Hvorfor kapitalismen skaper meningsløse jobber

Det er noen der ute som lager tullejobber bare for å holde oss sysselsatt.

David Graeber
Graeber er professor i antropologi ved London School of Economics.

I 1930 spådde John Maynard Keynes at innen århundrets slutt ville teknologien ha gjort så store fremskritt at land som Storbritannia og USA ville ha 15 timers arbeidsuke. Det er all mulig grunn til å tro at han egentlig hadde rett. Teknologisk sett er dette fullstendig mulig. Likevel skjedde det ikke. I stedet har teknologien blitt innrettet til å få alle til å jobbe enda mer. For å få til dette har man vært nødt til å skape jobber som faktisk er meningsløse. Massevis av mennesker, særlig i Europa og Nord-Amerika, tilbringer hele yrkeslivet med å utføre jobber de innerst inne og i hemmelighet mener ikke trenger å bli utført. Dette har dype moralske og åndelige skadevirkninger. Det er et arr som går tvers over vår kollektive sjel. Likevel er det knapt noen som snakker om det.

Hvorfor ble Keynes’ forespeilte utopi – som fortsatt var sårt etterlengtet på 1960-tallet – aldri virkelighet? Det vanlige svaret i dag er at han ikke tok den massive forbruksøkningen i betraktning. Gitt valget mellom færre arbeidstimer og flere ting og fornøyelser, har vi kollektivt valgt det siste. Dette er jo en nydelig moralpreken, men bare et øyeblikks ettertanke forteller oss at det ikke kan være sant. Ja, vi har sett at det har blitt skapt en hærskare av ulike nye jobber og virksomheter siden begynnelsen av 2000-tallet – men svært få av dem har noe å gjøre med produksjon og distribusjon av sushi, iphoner eller Converse-sko.

Så akkurat hva går disse nye jobbene ut på? En fersk rapport som sammenlikner sysselsetting i USA mellom 1910 og 2000, gir oss et klart bilde (merk for øvrig at rapporten ganske nøyaktig gjenspeiler samme forhold i Storbritannia). I løpet av det forrige århundre sank antallet tjenere, industriarbeidere og landbruksarbeidere dramatisk. Samtidig har antallet akademikere, ledere, funksjonærer og arbeidere innen salg og service blitt tredoblet, fra «en fjerdedel til tre fjerdedeler av alle sysselsatte». Med andre ord har produktive jobber, akkurat som forutsagt, i stor grad blitt automatisert vekk. (Også hvis man teller industriarbeidere globalt, inkludert de arbeidende massene i India og Kina, utgjør disse arbeidstakerne langt fra den prosentdelen av verdens befolkning som de gjorde før.)

Men heller enn å føre til en massiv reduksjon i arbeidstid sånn at verdens befolkning kan dyrke sine egne prosjekter, fornøyelser, visjoner og ideer, har det kommet en oppblomstring særlig i administrativ sektor, og det i enda større grad enn servicesektoren. Denne boomen omfatter nye industrier som investeringsfond og telefonsalg, og den enestående utvidelsen av sektorer som forretningsjuss, administrasjon av akademiske institusjoner og helseforetak, bemanningstjenester og pr. Og disse tallene viser ikke engang alle som jobber med administrativ, teknisk og sikkerhetsmessig støtte til disse bransjene. Heller ikke hærskaren av hjelpevirksomheter (hundevaskere, eller folk som sørger for at pizza kan leveres hele døgnet) som bare eksisterer fordi alle andre bruker så mye av tiden sin på å jobbe i alle de andre bransjene.

Jo mer åpenbart det er at arbeidet man gjør faktisk tilfører andre mennesker noe, desto mindre skal man betales for det.

Det er dette jeg kaller «bullshit-jobber». Det er som om noen der ute finner opp meningsløse jobber for å sørge for at alle arbeider. Og akkurat her ligger mysteriet: I kapitalismen er dette nettopp det som ikke skulle skje. Jo da, i de gamle, ineffektive sosialistlandene som Sovjetunionen, der arbeid ble betraktet som både en rettighet og en hellig plikt, laget systemet så mange jobber som det måtte (det er derfor det trengtes tre ekspeditører for å selge ett kjøttstykke i sovjetiske varehus). Men dette er selvfølgelig akkurat den typen problemer markedskonkurransen er ment å løse. Ifølge økonomisk teori er i hvert fall det siste et profittsøkende firma vil gjøre, å pøse ut penger på arbeidere de ikke trenger. Likevel skjer det, av en eller annen grunn.

Mens store selskaper kan gi seg i kast med hensynsløs nedbemanning, rammer oppsigelsene og effektiviseringen alltid den klassen av mennesker som faktisk lager, transporterer, reparerer og vedlikeholder ting. Ved hjelp av en slags underlig alkymi som ingen riktig kan forklare, virker det som antall betalte papirflyttere alltid øker, og stadig flere ansatte opplever at de – ikke ulikt sovjetiske arbeidere, forresten – jobber 40 og kanskje 50 timer med papirarbeid. I realiteten jobber de effektivt kanskje i 15 timer, akkurat som Keynes forutsa, ettersom resten av tiden går med til å organisere eller delta på motivasjonsseminarer, oppdatere Facebook-profilen sin eller laste ned tv-serier.

Det er klart at svaret ikke er økonomisk; det er moralsk og politisk. Den herskende klassen har funnet ut at en fornøyd og produktiv befolkning som har fritid de kan bruke som de vil, er livsfarlig (tenk på hva som begynte å skje da man var i nærheten av dette på 1960-tallet). Dessuten er følelsen av at arbeid har en moralsk verdi i seg selv, og at man ikke fortjener noe som helst dersom man ikke er villig til å underkaste seg hard arbeidsdisiplin i de fleste av sine våkne timer, noe som passer dem særdeles godt.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

2 kommentarer

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.