Kanskje vil det gå både vinter og vår

Jeg står og venter på Edward Snowden. Men
han kommer ikke.

På skjermen til høyre ser jeg hvor flyene kommer fra: København, Stockholm, Malaga, London, Moskva og New York. Bagasjen er på båndet. Folk kommer ut, rett foran meg, fra tollen. Der inne står en uniformert vakt. Han ser stivt på oss bak den enkle sperringen. Men han ser ikke hva jeg gjør. De som jobber her, ser det ikke. De som er på gjennomreise, ser det. De har et åpent blikk som sveiper grådig over omgivelsene og tar ting til seg. Så når jeg står her og holder et A4-ark foran meg, greier de ikke å la være å lese hva som står der: Edward Snowden. De som jobber her, har lest så mange tusen navn printet på A4-ark at de har sluttet å se. De ser heller etter andre ting. Leserefleksen deres er skadet. Derfor kan jeg stå her lenge, vanligvis. Én gang, etter tre timer, hadde noen reisende meldt ifra, og jeg fikk beskjed om å forlate stedet, ellers ville de kontakte politiet. De kan true med det og faktisk gjøre det fordi det er en privat flyplass. De bestemmer her: Hvis Justin Bieber kommer, er det greit å stå her med plakat med navnet hans på, selv om du ikke har kommet for å hente ham. Men du får ikke lov å stå her med Edward Snowdens navn.

Ventestreik. Blikkene våre møtes. Så ser de automatisk ned på arket som jeg holder foran meg. Noen ser bort og haster videre. Mange ser opp på meg igjen og smiler. Noen nikker, løfter spørrende på øyenbrynene, hvisker til hverandre, snur seg og peker. Andre kommer bort og vil ta bilde, snakke og spørre. Én roper høyt: «I’d love that!»

«Har du noe morsomt på plakaten?» spør sjåføren ved siden av. Mitt A4-ark gir bedre respons enn hans. Han merker det raskt – den direkte og subtile kommunikasjon med de ankomne. Det er en studie i enkle virkemidler. De forbipasserende skjønner hva jeg mener. Mange tenker det samme og gir direkte tilbakemelding. Så har vi felles ønsker og vet at vi er flere. Det skjer på noen sekunder, helt minimalistisk.

For ett år siden, da Edward Snowden ble tildelt Bjørnson-prisen, seilte en dame rolig opp bak meg, i mørke klær, hilste kort, kanskje klappet hun meg lett på skulderen, jeg husker ikke helt. Da kom det «rushet» enda sterkere og knærne ville bøye seg. Hvis det skjer igjen neste gang, at jeg blir kastet ut, hva gjør jeg da?

Jeg vil ikke argumentere, sånn som jeg gjorde sist. Det spiller ingen rolle hva jeg sier. Kanskje jeg bare skal nikke stille og gå. Vri meg forbi og være helt utilgjengelig, litt som en sur tenåring. Eller noe mer verdig, se vedkommende i øynene og si OK, pakke sakene sindig sammen og gå med lange, rolige skritt ut mot flytoget, som en vanlig reisende. Jeg tenker tanken om å bli værende, det å bare stå der – insistere på å bli der helt til Edward Snowden kommer, som en ventestreik. Å bare la politiet komme, bære meg ut og gi meg bot. Er det noe jeg burde gjøre? Jeg er mor, kan jeg gjøre det? Eller bør jeg gjøre det nettopp fordi jeg er mor? Barnet mitt skal vokse opp i et overvåkningssamfunn hvor vi poserer etter beste evne for kameraene og ikke bryr oss om konsekvenser: «Det er greit. Helt greit for meg. Se på meg.»

Bli med. Etter planen skulle Edward Snowden komme til Oslo for å motta Ossietzky-prisen den 18. november. Men han kommer ikke. Han venter på rettslig garanti for at han ikke blir utlevert til USA. Saken er nå hos Høyesterett, og prisutdelingen er dermed utsatt til den 7. juni 2017.

Den 3. januar 2014 sto folk på 70 flyplasser rundt om i verden med A4-ark med Edward Snowdens navn på i aksjonen «Waiting for Ed». Tenk om noen andre også kunne stå der hvis jeg blir bedt om å forlate Gardermoen flyplass nå den 18. november? Og hvis de blir bortvist, så er det enda flere som stadig venter? Fra klokka 11 og utover?


Steinvik er kunstner.
post@siriharrsteinvik.com

---
DEL