Kapittel 7 – den vanskelige krigsparagrafen

Paradoksalt nok bruker USA den eneste resolusjonen som ikke er vedtatt under kapittel syv for å legitimere den pågående luftkrigen mot Irak.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Resolusjon 688 ble vedtatt av sikkerhetsrådet den 5. april 1991. Den kom som et svar på Saddam Husseins brutale undertrykkelse av kurdere og shia-muslimer, som hadde gjort opprør etter Golfkrigens slutt.

Irak var effektivt blitt kastet ut av Kuwait av «allierte» styrker. Men amerikanerne hadde valgt å ikke gå mot Bagdad, og istedet satse på at folket selv ville kaste diktatoren.

Hisset opp av den amerikanske administrasjonen under ledelse av George Bush senior, svarte shiaene i sør og kurderne i nord på appellen. I sør ble de anført av krigstrøtte og demoraliserte soldater som lanserte en regelrett intifada mot regimet i Bagdad, med den følge at et titalls byer ble satt i brann. I nord benyttet kurderne sjansen til å hevne seg på et regime som hadde drept hundretusener av kurdere under al-Anfal-massakrene i 1988.

Men USA sviktet sine venner i den avgjørende timen. Opprøret ble slått ned med brutal hånd, og FN svarte med å vedta resolusjon 688 – under kapittel seks.

Ingen rett

Det er bare under kapittel syv at FN og dets medlemsland er autorisert til å bruke «alle nødvendige midler.» Resolusjon 688 er ikke vedtatt under dette kapittelet, og verken USA eller andre har derfor lov til å bruke makt for å sikre at kravene i den blir etterlevd.

Resolusjonen fordømmer den irakiske undertrykkelsen av shiaer og kurdere. Men den gir ingen stat rett til å bruke militære midler.

Likevel er det denne resolusjonen USA henviser til når de skal legitimere flyforbudssonene i sør og nord. Flyforbudssonene ble opprettet i 1991 – i nord – og 1992 – i sør – og har som mål å verne befolkningen sør for 33. breddegrad og nord for 36. breddegrad. Den ble opprettet av USA, Storbritannia og Frankrike, som agerte på egen hånd, i den hensikt å starte en luftkrig mot Saddam som ville frata ham kontrollen over store deler av landet og som dermed ville føre til hans fall.

Men FN har aldri godkjent flyforbudssonene, selv om USA har prøvd å «brushe» dem opp ved å vise til at det jo finnes så mange andre resolusjoner som er vedtatt under kapittel syv – som for eksempel 678 som åpnet for bruk av makt for å tvinge Irak ut av Kuwait.

Men faktum er at flyforbudssonene, og den krigen som jevnlig pågår under dekke av dem, ikke har noen hjemmel i FN-systemet. Og faktum er også at FN – inkludert resten av sikkerhetsrådet – ikke liker at amerikanerne og britene driver og herjer rundt på egen hånd i Irak.

Dette siste kom til uttrykk da USA forsøkte å få flyforbudssonene inn i resolusjon 1441 i november i fjor. Amerikanerne ønsket at et angrep på amerikanske eller britiske fly – franskmennene har trukket seg ut av dette – skulle konstituere et «material breach.» Men resten av sikkerhetsrådet sa nei. Og kompromisset ble en formulering som sier at Irak «ikke må true med, eller gjennomføre, fiendtlige handlinger mot FN-personell eller personell fra medlemsstater som søker å iverksette sikkerhetsrådets resolusjoner.»

USA mener fortsatt at denne formuleringen gjelder angrep mot britiske og amerikanske fly. Men dette er altså ikke spesifisert i resolusjon 1441. Og det er mer enn tvilsomt om amerikanske og britiske piloter i det hele tatt «søker å iverksette sikkerhetsrådets resolusjoner» når de sender flyene sine inn over Irak.

Kapittel syv – krigsparagrafen

Det paradoksale er altså at den lille (!) krigen som pågår ikke har noen hjemmel i FN. Mens den store som ennå ikke pågår, og som man krangler om, vil få det dersom sikkerhetsrådet vedtar en ny resolusjon.

Eller er det sånn at krigen har hjemmel allerede, under resolusjon 1441?

Historien om FN og Irak er som følger: Så å si alle resolusjoner som er vedtatt om Irak er såkalte kapittel syv-resolusjoner. Men det betyr ikke at sikkerhetsrådet kan – eller kunne – gå til krig på grunnlag av dem. Den eneste resolusjonen hvor uttrykket «all necessary means» er brukt, er resolusjon 678 som ga stormaktene mandat til å kaste Irak ut av Kuwait.

