Kan man like Hitlers yndlingskomponist?

I juli 2001 ble Richard Wagner for første gang spilt i Israel. At dette tabu ble brutt, førte til at kulturkomitéen i Knesset oppfordret til boikott av orkesterlederen Barenboim. Den palestinsk-amerikanske forfatteren Edward Said reflekterer over den israelske Wagner-debatten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den storm som brøt løs i Israel den 7. juli 2001, da den bemerkelsesverdige orkesterlederen og pianisten Daniel Barenboim lot fremføre et orkesterutdrag fra en Wagner-opera, fortjener all vår oppmerksomhet. Denne nære venn, det må jeg gjøre klart først, har siden blitt gjenstand for en syndflod av kritikk, fornærmelser og forbitrede klager. Dette fordi Richard Wagner (1813-1883) både var en meget stor komponist og en notorisk antisemitt (i denne egenskap ytterst avskyelig). Og fordi han etter sin død blev Hitlers favorittkomponist, slik at man ikke uten grunn siden har forbundet ham med naziregimet og den fryktelige skjebnen til millioner av jøder og andre «underlegne» folk som ble utryddet av dette regimet.

Selv om den stundom høres på radio, og man kan finne innspillinger til salgs, er det faktisk forbudt å fremføre Wagners musikk offentlig i Israel. For mange israelske jøder har denne rike musikken, så uvanlig kompleks og med en så enorm innflytelse på den musikalske verden, på et vis kommet til symbolisere den tyske antisemittismens redsler.

La oss presisere at mange ikkejødiske europeere forkaster Wagner av lignende grunner, særlig i land som har måttet tåle naziokkupasjon under den andre verdenskrigen. Verkenes pompøse, «germanske» (et misbrukt adjektiv) og autoritære karakter, utelukkende operaer, deres tilknytning til fortiden, til mytene, til tradisjonene og til germanske hendelser, hans utrettelige, pratsomme og oppstyltede prosa om de underlegne raser og de sublime (og germanske) helter, gjør Wagner til en vanskelig mann å akseptere, for ikke å si sette pris på eller beundre.

Det gjenstå at han ubestridelig var et stort geni når det gjelder teater og musikk. Han har revolusjonert hele oppfatningen vår om opera. Han har fullstendig omformet vårt tonale system og skapt ti hovedverk, ti operaer som hører til høydepunktene i vestlig musikk. Hans utfordring, ikke bare til israelske jøder, men til oss alle, er følgende: Hvordan beundre og fortolke musikken hans og samtidig frigjøre den fra de frastøtende skriftene hans og nazistenes bruk av dem?

Som Daniel Barenboim ofte har understreket, inneholder ingen av Wagners operaer direkte antisemittiske elementer. For å si det krassere, om Wagner uttrykte jødehatet sitt i pamflettene sine, så finner man slett ikke jøder eller jødiske rollepersoner igjen i hans musikalske verk. Mange kritikere har avslørt antisemittiske spor i visse rollepersoner som Wagner behandlet med forakt eller hån i operaene sine, men det dreier seg om påstander og ikke om bevis på antisemittisme. Selv om der er en unektelig likhet mellom Beckmesser, den latterlige rollepersonen i Mestersangerne, Wagners eneste komiske opera, og de karikaturer man vanligvis gjorde av jødene på den tiden, er det likevel slik at Beckmesser representerer en kristen tysker i denne operaen og visselig ingen jøde. Wagner gjorde i sitt sinn en distinksjon mellom jødene i virkeligheten og jødene i musikken: Pratsom i sine skrifter, forholder han seg taus om dem i sitt musikalske verk.

Wagner i Jerusalem

Hvordan det enn forholder seg, Wagners verk var aldri spilt i Israel før 7. juli 2001, som følge av en konsensus. Foruten Chicago Symphony Orchestra, dirigerer Daniel Barenboim Berliner Staatoper, som ga tre konserter etter hverandre i Jerusalem. Opprinnelig hadde han satt opp første akt av Valkyrien på programmet den 7. juli. Etter anmodning fra direktøren for Israel-festivalen, som først hadde invitert ham og det tyske orkesteret, skiftet Daniel Barenboim ut denne akten med verk av Schumann og Stravinski. Da konserten var over, foreslo Barenboim for publikum å spille et kort utdrag fra Tristan og Isolde som ekstranummer. Han åpnet en debatt med motstridende meninger hos publikum. Til slutt erklærte han at han ville spille stykket og antydet at de som dette sjokkerte, kunne forlate salen, noe enkelte gjorde. Wagners verk ble godt mottatt av et begeistret auditorium på 2 800 israelere, og jeg er overbevist om at det ble ytterst vel fortolket.

