Kaos seirer alltid over orden

ASSANGE: WikiLeaks er en puritansk illusjon.
RAMSES MORALES IZQUIERDO. LIBREXPRESSION WWW.LIBEX.EU
RAMSES MORALES IZQUIERDO. LIBREXPRESSION WWW.LIBEX.EU
Franco Berardi
Bernardi er filosof, forfatter og aktivist, bosatt i Italia.
Email: franco@nytid.no
Publisert: 08.05.2019

Hvilken forbrytelse er han anklaget for? Hvorfor er verdens mektige så sinte på ham at de forfølger ham på nådeløst vis, eller håper (som demokraten Clinton) at en drone vil ta ham av dage? Julian Assanges forbrytelse består i at han trodde på ordene og begrepene som danner grunnlaget for det liberale demokrati og den vestlige politiske kultur: sannhet, åpenhet og demokrati.

Den langvarige aggresjonen mot Assange – som bryter med grunnlaget for informasjonsetikk, er avskyelig og hyklersk.

Filosofien bak WikiLeaks, og Julian Assanges personlige deltakelse, springer ut ifra en urokkelig tillit til åpenhet og informasjon. Heri ligger WikiLeaks’ styrke, og heri ligger dens svakhet. Tilliten til åpenhet er WikiLeaks’ svake punkt – jeg tror nemlig ikke at sannheten er allmektig. Forholdet mellom tegn og virkelighet er ikke lenger tydelig, og den kollektive bevisstheten er overveldet av en strøm av informasjonsmessige nerveimpulser, i den grad at åpenheten drukner i hvit støy. Det er som om et overskudd av lys får verden til å stupe ned i mørket.

Mørketiden, som europeerne kalte middelalderen, var et resultat av et ekstremt fravær av sosial interaksjon: et stillhetens rike. Vår tids mørke er derimot et resultat av en ubegrenset spredning av informasjonskilder og -stimuli – som lyser mot oss fra tusen blendende skjermer. Her er evnen til kritisk tenkning og bevisste avgjørelser paralysert – the shit storm råder.

Sensur, som lenge var autoritære regimers fremste trekk, er i dag erstattet med en eksplosjon av tegn og informasjon som tar all vår oppmerksomhet. Begrepet «Dark Enlightenment» representerer en utbredt oppfatning av at vi nærmer oss menneskehetens ødeleggelse.

Makt og hemmelighet

Premisset for WikiLeaks’ handling – upåklagelig utført fra et journalistisk synspunkt – er at den mediepolitiske makten er basert på en hemmelighet, og at sannheten derfor vil være opprørsk, befriende. Assange er arrestert fordi han hevdet å ha avdekket sannheter (om visse ukjente amerikanske bombinger i Afghanistan, blant mye annet).

Avsløring av hemmeligheter og synliggjøring av det den politiske og militære makten foretar seg, er det liberale demokratiets grunnstein.

Det eneste Assange er skyldig i, er å utvise filosofisk naivitet.

Men det liberale demokratiet er dødt – grunnsteinen har smuldret opp. Derfor blir premisset for WikiLeaks filosofisk sett diskutabelt – og etter min mening faktisk helt feil. En hemmelighet er der skjult innhold forties – sannheten finnes et eller annet sted, gjemt i en skuff. Dersom vi hadde hatt nøkkelen og kunne åpnet skuffen, ville vi oppklart hemmeligheten og avdekket sannheten.

Men makt er ikke lenger basert på hemmelighold. Dagens makt er derimot basert på en eksplosjon av sannhet – en semiotisk inflasjon av tegn uten grenser. Hemmeligheten er blitt erstattet av skittstormens endeløse gåte. Dersom det hemmelige forårsakes av en fortielse av sannheten, stammer det gåtefulle på sin side fra at sannhetens uendelige muligheter unnslipper ethvert kritisk blikk.

I løgnens rike

Gjennom sin karriere som medieaktivist og varsler har Julian Assange med eksepsjonell effektivitet uført sitt oppdrag som sannhetens talsmann: Han har fordømt militære forbrytelser, økonomisk korrupsjon og løgnaktige myndigheter. Men samtidig, og kanskje mot sine egne intensjoner, er han blitt et instrument for Kaoset, som er den moderne verdens sanne keiser. Den kulturelle bakgrunnen for WikiLeaks er en puritansk illusjon: at språket brukes i enten sannhetens eller løgnens tjeneste, og at uttalelser derfor kan identifiseres i utvetydige modi som sanne eller falske, riktige eller uriktige, gode eller onde.

Det semikapitalistiske samfunnets kulturelle panorama kan beskrives
som en slags hyperbarokk labyrint.

Men dette premisset duger ikke til å forstå samtidens psykiske og sosiale panorama. Det å identifisere hva som er sant og hva som er løgn, kan i seg selv få forferdelige politiske konsekvenser. Avsløringen av demokratenes bedrageri under valgkampen i 2016 var for eksempel berettiget, sett fra et rent moralsk synspunkt. Men på grunn av den politiske konteksten ble den saklige sannheten omgjort til en tjeneste for løgnens keiser, Donald Trump.

En forkjærlighet for sannhet kan få paradoksale virkninger: I renhetens navn ble WikiLeaks brukt av dem som ønsker å ødelegge den menneskelige sivilisasjonens strukturer og kulturelle forhold. Det semi-kapitalistiske samfunnets kulturelle panorama, invadert av enorme mengder av info-stimuli, kan beskrives som en slags hyperbarokk labyrint. I en konkurranse mellom puritanismen og barokken vil barokken uunngåelig være vinneren, siden Kaos alltid seirer over orden, slik det falske ryktet alltid vinner over spinkle menneskestemmer.

Forfølgelsen av Assange må opphøre, for det eneste Assange er skyldig i, er å utvise filosofisk naivitet: Han trodde på etikken, sannheten og demokratiets styrke i en tid da etikk, sannhet og demokrati har lidd skipbrudd.


Oversatt fra italiensk fra
© Commune av Emma Bakkevik.
Se
Perché perseguitano Julian Assange?

Les også: Jeg er Julian av John Y. Jones

Kommentarer