Kapitalisten Michael Moore

«Capitalism is evil» sier Michael Moore i sin siste film. Selv krevde han 100.000 dollar for å holde et timelangt foredrag i Bergen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Michael Moores siste film Capitalism: A Love Story hadde premiere 13. november, og filmen har mottatt blandet mottakelse av norske kritikere. «En naiv suppe», er Dagbladet sin konklusjon. Mens VGs anmelder er begeistret og gir Moore skussmål som «en ufattelig dyktig propagandist».

Filmen er hovedsakelig et oppkok av arkivopptak redigert sammen med Moores kommentarer. Riktignok har den korpulente inkvisitoren kommet fram til noen interessante eksempler på grådighetskulturen i USA. Men klipp og lim-formelen er mer dominerende enn det genuint journalistiske arbeidet. I det hele tatt minner Capitalism, som skal være Moore sitt magnum opus, mest av alt om et visuelt kåseri.

Med bred pensel tegner Moore et markant svart-hvitt bilde av kapitalismen. Absolutt alle amerikanske demokrater som vises i filmen, framstilles som forkjempere for sannhet og rettferdighet, mens republikanere er – alle som én – onde, griske og upålitelige.

I Moores portrett av kapitalismen er det ikke plass til nyanser. Ser man hodene til Bush eller Reagan, vet man at det kommer noe tåpelig og griskt ut av kjeften på dem. Jimmy Carter er den forutseende filosofen som advarer mot at en ny rå kapitalisme er på vei. Da Reagan ble innsatt som president i 1980, var det ifølge Moore begynnelsen på den ondskapsfulle kapitalismens tidsalder.

Jesus-symbolikk

Noe av det mest oppsiktsvekkende i Capitalism: A Love Story er at Moore har fått flere katolske prester, inkludert en biskop, til å stille opp og støtte Moores påstand om at kapitalismen er ukristelig. Moore er selv katolikk, og hadde visstnok et ønske om å bli prest i ungdommen. Påfallende nok har Moore ikke intervjuet noen protestantiske prester til å stille opp og forbanne kapitalismen.

Faktisk var det den tyske filosofen Max Weber (1864-1920) som hevdet at det var sammenheng med protestantismens framvekst og kapitalismens utvikling. Ergo vil nok få protestanter støtte Moores påstand, og Moore har nok heller ikke noe ønske om å høre deres formening. Dette illustrerer hvordan Moore sin propagandametode fungerer. Hans intervjuobjekter er utelukkende personer som han kan bruke til inntekt for sin sak, i stedet for å søke sannheten.
Messias brukes av Moore for alt han er verd i Capitalism: A Love Story, med påstander om at Jesus var antikapitalistisk. «Blessed are the poor» og «woe unto you that are rich!» blir Jesus sitert på i filmen. Lite nevnes om at den samme Jesus også sier: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er».

I all sin selvforherligende pompøshet kan det virke som om Michael Moore ønsker å dra paralleller mellom Messias og seg selv. I en scene drar han fram sin egen far som beskuer sin gamle arbeidsplass hos General Motors, som idag ligger i ruiner. Moores pappa er «the good father». I likhet med Messias er Moore den misforståtte, opponerte og ubevæpnede, som prøver han å tale de fattige og undertrykte sin sak.

Moore retter en bebreidende pekefinger mot en liten gruppe mennesker, som han mener kan holdes ansvarlig for den økonomiske elendigheten i USA. Investeringsbanken Goldman Sachs får på pungen. Harvard-rekor Lawrence Summers blir av Moore bebreidet for å kreve opptil 100.000 dollar for å holde foredrag. Men hammeren som Moore løfter, slår hardt tilbake mot ham selv.

Krevde formue for foredrag

Michael Moore krevde nemlig nøyaktig den samme summen da han ble spurt om å holde foredrag på Nordiske Mediedager i Bergen i 2005.

– Tilbudet fra Michael Moores agent var på 100.000 amerikanske dollar (ca 600.000 kroner) for et cirka timelangt foredrag, inkludert reise og opphold i Bergen, forteller Guri Heftye, festivalsjef ved Nordiske Mediedager i Bergen, til Ny Tid.

Hun har korrespondansen med Moore for fem år siden.

– Dette var høsten 2004, så det var med tanke på festivalen i 2005. Agenten skrev også til oss at om vi ikke kunne møte «full fee», så måtte vi gjerne presentere hva vi kunne klare, så skulle de legge dette fram for «Mr. Moore».

– Jeg vet ikke om det ble gjort, eller om det hele ble ansett som ute av vår liga uansett. Moore var invitert for å snakke om prosjektene sine. Vi har ikke forsøkt ham siden. Honorarkravene er en konstant utfordring for oss som en non profit-stiftelse. Det er et hjertesukk, sier Heftye.

Men ikke alle er som Michael Moore. Kanoner som Matt Stone og Trey Parker (South Park) og Louis Theroux, Andrew De Vigal (Multimedia Editor i NY Times) og Pulitzervinner Bob Drogin har funnet programmet og opplevelsen av Bergen og Norge så interessant at de har deltatt på tross av at Nordiske Mediedager ikke tilbyr honorar, påpeker Heftye.

Da Michael Moores film Bowling for Columbine ble tildelt publikumsprisen på Bergen Internasjonale Film Festival (BIFF) høsten 2002, fikk de raskt en henvendelse fra en av Moore sine sekretærer om det fulgte penger med prisen.

– Det var det de var opptatt av, forteller festivalleder Tor Fosse til Ny Tid.

Penger før prinsipper

Moores interesse for å skrape til seg penger kan se ut til å overskygge hans idealistiske hensikter. Forlengst har han oppdaget at det er svært gode penger i å kalle seg en idealist og antikapitalist.
11. september i år avslørte Ny Tid hvordan Michael Moores agenter krevde 2000 euro, om lag 17.000 kroner, for et enkelt intervju med filmskaperen under filmfestivalen i Venezia. Da vi konfronterte Moore direkte med den stive prisen, svarte regissøren at dette var ukjent for ham, og at det var noe han ville ta tak i.

En journalist i en stor tysk avis, som Ny Tid har vært i kontakt med, kan imidlertid fortelle at Moore ble spurt om det samme i Cannes i 2004, da han presenterte Fahrenheit 9/11. Mye tyder altså på at Moore lyver, når det passer ham.

Moore sine tre mest populære filmer, Bowling for Columbine, Fahrenheit 9/11 og Sicko, har hatt en samlet omsetning på cirka 320 millioner dollar, mens Capitalism: A Love Story så langt har inntjent 12 millioner dollar. Budsjettet for å produsere en slik dokumentarfilm er mindre enn 10 millioner dollar, altså er risikoen betydelig mindre enn på Hollywood-spillefilmer. Moore er både manusforfatter, regissør og produsent på disse filmene, så åpenbart må mannen sitte igjen med en enorm avkastning.

Hvor blir det av idealismen og solidariteten, Moore? ■

---
DEL