Og likevel, angrepene på Barenboim har ikke opphørt etter dette. Pressen kunne den 25. juli fortelle at undervisnings- og kulturkomitéen i Knesset «apellerte til Israels kulturinstitusjoner om å boikotte denne orkestersjefen (…) som har spilt Hitlers yndlingsmusikk på Israels viktigste kulturmanifestasjon, så lenge han ikke har bedt om unnskyldning.» Musikeren som alltid har betraktet seg selv som israeler, til tross for sin tidligste barndom i Argentina, ble gjenstand for hatske angrep fra kulturministeren og andre topper.

Han vokste opp i Israel, gikk på den hebraiske skolen og har israelsk pass i tillegg til sitt argentinske. Han har vært en sentral person i landet i årevis og har alltid vært betraktet som et høyt kulturelt trumfkort i Israel, selv om han har levd mesteparten av livet sitt i Europa og USA. Disse omstendighetene har sin bakgrunn i profesjonelle omstendigheter: Det var oftest andre steder enn i Israel de viktigste mulighetene ble gitt ham. Det at han dirigerte og spilte i Berlin, Paris, London, Wien, Salzburg, Bayreuth, New York, Chicago, Buenos Aires og andre byer, har alltid skjult det faktum at han bodde på et bestemt sted. Som vi skal se er dette kosmopolitiske livet til dels en av grunnene til de lyn som raser ned over ham etter Wagner-hendingen.

Å leve utenfor konvensjonene

Mannen er iallfall i høy grad sammensatt, det forklarer også den storm han har fremkalt. Ethvert samfunn har et flertall av vanlige borgere – folk som følger ferdig opptrukne veier – og et lite antall som på grunn av sitt talent og sin tilbøyelighet til uavhengighet slett ikke er vanlige og setter spørsmål ved denne lydige ordinære majoritet, ja, som til og med skjeller den ut. Problemene oppstår når denne lydige majoriteten ut fra sitt syn på tingene forsøker å redusere og forenkle og kodifisere de komplekse menneskene, de som ikke handler ut fra rutine og som danner en bitte liten minoritet. Sammenstøtet kan ikke unngås – når et stort antall mennesker er samlet, har de vanskelig for å tåle noen som er avgjort annerledes, mer begavet og mer original enn dem selv – det kan ikke unnlate å vekke vrede og irrasjonalitet hos majoriteten. Se hva Athen gjorde med Sokrates, skyldig i å være et geni som lærte fra seg til ungdommen hvordan den skulle tenke selv og kunne tvile: Han ble dømt til døden. Jødene i Amsterdam bannlyste Spinoza, idéene hans overgikk deres forstand. Galilei ble straffet av kirken. Al-Halladjs (sufist, en av islams største mystikere, forkynte den indre forsoning med Gud ved å adlyde Guds stemme i sitt indre) visjonære tanker førte til at hans ble korsfestet i Bagdad i 922. Slik har det fortsatt gjennom århundrene. Barenboim er en mann med talenter, helt utenom det vanlige. Han har gått over for mange røde streker og krenket for mange tabuer som svinebinder det israelske samfunnet. Det fortjener noen detaljer her.

Det er unødvendig å minne om at musikalsk sett er Barenboim eksepsjonell. Han har alle de mulige og tenkelige gaver som skaper en stor solist og en stor orkesterleder – en perfekt hukommelse, en ualminnelig faglig dygtighet og til og med en teknisk intelligens utover det vanlige. Han har evnen til å knytte publikum til seg og fremfor alt en uendelig kjærlighet til det han gjør. Ingenting som har med musikk å gjøre er utenfor hans rekkevidde eller for vanskelig. I alt han gjør viser han et mesterskap tilsynelatende uten anstrengelser – et talent som alle nålevende musikere innrømmer ham.

