Kapitalismens uutslukkelige blodtørst

Kriser er nettopp hva kapitalismen trenger. Hva er da smartere enn å stelle til katastrofer når systemet stagnerer? 

Henning Næss

Litteraturkritiker i Ny Tid.
epost henning.ness@getmail.no

Dansk kapitalisme. Gennembrudd, storhed og stagnation

Anders Lundkvist

Forlaget Hovedland

Danmark

Etter å ha lest meg gjennom 200 skoleflinke, utrolig støvete og kjedelige sider i Dansk kapitalisme, holder jeg nesten på å gi opp. Historikk om konjunkturer, priser og en endeløs rekke med tabeller kan ta knekken på noen hver. Jeg er i ørkenen og trenger vann!

Da kommer det strømmende, som fra himmelen: «Hverken liv eller død? Kapitalismens indre modsigelser, det vil sige dens masochistiske tendens til at ødelægge sig selv, er ikke noget nyt, hidtil har den altid fundet en løsning,» skriver Lundkvist. Plutselig er boken inne i en høyst aktuell diskusjon om kapitalismens fremtid. Tallrike er de intellektuelle som for tiden spår Vestens snarlige undergang. Wolfgang Streck, som fremstår som en hatefull antikapitalist, er en av dem. Selvsagt knyttes kapitalismens ødeleggende sider også til andre størrelser, som økologi og jordens fremtid. En av de mer interessante bidragsyterne innenfor dette feltet er Gaia-teoriens opphavsmann James Lovelock, som er svært skeptisk til hva bærekraftig utvikling egentlig betyr for jordens fremtid. Men hos ham er det politiske aspektet dempet ned.

Kapitalismens sult kan minne om tørsten til en bloddrikkende vampyr: Hver gang den uttørkes, må den drikke andres blod.

Krever kriser. Hvordan har kapitalismen klart seg gjennom krisene så langt? Hvilke løsninger har den grepet til? Hva har vært dens livgivende innsprøytninger? Kapitalismen kan minne om tørsten til en bloddrikkende vampyr: Hver gang den uttørkes, må den drikke andres blod. Den industrielle revolusjon var en slik «fest», der blod var rusmiddelet, og det samme må sies om kolonialismen og imperialismen. I forrige århundre fant to verdenskriger sted, der opprustning og massedød ga kapitalismevampyren noen herlige tørststillende år. Den totale ødeleggelsen av land som Tyskland og Japan fikk også systemet til å blomstre. Så dukket kommunismens spøkelse opp, som fikk USA til å strø penger over alle ikkekommunistiske land. Etter andre verdenskrig ble også Norge en liten Dracula.

Permanente eller forbigående krisetilstander er nettopp det kapitalismen trenger. Hva er da mer nærliggende enn å stelle til katastrofer når kapitalismen stagnerer – indirekte ved å la være å forberede seg på naturkatastrofer, eller ved rett og slett å fremprovosere katastrofene selv? Dette har den viktigste stemmen på venstresiden, Naomi Klein, skrevet langt og grundig om.

Ikke liv, ikke død. «Stagnation og kapitalisme er et umage par,» skriver Lundkvist, «fordi kapitalisme indbegriber profitmaksimering og dermed evig vækst.» Og han spør: «Har den kapitalistiske produktionsmåde alligevel en udløbsdato? Ligesom for eksempel feudalismen?» Jorden vil ikke vare evig, heller ikke menneskeheten. Alt har en utløpsdato, også kapitalismen. Men indirekte spør Lundkvist: Hvis menneskeheten overlever kapitalismens sammenbrudd, hva kommer da etter dette økonomiske systemet?

Kapitalismen har de senere årene vært preget av stagnasjon. Bankkrisen i 2008 ble ikke den vitamininnsprøytningen mange hadde håpet på. Den nyliberale økonomen Larry Summers har forutsett en lengre periode med kapitalistisk nedgang, mens Wolfgang Streeck sier at kapitalismen er døende. Sistnevnte tar imidlertid feil når han skriver at det fremdeles eksisterer en arbeiderklasse som står klar til å overta produksjonsmidlene og innføre kommunismen; dette er ønsketenkning. Streeck skriver som med bind for øynene, og fingrene hans bommer på tastaturet. Det finnes ingen undertrykt klasse som ønsker å presse frem et nytt system. Det nye prekariatet har slett ingen samlet bevissthet om å være holdt nede, og slett ingen klassebevissthet. Det nye prekariatet er rett og slett ingen klasse, men heller en gruppe midlertidig ansatte uten noe felles mål. «Vi skal ikke forvente noget dramatisk sammenbrud, snarere en tilstand af hverken liv eller død,» skriver Lundkvist.

Etter å ha presentert dette fremtidsscenariet, blir dessverre boken like kjedelig igjen som innledningsvis. Det bærer tilbake til tabellene og de endeløst trettende utlegningene om «Fogh-regjeringens redningspakke» og «ændringerne på arbejdsmarkedet».

«Alt i alt kan det ikke utelukkes at kapitalismen er i ferd med å seire seg i hjel.» 

I påvente av krisene. Den kapitalistiske utviklingen i Danmark står i stampe, og alternativer til kapitalismen er blitt svekket etter at den nyliberalistiske perioden slo igjennom. Det gamle alternativet var arbeiderklassens overtakelse av produksjonsmidlene; det nye alternativet, skriver Lundkvist, er å demokratisere hele økonomien, blant annet ved å styrke offentlig sektor.

Men tilbake til spørsmålet om kapitalismens eventuelle utløpsdato. Anders Lundkvist svarer slik: «Alt i alt kan det ikke utelukkes at kapitalismen er ved at sejre sig ihjel,» skriver han.

Som den flinke økonomen han åpenbart er (men forfatter er han ikke), forklarer han oss at fortsatt utpumping av penger («quantitative easing»), altså fortsatt subsidiering av finanskapitalen, bare bidrar til å utsette den endelige krisen. Han hevder også, i likhet med mange andre, at euroen var en feilkonstruksjon som bare venter på å bryte sammen. Disse er blant de forutsigbare krisene.

Så kommer alle de uforutsigbare krisene – de som ikke har noen klar start- eller sluttdato, så som klimakrisen, økende folkevandringer fra fattige land og storpolitiske spenninger mellom USA, Kina og Russland. Anders Lundkvist klarer, tross sine begrensede skriveevner, å lufte viktige spørsmål mellom alle de tørre tallene. Visse politikere kunne ha godt av å lese denne boken.

---
DEL