Hvorfor kapitalismen skaper meningsløse jobber

Det er noen der ute som lager tullejobber bare for å holde oss sysselsatt.

David Graeber

 

I 1930 spådde John Maynard Keynes at innen århundrets slutt ville teknologien ha gjort så store fremskritt at land som Storbritannia og USA ville ha 15 timers arbeidsuke. Det er all mulig grunn til å tro at han egentlig hadde rett. Teknologisk sett er dette fullstendig mulig. Likevel skjedde det ikke. I stedet har teknologien blitt innrettet til å få alle til å jobbe enda mer. For å få til dette har man vært nødt til å skape jobber som faktisk er meningsløse. Massevis av mennesker, særlig i Europa og Nord-Amerika, tilbringer hele yrkeslivet med å utføre jobber de innerst inne og i hemmelighet mener ikke trenger å bli utført. Dette har dype moralske og åndelige skadevirkninger. Det er et arr som går tvers over vår kollektive sjel. Likevel er det knapt noen som snakker om det.

Hvorfor ble Keynes’ forespeilte utopi – som fortsatt var sårt etterlengtet på 1960-tallet – aldri virkelighet? Det vanlige svaret i dag er at han ikke tok den massive forbruksøkningen i betraktning. Gitt valget mellom færre arbeidstimer og flere ting og fornøyelser, har vi kollektivt valgt det siste. Dette er jo en nydelig moralpreken, men bare et øyeblikks ettertanke forteller oss at det ikke kan være sant. Ja, vi har sett at det har blitt skapt en hærskare av ulike nye jobber og virksomheter siden begynnelsen av 2000-tallet – men svært få av dem har noe å gjøre med produksjon og distribusjon av sushi, iphoner eller Converse-sko.

Så akkurat hva går disse nye jobbene ut på? En fersk rapport som sammenlikner sysselsetting i USA mellom 1910 og 2000, gir oss et klart bilde (merk for øvrig at rapporten ganske nøyaktig gjenspeiler samme forhold i Storbritannia). I løpet av det forrige århundre sank antallet tjenere, industriarbeidere og landbruksarbeidere dramatisk. Samtidig har antallet akademikere, ledere, funksjonærer og arbeidere innen salg og service blitt tredoblet, fra «en fjerdedel til tre fjerdedeler av alle sysselsatte». Med andre ord har produktive jobber, akkurat som forutsagt, i stor grad blitt automatisert vekk. (Også hvis man teller industriarbeidere globalt, inkludert de arbeidende massene i India og Kina, utgjør disse arbeidstakerne langt fra den prosentdelen av verdens befolkning som de gjorde før.)

Men heller enn å føre til en massiv reduksjon i arbeidstid sånn at verdens befolkning kan dyrke sine egne prosjekter, fornøyelser, visjoner og ideer, har det kommet en oppblomstring særlig i administrativ sektor, og det i enda større grad enn servicesektoren. Denne boomen omfatter nye industrier som investeringsfond og telefonsalg, og den enestående utvidelsen av sektorer som forretningsjuss, administrasjon av akademiske institusjoner og helseforetak, bemanningstjenester og pr. Og disse tallene viser ikke engang alle som jobber med administrativ, teknisk og sikkerhetsmessig støtte til disse bransjene. Heller ikke hærskaren av hjelpevirksomheter (hundevaskere, eller folk som sørger for at pizza kan leveres hele døgnet) som bare eksisterer fordi alle andre bruker så mye av tiden sin på å jobbe i alle de andre bransjene.

Jo mer åpenbart det er at arbeidet man gjør faktisk tilfører andre mennesker noe, desto mindre skal man betales for det.

Det er dette jeg kaller «bullshit-jobber». Det er som om noen der ute finner opp meningsløse jobber for å sørge for at alle arbeider. Og akkurat her ligger mysteriet: I kapitalismen er dette nettopp det som ikke skulle skje. Jo da, i de gamle, ineffektive sosialistlandene som Sovjetunionen, der arbeid ble betraktet som både en rettighet og en hellig plikt, laget systemet så mange jobber som det måtte (det er derfor det trengtes tre ekspeditører for å selge ett kjøttstykke i sovjetiske varehus). Men dette er selvfølgelig akkurat den typen problemer markedskonkurransen er ment å løse. Ifølge økonomisk teori er i hvert fall det siste et profittsøkende firma vil gjøre, å pøse ut penger på arbeidere de ikke trenger. Likevel skjer det, av en eller annen grunn.