Men tingene er ikke så enkle. Etter å ha tilbragt de første årene av livet sitt i Argentina, hvor man snakker spansk, deretter i Israel, hvor man snakker hebraisk, har han to nasjonaliteter uten egentlig å ha noen. På slutten av sine unge år hadde han egentlig ikke bodd i Israel. Han foretrakk den kosmopolitiske og kulturelle atmosfæren i USA og Europa, hvor han nå innehar en av de mest prestisjetunge stillinger i den musikalske verden. Han er sjef for det som i dag uten tvil er det beste amerikanske orkesteret og direktør for et av de eldste og mest beundrede musikketablissementer i verden. Og dette samtidig som han fortsetter sin karriere som pianist. Når han har klart å leve dette omreisende livet og se merittene sine i den grad anerkjent, er det åpenbart ikke fordi han flittig har bøyd seg for vanlige folks normer, men tvert imot har visst å gå utenom konvensjonene og ignorere sperringer.

Dette gjelder ethvert menneske utenfor det vanlige som har behov for å leve i margen av hva det borgerlige samfunn anser som god tone. Få viktige kunstneriske og vitenskapelige realiseringer ser dagens lys innenfor den trange ramme som regulerer det sosiale og politiske liv.

Saken kompliseres ytterligere. Livet hans er så rikt og han reiser så mye, hans språkferdigheter så store (han snakker flytende syv språk) at han i en viss forstand er hjemme overalt og ingen steder. Det vil si at han bare oppholder seg i Israel noen dager i året, samtidig som han ellers holder kontakten gjennom telefon og presse. Og han har ikke bare levd i USA og Storbritannia, men også i Tyskland, hvor han for tiden tilbringer det meste av sin tid.

Man kan tenke seg at pillen er hard å svelge for mange jøder i hvis øyne Tyskland fremdeles representerer kvintessensen av det onde og av antisemittisme. Det gjør det ikke bedre at han som fortolker har forkjærlighet for det klassiske tysk-østerrikske repertoaret, hvor Wagners operaer utgjør hjertet. (Her følger han Wilhelm Furtwängler, den største tyske orkesterlederen i det 20. århundre, en annen særdeles komplisert politisk figur).

Kunst og politikk

For en klassisk musiker er det fra et estetisk synspunkt et godt og til og med uunngåelig valg. Han konsentrerer seg om de viktigste verkene til Mozart, Haydn, Beethoven, Brahms, Schumann, Bruckner, Mahler, Richard Strauss, for ikke å telle opp alle komponistene fra de franske, russiske og spanske repertoarene som han eksellerer i. Men den østerrikske og tyske musikken er kjernen i repertoaret, en musikk som iblant har vært et stort problem for visse jødiske filosofer og kunstnere, spesielt etter den andre verdenskrigen. Arthur Rubinstein, den store pianisten, venn og veileder for Barenboim, hadde mer eller mindre sagt at han aldri ville spille i Tyskland. Han forklarte at han som jøde ville ha vanskelig for å oppholde seg i et land som hadde massakrert så mange av hans egne. Bare det faktum at Barenboim bor i Berlin, i hjertet av den gamle hovedstaden i Det tredje rike, som mange jøder mener fremdeles er merket av det gamle onde, har skapt uro i sinnet hos mange av hans israelske beundrere.

Å si om kunstnere at man må ha et åpent sinn, at kunsten er en ting og politikken en annen, er i virkeligheten meningsløst. Tilfellene med de fleste kunstnere og musikere vi beundrer høyest motsier dette. Alle store komponister har interessert seg for politikk på en eller annen måte og har forsvart klare politiske idéer. Noen av dem er vanskelig å forsvare i dag, slik som den unge Beethovens spyttslikkerske dyrking av Napoleon, den store erobrer, slik han så ham. Debussy sluttet seg til det franske nasjonalistiske høyre. Haydn, for å ta et annet eksempel, var en servil tjener hos sin aristokratiske mesen fyrst Esterhazy. Til og med det største av alle geniene, Johann Sebastian Bach, hadde sin faste plass som krypende smigrer ved bordet til en erkebiskop eller ved et hertughoff.