De andre resolusjonene henviser ikke til krigen, som «all necessary means» i virkeligheten betyr. De er maktresolusjoner, men de gir ikke noe grunnlag for å føre krigen fordi dette uttrykket – skapt gjennom presedens – ikke er brukt.

Årsaken til det, er at kapittel syv ikke bare regulerer bruken av militær makt. Den regulerer også bruken av andre virkemidler, som sanksjoner, blokader, diplomatisk brudd og/eller stans i alle kommunikasjoner, det være seg jernbane, sjøfart, fly, post, telegraf og radio – som det het i pre-it-tider.

At en resolusjon er vedtatt under kapittel syv, betyr med andre ord ikke nødvendigvis en krig. Og ofte er det slik at resolusjonene bare henviser generelt til kapittel syv uten å nevne spesifikt hvilken artikkel man refererer til.

Kapittel syv dekker artiklene fra 39 til 51 i FN-pakten. Artikkel 41 omhandler ulike typer sanksjoner, mens artikkel 42 refererer til krigen: «…it may take such action by air, sea, or land forces as may be necessary to maintain or restore international peace and security.»

Det er nettopp denne mangelen på klare henvisninger som er årsaken til at partene i ettertid kan bruke mye tid på å krangle om hva man egentlig har vedtatt. I dag krangler USA og Storbritannia med resten av sikkerhetsrådet om hva resolusjon 1441 innebærer. Den er nemlig vedtatt under kapittel syv, og har noe som de andre resolusjonene ikke har; nemlig en henvisning til «alvorlige konsekvenser» dersom Irak ikke føyer seg, Altså ikke «all necessary means» men «serious consequences.»

Forrige fredag ga den amerikanske utenriksministeren Colin Powell sin tolkning av resolusjon 1441: «Alle de 15 medlemmene i sikkerhetsrådet var enige om en tøff resolusjon som sa at Irak har brutt sine forpliktelser (…been in breach of its obligations) … men at vi ønsket å gi det enda en sjanse, med et tøft inspeksjonsregime. Og at dersom landet nok en gang feilet, så ville det føre til «alvorlige konsekvenser.»

Og han føyde til:»Alle som stemte for resolusjonen den dagen, i november, visste hva det betydde, nemlig at dersom ikke Irak gikk til frivillig avvæpning, så ville det skje gjennom bruk av makt.»

Problemet er at de andre i sikkerhetsrådet ikke er enige med USA om hva «alvorlige konsekvenser» betyr. «Alvorlige konsekvenser» er for dem noe annet enn «all necessary means,» og det betyr at dersom det skal iverksettes en krig, så må det altså vedtas en ny resolusjon.

Resolusjon på resolusjon

Amerikanernes argument er derimot som følger: Gjennom 12 år har sikkerhetsrådet vedtatt en rekke kapittel syv-resolusjoner mot Irak. Gjennom alle disse årene har man satt makt bak disse ved å satse på artikkel 41-tiltak, som sanksjoner, brudd i diplomatiske forbindelser og så videre.

Disse virkemidlene har nå møtt veggen, mener man i Washington. Og ikke nok med det; alle i sikkerhetsrådet visste at resolusjon 1441 nettopp var en resolusjon som skulle være et siste forsøk på en fredelig løsning før man innledet den nye fasen med bruk av makt.

«Serious consequences» betyr for USA bruk av makt. Og bruk av makt betyr intet annet enn krig. For hva skulle «serious consequences» ellers bety? Spør man seg i USA.

USA peker på den lange rekken av resolusjoner som har gått forut for 1441. Det gjelder alle typer resolusjoner: de som forlangte irakisk tilbaketrekking fra Kuwait og som regulerer våpenhvileavtalen; de som definerer olje-for-mat-programmet; og de som krever at Irak skal kvitte seg med masseødeleggelsesvåpen og tillate våpeninspeksjoner.

Det er den siste kategorien resolusjoner som er interessant i dag. Og de viktigste i denne lange rekka er:

Resolusjon 687, vedtatt i april 1991. Det var denne resolusjonen som ga liv til UNSCOM, det første programmet for våpeninspeksjoner i Irak. Resolusjonen krever at Irak aksepterer, uten forbehold, destrueringen, fjerningen eller nøytraliseringen, under internasjonal overvåking, av alle kjemiske og biologiske våpen, raketter med en rekkevidde over 150 kilometer, og alle assosierte programmer, lagre, beholdninger, forskning og fasiliteter knyttet til dette.