Mens store selskaper kan gi seg i kast med hensynsløs nedbemanning, rammer oppsigelsene og effektiviseringen alltid den klassen av mennesker som faktisk lager, transporterer, reparerer og vedlikeholder ting. Ved hjelp av en slags underlig alkymi som ingen riktig kan forklare, virker det som antall betalte papirflyttere alltid øker, og stadig flere ansatte opplever at de – ikke ulikt sovjetiske arbeidere, forresten – jobber 40 og kanskje 50 timer med papirarbeid. I realiteten jobber de effektivt kanskje i 15 timer, akkurat som Keynes forutsa, ettersom resten av tiden går med til å organisere eller delta på motivasjonsseminarer, oppdatere Facebook-profilen sin eller laste ned tv-serier.

Det er klart at svaret ikke er økonomisk; det er moralsk og politisk. Den herskende klassen har funnet ut at en fornøyd og produktiv befolkning som har fritid de kan bruke som de vil, er livsfarlig (tenk på hva som begynte å skje da man var i nærheten av dette på 1960-tallet). Dessuten er følelsen av at arbeid har en moralsk verdi i seg selv, og at man ikke fortjener noe som helst dersom man ikke er villig til å underkaste seg hard arbeidsdisiplin i de fleste av sine våkne timer, noe som passer dem særdeles godt.

En gang jeg funderte over den tilsynelatende endeløse økningen av administrative stillinger innen britisk akademia, sto det plutselig tydelig for meg hvordan helvete må se ut: en samling individer som bruker det meste av tiden sin på å gjøre oppgaver de ikke liker og ikke er særlig flinke til. La oss si at de i utgangspunktet ble ansatt fordi de var veldig flinke til å snekre skap, for deretter å innse at meningen er at de skal steke fisk. Likevel vekkes tanken på at noen av arbeiderne snekrer skap i stedet for steke fisk, at det ender med stekt fisk over hele verkstedet. Dette er en temmelig nøyaktig beskrivelse av den moralske dynamikken i vår egen økonomi.

Jeg innser at påstander av denne typen vil møte innvendinger: «Hva gjør deg berettiget til å si hvilke jobber som virkelig er ‘nødvendige’? Og hva betyr egentlig ’nødvendig’? Du er professor i antropologi, er det noe ‘behov’ for dét?» (Og det er klart at mange tabloide lesere vil se på min jobb som selve definisjonen på bortkastede utgifter for samfunnet.) På ett nivå er dette innlysende sant. Det fins ikke noe objektivt mål for samfunnsnytte.

Jeg ville aldri sagt til noen som er overbevist om at de gir et meningsfullt bidrag til verden, at de i realiteten ikke gjør det. Men hva med alle de som selv er overbevist om at jobbene deres er meningsløse? For ikke lenge siden traff jeg en gammel klassekamerat jeg ikke hadde sett siden jeg var 12 år. Til min overraskelse fikk jeg høre at han først hadde blitt poet, deretter frontfigur i et indierock-band. Jeg hadde hørt flere av låtene hans på radio uten å ane at jeg faktisk kjente vokalisten. Han var åpenbart begavet og nyskapende, og arbeidet hans hadde uten tvil lyst opp og forbedret livet til mennesker over hele verden. Likevel – etter å ha gitt ut et par album uten den store suksessen, mistet han kontrakten med plateselskapet. Med gjeld og en nyfødt datter endte han, som han sa, med å «ta det klassiske valget så mange retningsløse mennesker gjør: studere juss». Nå er han forretningsadvokat og jobber i et profilert New York-firma. Han var den første til å innrømme at jobben hans var utpreget meningsløs, at den ikke tilførte verden noe som helst, og at den etter hans mening ikke burde ha eksistert overhodet.