Vi tillegger ikke disse realitetene stor betydning, for de tilhører en relativt fjern fortid. Ingen av dem sjokkerer oss slik som de rasistiske pamflettene til Thomas Carlyle og som ble utgitt i i 1860-årene. Men der er to andre faktorer å ta i betraktning. For det første er musikken en kunstnerisk form som er forskjellig fra språket: Notene har ingen fast mening, til forskjell fra ord som «katt» eller «hest». Dernest er musikken vesentlig overnasjonal, den transcenderer landets grenser, nasjonalitet og språk. Man behøver ikke kunne tysk for å sette pris på Mozart, ikke mer enn man trenger å kunne fransk for å lese et Berlioz-partitur. Man må kjenne musikken, og denne meget spesialiserte teknikken som erverves etter møysommelig oppmerksomhet, har ikke mye å gjøre med saker som historie eller litteratur, selv om man må kjenne konteksten og tradisjonen for virkelig å kunne forstå og fortolke et musikalsk verk. I en viss forstand ligner musikken algebra, men ikke fullstendig, hva tilfellet Wagner viser.

Hadde det dreid seg om en mindre komponist eller en musiker som skrev sine verk i et lukket miljø eller i det minste uten å lage bølger, ville Wagners motsigelser i en viss forstand vært lettere å forstå og tolerere. Men Wagner var utrolig pratsom, som ingen annen musiker fylte hans deklarasjoner, hans prosjekter, hans musikk Europa, alt i samme voldsomme flodbølge som forsøkte å oversvømme publikum fullstendig. I sentrum av alle sine verk, troner han, særdeles egosentrisk, til og med narsistisk, hans ego inkarnerer i hans øyne den tyske sjel, dets skjebne og dets særretter.

Jeg kan selvfølgelig ikke her diskutere Wagners verk, men det forekommer meg viktig å understreke at musikeren oppsøkte polemikken, oppmerksomheten. I alle verkene sine tjente han sin egen sak, som han blandet sammen med Tysklands, og som han avfattet i de mest ytterliggående revolusjonære termer. Hans musikk skulle være en ny musikk, en ny kunst, en ny estetikk. Han skulle inkarnere tradisjonen fra Beethoven og Goethe og gå ut over den i en ny universell syntese. Ingen i kunstens historie har påkalt oppmerksomheten som Wagner og vekt til live så mange skrifter og kommentarer.

Om enn nazistene kunne gjøre ham til sin, skal vi ikke glemme at andre musikere så på Wagner som en helt og et stort geni, og forsto at hans arbeider ville forandre den vestlige musikkens kurs. Mens han levde hadde han sin egen opera, nesten en helligdom, som han hadde latt bygge i den vesle byen Bayreuth, der man har en årlig festival utelukkende viet hans verk. Bayreuth og Wagner-familien var kjær for Hitler, og for ytterligere å komplisere sakene, sønnesønn til Richard Wagner, Wolfgang, dirigerer fortsatt sommerfestivalen hvor Barenboim har fremtrådt regelmessig i tyve år.

Fascinert av Den andre

Men det er ikke alt. Barenboim er en kunstner som velter unna hindringer, går over forbudte grenser og går inn på fiendtlig terrritorium. Uten å opptre som politiker, har han ikke lagt skjult på sin opposisjon mot den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene. I begynnelsen av 1999 var han den første israeler som foreslo å gi en gratiskonsert ved universitetet i Bir Zeit, på Vestbredden. I de tre siste årene (de to første i Weimar og det siste i Chicago) har han samlet unge israelske og arabiske musikere for å spille sammen – et dristig foretagende som prøver å gå utover politikken og konflikten, og skape en allianse i den ikkepolitiske kunst å fortolke musikk.

Han er fascinert av Den andre og tilbakeviser kategorisk den fastlåste holdningen som består i å si at det er bedre ikke å vite enn å vite. Jeg mener som ham at uvitenhet ikke kan være noen god politisk strategi for et folk. Følgelig bør enhver forstå og kjenne Den andre selv om der foreligger forbud. Få tenker slik, men for meg og flere og flere som slutter seg til meg, er det den eneste holdning som er intellektuelt sammenhengende. Det betyr på ingen måte at man skal slappe av på kravet om forsvar av rettferdigheten eller på solidariteten med de undertrykte, forlate sin identitet eller vende seg bort fra de politiske realiteter. Men det betyr at det å være en borger bygger på fornuften, forståelsen og den intellektuelle analyse og ikke på organisering og oppmuntring av kollektive lidenskaper lik dem integristene synes å være oppslukt av. Jeg har lenge forsvart disse tankene. Det er kanskje derfor Barenboim og jeg har forblitt venner til tross for våre meningsavvik.

