Kan vi kutte stigmatiseringen og komme oss videre?

Er æresbegrepet et særmuslimsk fenomen?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En drapssak vil alltid vekke oppmerksomhet, og det er for så vidt greit. Jeg håper vi fortsetter å leve i et samfunn hvor drap er noe som er sjeldent og uvanlig. Problemet jeg sliter med er heller som følger: det er forskjell på hvordan en drapssak behandles i norske media, alt etter om morderen heter Ali eller Ola.

Nå er ikke dette akkurat en ubehandlet problemstilling. Det er vel en relativt etablert sannhet at mens man ser på individuelle årsakssammenhenger i drapssaker hvor etniske nordmenn er involvert, så er det første spørsmålet en journalist stiller seg ved en drapssak hvor drapsmannen er en innvandrer (helst muslim) hvorvidt dette dreier seg om et æresdrap. Problemet er imidlertid at mens vi som et samfunn, og ikke minst en pressestand, har blitt klar over dette, så endrer ikke det praksisen. Selv om det er et fremskritt fra å gjøre det ubevisst, så hjelper ikke denne viten om vi fortsetter som før.

I forrige måned så vi masse medieoppmerksomhet rundt dødsfallet til norskpakistanske Rahila Iqbal. Politiinspektør Terje Kristiansen ble nærmest overfalt av et kobbel med reportere og fotografer da han kom for å gi en pressekonferanse om Rahila Iqbals dødsfall. Nå nektet den profesjonelle og nøkterne politisjefen å spekulere, og slo fast som sant var at politiet ikke visste noe om dødsårsaken. Etter at ordlyden nærmest ble lagt i hans munn fikk man imidlertid det ønskede svaret; at politiet selvsagt ikke kunne utelukke noen muligheter. Dermed gikk «æresdrapsalarmen» for fullt i norske medier.

At ektemannen (som man senere fant ut var separert fra Rahila Iqbal) stod frem og beskyldte jentas familie for å ha «æresdrept» henne kastet bare mer brensel på bålet, og stemningen ble pisket opp dag for dag, time for time. Det roet seg ikke før familiens advokat, Abid Q. Raja, gikk ut i mediene og advarte mot «offentlig lynsjing» uten videre bevis for hva som faktisk hadde skjedd.

Vær Varsom

Man bør stille spørsmål ved hvor sunt det er at en slik lynsjestemning skapes, og hvilke følger slikt har for en allerede stigmatisert gruppe i samfunnet. Den sterke profileringen, eller faktisk misbruket, av Rahila Iqbals ektemann i mediene er et annet moment ved saken som krever litt mer ettertanke. Leser man gjennom «vær varsom plakaten,» som jo er Norsk Presseforbunds vedtatte etiske normer kan man lese:

3.9. Opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre.

Dessverre kan det synes som mange enten glemte eller ikke hadde fått med seg dette i mediesirkuset som dødsfallet til den unge kvinnen satte i gang.

At tvilsomme menneskerettighetsorganisasjoner av typen «Human Rights Service» på sine hjemmesider hevder at: «1. juni ble 20-årige Rahila Iqbal fra Holmlia drept i foreldrenes hjemlandsby i Pakistan» er én sak, man forventer ikke nødvendigvis høy presseetikk fra useriøse aktører med vikarierende motiver. Men norske medier burde holde seg for god til å kaste seg på dette. Problemet jeg har med dette utsagnet, om noen skulle undre, er da at man her enkelt og greit definerer dødsfallet som en drapssak, noe som en ikke kan hevde med mindre man har en krystallkule man kan spå i.

Nå skal det også sies at i etterkant av advokat Abid Rajas utspill har mediedekningen forandret seg en del, og den feberhete stemningen har blitt erstattet med en noe mer balansert dekning. Om hans utsagn var eneste utslagsgivende faktor kan man vel stille seg spørrende til, men uansett bedret dekningen seg. Det kan selvsagt også skyldes det helhetlige bildet de fleste fornuftige mennesker får når det har gått litt tid i etterkant av en slik overopphetet sak.

Hvorvidt jentas familie sto bak dødsfallet, eller om det var en ulykke, har man p.t. ingen forutsetning for å si noe om. Det har uansett ikke, eller burde ikke ha, noe å si for dekningen av denne saken. Det som er viktig, er at vi holder fast på de prinsipper vi hyller i festtaler – som for eksempel at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

I tillegg kan det i etterkant av slike tragedier være grunn til å se seg selv i speilet. I norsk kontekst burde man kanskje se litt nærmere på likhetstrekkene mellom det vi i dag kaller æresdrap, og sjalusidrap. Forskjellene mellom disse er trukket opp av flere, likhetstrekkene er ikke like godt dekket. En kort og brutal oppsummering av forskjellene er at æresdrap begås av muslimer, mens sjalusidrap er tragedier som rammer norske familier.

Norske æresdrap?

Æresbegrepet fremstilles som et særmuslimsk fenomen. «Vi» er for siviliserte for slikt. Men æresbegrepet eksisterer i aller høyeste grad hos etniske nordmenn også, vi bruker bare andre ord – som personlig stolthet, sjalusi, selvrespekt og skamfølelse – når vi nærmer oss æresbegrepet i en etnisk norsk kontekst. Kvinnegruppa Ottar er en av de få som har tatt opp dette. På deres hjemmeside kan man lese:

«De fleste kvinner som drepes i Norge, blir drept av sine etnisk norske menn/kjærester, ofte i det de prøver å bryte ut av forholdet. Dette er en form for æresdrap, selv om det ikke kalles det i media.»

Videre bør man sette spørsmålstegn ved begrepsbruken rundt æresdrap. Hva definerer et æresdrap? Er det slik at ethvert drap på en kvinne utført av en utenlandsk (les muslimsk) mann er et æresdrap? Det er et veletablert faktum at norske drapsmenn fremstilles som individer med problemer og mangler, og drapet blir begrunnet ut fra psykologiske årsaksforklaringer. Er drapsmannen derimot utlending, (les muslim) så settes disse i bås og man trekker frem overgriperens kulturbakgrunn som eneste forklaring. Samtidig fylles mediene med – for nordmenn – bekvemme slutninger som underbygger troen på at dette er normen for «de der nede.» Dette kollektive fokus som er dominerende i debatten om æresdrap i norske medier, kan med fordel suppleres med mer individuelle og psykologiske forklaringer. Et æresdrap er nemlig som alle andre drap, en tragedie med en forhistorie.

---
DEL

Legg igjen et svar