Kapitalismens uutslukkelige blodtørst

Kriser er nettopp hva kapitalismen trenger. Hva er da smartere enn å stelle til katastrofer når systemet stagnerer? 

Henning Næss

Dansk kapitalisme. Gennembrudd, storhed og stagnation

Anders Lundkvist

Forlaget Hovedland

Danmark

Etter å ha lest meg gjennom 200 skoleflinke, utrolig støvete og kjedelige sider i Dansk kapitalisme, holder jeg nesten på å gi opp. Historikk om konjunkturer, priser og en endeløs rekke med tabeller kan ta knekken på noen hver. Jeg er i ørkenen og trenger vann!

Da kommer det strømmende, som fra himmelen: «Hverken liv eller død? Kapitalismens indre modsigelser, det vil sige dens masochistiske tendens til at ødelægge sig selv, er ikke noget nyt, hidtil har den altid fundet en løsning,» skriver Lundkvist. Plutselig er boken inne i en høyst aktuell diskusjon om kapitalismens fremtid. Tallrike er de intellektuelle som for tiden spår Vestens snarlige undergang. Wolfgang Streck, som fremstår som en hatefull antikapitalist, er en av dem. Selvsagt knyttes kapitalismens ødeleggende sider også til andre størrelser, som økologi og jordens fremtid. En av de mer interessante bidragsyterne innenfor dette feltet er Gaia-teoriens opphavsmann James Lovelock, som er svært skeptisk til hva bærekraftig utvikling egentlig betyr for jordens fremtid. Men hos ham er det politiske aspektet dempet ned.

Kapitalismens sult kan minne om tørsten til en bloddrikkende vampyr: Hver gang den uttørkes, må den drikke andres blod.

Krever kriser. Hvordan har kapitalismen klart seg gjennom krisene så langt? Hvilke løsninger har den grepet til? Hva har vært dens livgivende innsprøytninger? Kapitalismen kan minne om tørsten til en bloddrikkende vampyr: Hver gang den uttørkes, må den drikke andres blod. Den industrielle revolusjon var en slik «fest», der blod var rusmiddelet, og det samme må sies om kolonialismen og imperialismen. I forrige århundre fant to verdenskriger sted, der opprustning og massedød ga kapitalismevampyren noen herlige tørststillende år. Den totale ødeleggelsen av land som Tyskland og Japan fikk også systemet til å blomstre. Så dukket kommunismens spøkelse opp, som fikk USA til å strø penger over alle ikkekommunistiske land. Etter andre verdenskrig ble også Norge en liten Dracula.

Permanente eller forbigående krisetilstander er nettopp det kapitalismen trenger. Hva er da mer nærliggende enn å stelle til katastrofer når kapitalismen stagnerer – indirekte ved å la være å forberede seg på naturkatastrofer, eller ved rett og slett å fremprovosere katastrofene selv? Dette har den viktigste stemmen på venstresiden, Naomi Klein, skrevet langt og grundig om.

Ikke liv, ikke død. «Stagnation og kapitalisme er et umage par,» skriver Lundkvist, «fordi kapitalisme indbegriber profitmaksimering og dermed evig vækst.» Og han spør: «Har den kapitalistiske produktionsmåde alligevel en udløbsdato? Ligesom for eksempel feudalismen?» Jorden vil ikke vare evig, heller ikke menneskeheten. Alt har en utløpsdato, også kapitalismen. Men indirekte spør Lundkvist: Hvis menneskeheten overlever kapitalismens sammenbrudd, hva kommer da etter dette økonomiske systemet?

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.