Lære å tenke selv

Den totale avvisning, den rent ufornuftige avvisning, den globale forkastelse av et så komplekst fenomen som Wagner er irrasjonell og helt uakseptabel. På samme måte er den arabiske politikken stupid og ødeleggende når den i årevis har brukt uttrykk som det «sionistisk vesen» og fullstendig har nektet å forstå og analysere Israel og israelerne under påskudd av at man ikke kan anerkjenne deres eksistens, for de har selv forårsaket den palestinske nakba (katastrofen). Historien har sin dynamikk. Hvis vi ikke vil at jødene skal påberope seg Holocaust for å rettferdigjøre de avskyelige krenkelsene av menneskerettighetene som de begår mot det palestinske folk, bør vi også komme lengre enn det idiotiske i å påstå at Holocaust aldri har funnet sted og at israelerne, menn, kvinner og barn, skal vies evig fiendskap.

Det er ikke noe i historien som blir festet i tiden; intet i historien som unngår forandring, intet i historien som er hinsides fornuft, forståelse, analyse og innflytelse. De profesjonelle politikerne og demagogene kan si så mange dumheter de vil og gjøre som de ønsker. Men hos intellektuelle, kunstnere og frie borgere må det alltid være rom for meningsforskjeller, andre tanker, muligheter for å stille spørsmål ved flertallets tyranni og samtidig, ennå viktigere, fremme friheten og menneskenes forståelse.

Man kan vanskelig avvise denne tanken som «vestlig», og dermed noe som ikke kan anvendes på arabere eller muslimer, mer enn den kan anvendes på jødiske samfunn eller tradisjoner. Det dreier seg om en universell verdi som man etter det jeg vet finner i alle tradisjoner. I alle samfunn finnes konflikter mellom rettferdighet og urettferdighet, viten og uvtenhet, frihet og undertrykkelse. Det dreier seg ikke om å ta det eller det parti fordi man sier det til oss, men å velge omhyggelig og komme til avgjørelser som tar alle sider i situasjonen med i betraktningen. Målet for utdannelsen er ikke å samle opp fakta eller lære utenat «det gode» svaret, men lære å tenke på en kritisk måte på egen hånd og å forstå hva tingene betyr på egen hånd.

Den moralske holdning

I tilfellet Wagner og Barenboim er den lettvinte løsningen å katalogisere orkestersjefen som en opportunist og en likegyldig eventyrer. Det er for enkelt å si om Wagner at han var et skrekkelig menneske med reaksjonære tanker og at musikken hans derfor er utålelig, uansett hvor praktfull den er, for den er befengt med samme gift som hans prosa. Og hvordan skulle man kunne bevise det? Hvor mange forfattere, musikere, poeter eller malere ville det bli igjen dersom man skulle måle deres kunst etter målestokken for deres moralske holdning? Og hvem skulle slå fast den akseptable terskelen for det uskjønne og nedrige i en kunstners kunstneriske produksjon?

Begynner man først å sensurere, finnes det ingen teoretisk grense. Jeg tror tvert imot at det tilkommer tanken å kunne analysere et innviklet fenomen som spørsmålet om Wagner i Israel (eller for å ta et annet eksempel, som den briljante nigerianske romanforfatteren Chinua Achebe anfører i et berømt essay, spørsmålet om hvordan en nåtidig afrikaner skal lese Joseph Conrads The Heart of Darkness) og skille mellom hva som er ondt og hva som er kunst.

Et modent sinn burde kunne gripe samtidig to motstridende fakta: ett, at Wagner var en stor kunstner; to, at Wagner var et avskyelig menneske. Uheldigvis, det ene går ikke uten det andre. Betyr det at man ikke må lytte til Wagner? Slett ikke, selv om det sier seg selv at det ikke er noe behov for å tvinge hans musikk på dem som fremdeles blir uroet av assosiasjonene mellom Wagner og Holocaust.

Jeg vil likevel understreke at man skal vise åpenhet overfor kunsten. Det betyr ikke at vi skal la være å dømme moralsk de kunstnere som er skyldige i umoralsk og illevarlende praksis, men at en kunstners verk ikke utelukkende kan vurderes og dømmes på dette grunnlag.