Det er mange spørsmål man kan stille her. Det første kunne være: Hva sier det om samfunnet vårt at det tilsynelatende skaper en ekstremt begrenset etterspørsel etter talentfulle poeter og musikere, men en øyensynlig uendelig etterspørsel etter spesialister på forretningsjuss? (Svar: Når én prosent av befolkningen kontrollerer det meste av verdens rikdom, reflekterer det såkalte «markedet» hva de og ingen andre mener er nyttig eller viktig.) Men mer enn noe annet viser det at de fleste som har disse jobbene, i siste instans er klar over det. Jeg er ikke sikker på om jeg noensinne har møtt en forretningsjurist som ikke har ment at hans egen jobb er bullshit. Det samme gjelder nesten alle de nye yrkene som er nevnt ovenfor. Det er en hel gruppe av arbeidstakere med høy utdanning som, hvis man skulle treffe dem i et selskap og vedgå at man driver med noe som betraktes som interessant (for eksempel antropologi), fullstendig unngår å snakke om sin egen type arbeid. Gi dem noen drinker, så setter de i gang med tirader om hvor meningsløs og stupid jobben deres egentlig er.

Her ligger det en dyptgående psykologisk vold. Hvordan kan man i det hele tatt snakke om verdighet i arbeidslivet når man i det skjulte føler at jobben man har, ikke burde finnes? Hvordan skulle dette faktum unngå å bli grobunn for dypt raseri og bitterhet? Det er vårt samfunns genistrek at de som styrer, har klekket ut en metode som sikrer at dette rasieriet rettes mot dem som faktisk får utføre meningsfullt arbeid – som i tilfellet med fiskestekerne. Et eksempel: I vårt samfunn ser det ut til å være en allmenn regel at jo mer åpenbart det er at arbeidet man gjør faktisk tilfører andre mennesker noe, desto mindre skal man betales for det. Det er som sagt vanskelig å finne objektive mål, men én måte å skaffe seg en pekepinn på, er å spørre: Hva ville skje hvis denne gruppen rett og slett forsvant? Si hva du vil om sykepleiere, renholdsarbeidere og mekanikere – det er innlysende at dersom de skulle gå opp i røyk, ville resultatet vært umiddelbart og katastrofalt. En verden uten lærere og havnearbeidere ville også raskt få trøbbel – og til og med en klode uten science fiction-forfattere og ska-musikere ville åpenbart vært et dårligere sted. Det er ikke like åpenbart hvordan menneskeheten ville lide dersom alle direktører for investeringsfond, lobbyister, pr-folk, aktuarer, namsmenn og juridiske konsulenter forsvant på én gang. (Mange mistenker at det ville forbedre verden vesentlig.)

Enda mer pervers er den oppfatning om at det er slik det bør være. Dette er en av høyrepopulismens hemmelige styrker. Du kan se det når tabloidavisene pisker opp agg mot t-banearbeidere for å lamme London under krangel om lønn og arbeidsvilkår: Selve det faktum at disse arbeiderne kan lamme London, viser at arbeidet deres faktisk er nødvendig – men det synes å være nettopp dét som irriterer folk. Dette er enda tydeligere i USA, der republikanerne har hatt betydelig suksess med å mobilisere sinne mot lærere og bilarbeidere (og ikke mot skoleadministratorer og sjefer i bilindustrien, som egentlig forårsaker problemene) for deres overdådige lønner og fordeler. Det er som om man sier til dem: «Men dere får undervise barn! Eller lage biler! Dere har ordentlige jobber! Og på toppen av det hele har dere mage til å kreve middelklassepensjoner og sykeforsikring?»

Hvis man skulle utforme et arbeidsliv som passet perfekt til å opprettholde finanskapitalens makt, er det vanskelig å se hvordan man kunne ha gjort det bedre enn dette. Virkelige, produktive arbeidere blir nådeløst presset og utbyttet. Det som er til overs, deles mellom et terrorisert samfunnslag av de – allment utskjelte – arbeidsløse, og et større sjikt som i hovedsak blir betalt for å gjøre ingenting i posisjoner skapt for å oppnå identifikasjon med den herskende klassens perspektiver og følelser – men samtidig et ulmende sinne mot alle som har et arbeid med en klar og ubestridelig sosial verdi.

Systemet har selvfølgelig ikke blitt utformet bevisst. Det er snarere resultatet av nesten hundre år med prøving og feiling. Likevel er dette den eneste forklaringen på hvorfor vi, til tross for våre teknologiske muligheter, ikke har en arbeidsdag på 3–4 timer.

Denne artikkelen var først publisert på Strike Magazine under navnet «On the Phenomenon of Bullshit Jobs»


Graeber er professor i antropologi ved London School of Economics.
twitter: @davidgraeber

---
DEL