Kapitalen i folkets plass

Samfunnet bygges til kapitalen – ikke folket.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Velferdsgodene og velferdsstaten er noe den norske velgeren setter pris på, og noe hun ikke vil gi fra seg. Vi kan ha mange meninger om hvordan skattepengene skal brukes og hvor mye vi bør betale i skatt og avgifter, men det er ikke mange som mener at vi bør bygge ned de tilbudene som velferdsstaten bygger på. Felles goder som kommer alle til gode når vi trenger det. Det er det vi krever av Norge i 2005. Men vi er på vei bort fra dette idealet uten at vi helt er klar over hva som skjer.

Den statlige svenske kraftgiganten Vattenfall har kjøpt tysk kull- og kjernekraft for mer enn 70 milliarder svenske kroner. Prosjektet er en av de største investeringene i svensk næringsliv noensinne – og det er knyttet stor risiko til hele prosjektet. Det svenske tidsskriftet «Veckans Affärer» har gransket hele grunnlaget for satsingen, og resultatet viser at investeringene er gjennomførte på tvers av selskapets egen strategi, de går imot det politikerne i riksdagen har vedtatt og det finnes ikke formell støtte i den svenske regjeringen for investeringene heller. Det var først etter at de tyske oppkjøpene var på plass at Vattenfall orienterte statsminister Göran Persson om investeringene. Og denne informasjonen ble gitt til statsministeren under et ikke-protokollført møte mellom Vattenfall-sjef Lars G. Josefsson og Göran Persson. Hittil har kontrollmyndighetene ikke greid å stoppe Vattenfall – et selskap som omsetter for 112 milliarder skattebetalerkroner i året.

Svensk og norsk krafthistorie har en rekke fellestrekk. Begge landene har bygget opp sin kraftsektor rundt ideen at dette er fellesskapets eiendom, og kraften skal komme hele samfunnet til gode. Vattenfall har hatt omtrent samme funksjon i Sverige som Statkraft og Statnett i Norge – det vil si en meget dominerende posisjon i markedet – men det har vært akseptert så lenge de jobber for folkets beste. I dag er fokus ikke på folkets beste, men på kapitalen og høyere økonomisk gevinst.

Eierskapet til kraftverkene og kraftselskapene lå lenge hos kommunale eller statlige selskaper. Kraftverkene produserte ikke strøm for å fylle eiernes bankbøker, men for å sikre folket stabil strøm. Siden 1991 har situasjonen vært at det er kapitalen som styrer kraftselskapene.

Kraftselskapene er en viktig grunnpilar i vårt velferdssamfunn. En pilar som er ved å smuldre opp sammen med andre pilarer i dette byggverket. Dagens regjering med Bondevik i spissen bygger ned velferdsstaten bit for bit.

Den åpne og den skjulte privatiseringen av statlige selskaper er ikke kun et problem for oss fordi våre skattepenger brukes uten at vi har nødvendig innsyn, men det ødelegger velferdsstaten. Den skandinaviske velferdsmodellen bygger på at det offentlige bruker store summer til universelle ytelser – det vil si tilbud som alle uansett inntekt kan dra nytte av – innen blant annet utdanning, helse, barnehager og eldreomsorg. Den universelle modellen er svært tung å finansiere, men det har vi i Norge blant annet løst ved å bruke metoder for å målrette bruken av de tjenestene vi bygger opp. Tjenestene skal tilbys de som trenger det.

Det er i skjæringspunktet mellom et tilbud til alle og de målrettede tiltakene at vi i dag har et skille i norsk og europeisk politikk. Når Kjell Magne Bondevik krever at kontantstøtten videreføres som en ytelse som alle skal motta uten hensyn til inntekt eller andre målrettede regler, så gjør han seg skyldig i en fordekt form for lettere korrupsjon. Han lar seg styre av det økonomer kaller «omfordelingsparadokset». Det bygger på at folk til en viss grad stemmer med lommeboka. Det er derfor nødvendig til en viss grad å bestikke velgerne i middelklassen og overklassen med offentlige ytelser for å sikre deres støtte til velferdssamfunnet.

Utfordringen til de som støtter en offentlig støtteordning som kontantstøtten er å forklare oss hvorfor alle skal skattlegges ekstra for at de rike skal kunne bestikkes til å delta i velferdsstaten. Samtidig har de samme støttespillerne en annen utfordring som er å forklare hvorfor det er fornuftig å privatisere kraftselskapene som har evige inntektskilder. Selskap som kan sikre at vi også om 100 år har en velfungerende velferdsstat.

Eierskapet til kraftselskapene har større betydning for vår hverdag enn traurige debatter om magasinfylling. Det handler om vi skal ha et samfunn bygger på fellesskap eller egoisme. Om alle skal ha samme mulighet, eller om det er den enkeltes lommebok og inntekt som skal avgjøre om vi skal ha muligheten til å få nødvendig hjelp.

---
DEL

Legg igjen et svar