UNSCOM fikk ansvaret for å sikre destrueringen av kjemiske og biologiske våpen. Det internasjonale atomenergibyrået IAEA skulle ta seg av atomvåpnene og/eller -programmene.

Først når rapportene kom fra UNSCOM og IAEA om at oppdraget var utført, skulle sanksjonene oppheves. Det har ennå ikke skjedd.

Resolusjon 707, vedtatt i august 1991. Den fastslår at Irak må legge fram en «full, endelig og komplett rapport om alle sine programmer for masseødeleggelsesvåpen, samt legge til rette for ubetinget og uhindret adgang for våpeninspektørene.» Dessuten slås det fast at Irak må stanse alle aktiviteter knyttet til atomprogrammer med unntak av det som faller inn under sivilt bruk.

Resolusjon 715, vedtatt i oktober 1991. I denne resolusjonen godkjennes planene for kontinuerlig overvåking og verifisering for å sikre at resolusjon 687 blir overholdt. Irak godtok ikke dette før i november 1993. Det var denne resolusjonen som konkret sendte våpeninspektørene til Irak i april 1995, der de utførte sitt arbeid fram til desember 1998 da de forlot landet.

Resolusjon 1051, vedtatt i mars 1996. Den fastslo at Irak måtte oppgi all innførsel av såkalt «dual-use goods,» med andre ord varer og gods som både kan brukes militært og sivilt.

Resolusjon 1284, vedtatt i desember 1999. Den etablerer det nye inspeksjonsregimet UNMOVIC (UN Monitoring and Verification Commission) og lover oppheving av sanksjonene dersom Irak ødelegger sine ulovlige våpen. Resolusjonen var en konsesjon til resten av sikkerhetsrådet fra amerikanernes side, ikke minst til franskmennene som i økende grad var skeptisk til sanksjonsregimet. USA var derfor villig til å se på sanksjonene på nytt, mot at resten av rådet skulle stå samlet rundt en ny resolusjon.

Det klarte de ikke. Frankrike og Russland stemte mot, og USA oppsummerte at vedtaket var dobbelt mislykket: det mildnet sanksjonene men uten at en ny konsensus var blitt etablert i det mer og mer splittede sikkerhetsrådet.

Resolusjon 1441, vedtatt 8. november 2002. Nok en gang fastslås det at Irak er i en tilstand av kontinuerlig brudd på sikkerhetsrådets resolusjoner. Landet får en siste sjanse til å avdekke og destruere sitt våpenprogram. Hvis ikke, vil Irak møte verdenssamfunnets reaksjoner i form av «alvorlige konsekvenser.»

Handler om politikk

For amerikanerne er det hele ganske enkelt. Sikkerhetsrådet kan ikke kontinuerlig true med maktbruk dersom Irak ikke etterlever dets resolusjoner, for deretter å konstatere at Irak ikke etterlever dets resolusjoner, hvorpå man konkluderer med at man likevel ikke ønsker å bruke makt.

Nå har FN brukt makt overfor Irak. Men de har ikke gått til krig, slik USA nå definerer «makt.» Men sikkerhetsrådets vilje eller mangel på vilje handler ikke om jus, formalisme eller finslipte argumenter. Det handler om politikk. Resolusjon 1441 er knyttet opp til spørsmålet om Saddam Hussein har ulovlige våpen eller ikke. Og inntil onsdag, hadde ikke USA lagt fram et eneste bevis på at slike våpen finnes.

Ikke ett eneste bevis, til tross for at Hans Blix og UNMOVIC har foretatt 300 inspeksjoner på 200 ulike steder, og at Mohamed El-Baradei og IAEA har undersøkt over 106 steder med tilsammen 139 inspeksjoner.

Det er derfor amerikanerne befinner seg i et dilemma. For å bevise at Irak utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, bør de helst kunne godtgjøre at Saddam Hussein har både evnen og viljen til å bruke masseødeleggelsesvåpen, samt godtgjøre at denne trusselen ikke kan kontres med oppdemming eller avskrekking.

Det var det Colin Powell forsøkte å gjøre da han holdt sin grandiose tale for sikkerhetsrådet for to dager siden. Der ble det lagt fram, slik amerikanerne ser det, overbevisende materiale om at Saddam har våpen, at han forsøker å skjule dem og at Irak har tilknytning til al-Qaida.

I dagene framover vil debatten i sikkerhetsrådet vise om Powell har lykkes i sitt forsett. Og neste milepæl vil være den 14. februar, da våpeninspektørene legger fram sin nye rapport.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here