perspektiver på privatisering innen helsesektoren.
Yngstesønnen, som er i skolealder, henger med på de hovedsakelig nattlige utrykningene – mens storebroren Juan (17) i praksis synes å styre den cowboy-aktige familievirksomheten. Juan innrømmer at han liker adrenalinkickene han får av arbeidet, men i flere scener ser vi ham like fullt behandle pasienter med en påfallende modenhet. Dette teamet gjør med andre ord ikke nødvendigvis en dårlig jobb.
Men utfordringene er mange, og av og til kan viktige avgjørelser bli påvirket av økonomiske egeninteresser. Skal de for eksempel kjøre den skadede til det nærmeste statlige sykehuset, eller til et privat litt lenger unna – hvor det er større sjanser for at de kan få betalt for tjenesten? Her spiller også de ulike sykehusenes kvalitet og kapasitet inn i vurderingen, men muligheten for å tjene penger er åpenbart en vesentlig faktor for familien, som sliter med å få endene til å møtes.
Ved flere anledninger ser vi dem likevel ende opp uten noen lønn for innsatsen, for eksempel når pasientene ikke har de rette helseforsikringene. Å etterlate folk med alvorlige skader synes ikke å være et alternativ, men særlig en opprivende sekvens gir inntrykk av at et mindre egennyttig valg av sykehus kunne ha gitt et langt lykkeligere utfall.
Bestikkelser til politiet
Regissør Lorentzen, som også er filmens fotograf, klipper og en av produsentene, har fulgt familien i 3 år og filmet dem i drøyt 80 netter i løpet av denne tiden. Hans observerende tilnærming gjør at vi ikke alltid får det fulle og hele bildet av de mange dilemmaene ambulanseteamet står overfor, men til gjengjeld kommer filmen svært tett på familien – både i intense øyeblikk hvor liv står på spill, og i pausene mens de venter på neste utrykning. Imponerende nok har Lorentzen også fått filmet mens faren i familien forhandler med politiet om bestikkelser, som later til å være en forutsetning for virksomheten.
Med sin nærgående tilstedeværelse i de mange dramatiske utrykningene er Midnight Family en thriller i dokumentarform. Men den er også et varmt portrett av Ochoa-familien – uten å blindt forsvare alle deres valg og handlinger. Regissøren har dessuten klokelig valgt ikke å filme for mye av de skadede, men isteden rettet kameraet mot ambulanseteamet og eventuelle pårørende i bilen. Slik unngår han at vi i for stor grad blir «glanende» tilskuere til disse ulykkene, samtidig som resultatet er minst like nervepirrende og intenst.
Regissør Luke Lorentzen
Mer enn bare å synliggjøre de åpenbare manglene i Mexico bys velferdssystem gir filmen noen urovekkende perspektiver på privatisering innen helsesektoren, som vi her ser en ekstrem variant av. Riktignok med noen langt mindre bedrifter enn helseforetakene som opererer i vår del av verden, men ønsket om å tjene penger er like fullt det samme. Og det er, slik filmen viser, ikke alltid like forenlig med tjenestene som må utføres.
Prisvinner
Midnight Family ble nylig vist under Bergen Internasjonale Filmfestival og kan ses på Film fra Sør i Oslo i november. Selv så jeg den på Message to Man i St. Petersburg, som er en av Russlands eldste og mest kjente filmfestivaler, da jeg satt i den internasjonale filmkritikerjuryen der i september. I juryen valgte vi å gi vår pris til en annen film med en lignende tittel, nemlig Midnight Traveler (som for øvrig også ble vist i Bergen). I denne dokumentaren skildrer filmskaper Hassan Fazili sin families reise som flyktninger fra Afghanistan til Europa, inkludert farlige, illegale smuglerruter og lange, utmattende perioder i flyktningleirer – men også med innslag av både humor og poesi. Innholdet i denne særdeles sterke filmen strekker seg over nærmere tre år og er i sin helhet filmet med tre mobilkameraer.
Luke Lorentzens film var imidlertid også blant dem som utpekte seg i konkurranseprogrammet i St. Petersburg. Den ble da også belønnet med hele tre priser, inkludert den aller gjeveste: Den internasjonale hovedjuryens pris for beste film (The Golden Centaur Grand Prix). Også i Bergen stakk Midnight Family av med en pris, som beste film i «Documentaire Extraordinaire»-programmet – og det vil ikke overraske meg om den vinner prisen for beste dokumentar på årets Film fra Sør-festival.
