Slike spørsmål har dirra under overflaten i EU i over et tiår. Det siste året tyder på at de tre spørsmåla må besvares med ja – nei – nei.
Det som dirrer under overflaten er den stabilitetspakten som den tyske regjeringen satte som vilkår for å erstatte D-mark med euro. Stabilitetspakten sier at når et land har større underskudd på statsbudsjettet enn tre prosent av nasjonalproduktet, skal fjerdeparten av mer-underskuddet betales inn til EU som et depositum landet først får igjen når underskuddet på nytt er under tre prosent. Dette blir så enorme beløp at det har vært vanskelig å tro at det kan tas på alvor.
Tyskland og Frankrike har nå tre år på rad hatt underskudd på statsbudsjettene sine som sprenger denne grensa på tre prosent av bnp. De skulle tre år på rad vært straffa for det etter reglene i stabilitetspakten. Det har ikke skjedd.
I november 2003 krevde riktignok EU-kommisjonen at de tyske statsutgiftene måtte kuttes med 50 milliarder kroner. Tilsvarende krav ble stilt til Frankrike. Men slikt kan ikke EU-kommisjonen vedta. Det kan bare EUs Ministerråd.
Når motet svikter
24. november i fjor møttes de femten finansministrene i Ministerrådet for å behandle straffeforslaget til kommisjonen. Finansministrene i Ministerrådet har de siste åra reagert kraftig på langt mindre dramatiske brudd på stabilitetspakten fra Portugal og Irland – og det ble krevd fra mange hold at store land som Tyskland og Frankrike måtte behandles like strengt som mindre land.
Men de fleste finansministrene ville ikke straffe Tyskland og Frankrike med inndragning av så store pengebeløp.
Konflikten med Tyskland og Frankrike høsten 2003 ble ekstra følsom fordi regjeringene i mange mindre EU-land var provosert av det forslaget til forfatning som etter planen skulle vedtas på EU-toppmøtet i desember 2003.
Dette forslaget ville føre til en kraftig forskyvning av makt fra små til store EU-land. Da ble det en ekstra utfordring at Tyskland og Frankrike ikke fulgte de reglene som mindre land måtte følge.
Men regjeringene i Tyskland og Frankrike hadde gjort det mer enn klart at påbudene fra EU-kommisjonen ikke ville bli fulgt opp. Begge land sliter med haltende økonomisk vekst og økende arbeidsløshet. Det betyr at skatteinngangen svikter, og at utgiftene til dagpenger og sosialhjelp bare øker og øker. I en slik situasjon betyr kutt i offentlige utgifter at problemene forverres – at vekstmulighetene rammes og at arbeidsløsheten øker ytterligere.
Valgte rettssak
EU-kommisjonen valgte å bringe saken inn for EF-domstolen og ville ha Ministerrådet dømt for å ha brutt EUs regelverk omkring stabilitetspakten. Embetsmennene i EU-kommisjonen gikk dermed til rettssak mot finansminstrene i de regjeringene som har oppnevnt dem som medlemmer i kommisjonen.
Poul Nielson, det danske medlemmet av kommisjonen, forklarte beslutningen slik: “Hvis vi ikke gikk til domstolen, så ville vi kaste EU ut i en fullstendig uforutsigbar situasjon uten lover. Det ville bli en orgie hvor de største land alltid bestemmer på bekostning av de små.” (Politiken 14.1.03)
Det ble ingen enkel sak for EF-domstolen. Den kunne avvise saken med henvisning til at det dreier seg om en konflikt som er mer politisk enn juridisk. Den kunne dømme slik kommisjonen ville, eller den kunne frikjenne finansministrene.
Hvis EF-domstolen avviste saken eller frikjente finansministrene, ville kommisjonen lide et stort prestisjenederlag. Men det ville også bli en kraftig markering av at store land kan gjøre som de vil – også når de bryter regelverk som alle land er pålagt å følge.
I juli fastslo domstolen at kommisjonen hadde rett i at finansministrene brøt EUs regelverk da de avviste kommisjonens forslag om å reagere på regelbruddene til Tyskland og Frankrike. Dommen får likevel ingen praktisk betydning siden domstolen ikke ville mene noe om hva dette skulle bety for regjeringene i Tyskland og Frankrike.
Det hadde sine gode grunner. Det er Tyskland og Frankrike som strever mest med å håndtere den økonomiske stagnasjonen som preger de fleste EU-land. Det er der arbeidsløsheten er høyest – når en ser bort fra Spania. Og det er der finansministrene gir på mest gass i form av budsjettunderskudd i overkant av fire prosent av nasjonalproduktet.
Stupiditetspakt?
Skulle Tyskland og Frankrike fulgt regelverket i stabilitetspakten, ville det ta lengre tid å få veksten i gang igjen i hele Vest-Europa. Det ville drive enda flere mennesker ut i arbeidsløshet og utløse heftige protester både mot de to regjeringene og mot et EU-system som pålegger regjeringene å gjøre vondt verre.
Det var da heller ingen ringere enn kommisjonspresident Romano Prodi som i 2003 stempla stabilitetspakten som en stupiditetspakt. Han sto derfor med lav troverdighet da han krevde at stupiditeten skulle legges til grunn for en dom i EF-domstolen.
EUs pengeunion egner seg dårlig i økonomisk ruskevær. Da vil alle land ha behov for en “ekspansiv” budsjettpolitikk: de vil alle ønske å øke underskuddet på statsbudsjettet for å pumpe kjøpekraft inn i samfunnsøkonomien.
Problemet oppstår når noen land kjører mer “ekspansivt” enn andre. Det betyr at de tar ut fordelene ved pengeunionen uten å ta på seg ulempene: de får lav inflasjon og samme rente som alle andre land som følge av rentepolitikken til EUs sentralbank. Men samtidig bevilger de seg vekst på bekostning av andre land – så sant ikke andre land følger etter.
Når det røyner på
Hvis andre land følger etter, øker inflasjonen i hele EU, og sentralbanken kan reagere med å øke renta. Det var akkurat en slik utvikling stabilitetspakten skulle hindre.
Velviljen overfor Tyskland og Frankrike rokker derfor ved hele grunnlaget for pengeunionen. Hvis store land kan bryte solidariteten innebygd i stabilitetspakten, kan andre land fristes til å gjøre det samme.
Men det er nok enklere å straffe små land enn så store land som Tyskland og Frankrike. Det var kanskje heller ikke noen tilfeldighet at de to regelbryterne fikk full solidaritet fra Storbritannia og Italia i Ministerrådet.
De fire store i EU er sterke når de står sammen. Det er derfor de står sammen når det røyner på.