La oss ta med et siste punkt og en annen analogi med den arabiske situasjonen. Under den opprørte debatten i Knesset forrige år om hvorvidt ungdomsskoleelever skulle få lov å velge å lese Mahmoud Darwish, så mange av oss den voldsomme reaksjonen som et tegn på den trange tankegangen hos de ortodokse sionistene. Det var mange som beklaget at man kunne sette seg mot tanken på at unge israelere skulle kunne nyte godt av å lese en stor palestinsk forfatter. Det ble anført at man ikke i all evighet kunne skjule historien og virkeligheten, og at en slik sensur ikke var på sin plass i skolepensumet.

Wagners musikk reiser et lignende problem, selv om hans musikk og hans tanker og deres forbindelse med de forferdelige fakta unektelig representerer et veritabelt sjokk for dem som mener at nazistene har tilegnet seg en komponist sydd fullstendig etter deres mal. Men når det dreier seg om en kunstner av Wagners format, var det ikke mulig evig å ignore hans eksistens. Dersom Barenboim hadde latt være å spille hans musikk den 7. juli 2001, ville en annen før eller senere ha gjort det. En kompleks virkelighet ender alltid før eller siden med å bryte seg fri fra forseglingen. Det dreier seg om å forstå fenomenet Wagner, ikke om å hvorvidt hans eksistens skal anerkjennes eller ikke.

Palestinere og israelere

I den arabiske sammenhengen, i kampanjen mot «normaliseringen» med Israel og mot enhver kontakt med det israelske samfunnet, er det et annet problem som trenger seg på med en helt annen aktualitet – Israel gjør seg skyldig i former for kollektiv straff og daglige mord mot et helt folk hvis land det har holdt ulovlig okkupert i 34 år – og som minner om de israelske tabuene som rammer den palestinske poesien og Wagner. Problemet henger sammen med at de arabiske regjeringene har økonomiske og politiske forbindelser med Israel, mens visse grupper prøver å forby enhver kontakt med israelere. Det er ikke noen mening i å forby normaliseringen, ettersom Israels undertrykkelse av det palestinske folket, som er selve vitsen med forbudet, ikke har minsket som følge av denne kampanjen: Hvor mange palestinske hjem har sluppet unna ødeleggelse takket være tiltakene mot normalisering, og hvor mange palestinske universiteter har vært i stand til å gi undervisning til sine studenter takket være anntinormaliseringen? Akk nei, ingen! Derfor har jeg sagt at det ville være bedre om en fremragende egyptisk intellektuell av solidaritet kom til Palestina for å undervise der, gi en forelesning eller tilby medisinsk støtte, enn å bli hjemme og hindre andre i å gjøre det samme. Den totale motstand mot normalisering er ikke noe effektivt våpen i hendene på dem som er berøvet sin makt: Symbolverdien er svak, og den reelle effekten er bare passiv og negativ.

For å være effektive må de fattiges våpen alltid være aktive, til og med aggressive – som i India, Latin-Amerika, Vietnam, Malaysia og andre steder. Den mektige undertrykkeren må settes i en ubehagelig og sårbar situasjon , både moralsk og politisk. Selvmordsattentatene gir ingen slik virkning. Heller ikke normaliseringsmotstanden som i Syd-Afrikas frigjøringskamp tok en form som omfattet boykott av utenlandske universiteter.

Derfor mener jeg at vi bør prøve å trenge inn i den israelske bevissthet med alle de midler vi rår over. Ved å henvende oss til eller skrive til den israelske allmennhet for å knuse dens tabuer overfor oss. Frykten for å bli presset på alt deres kollektive bevissthet har undertrykt, er nettopp utgangspunktet for debatten om den palestinske litteraturen. Sionismen har forsøkt å utelukke ikkejødene; og vi har ved vilkårlig boikott av selve navnet «Israel» heller støttet dem enn stanset dem. I en annen sammenheng er det derfor Barenboims fortolkning av et Wagnerstykke, selv om den såret dypt mange mennesker som ennå led av traumene etter det antisemittiske folkemordet, hadde den helsebringende virkning å tillate sorgarbeidet å komme over en hindring. Slik bringer vi livet videre, vi må leve, livet fortsetter, og vi må ikke sitte fast i fortiden. Kanskje har jeg ikke berørt alle nyansene i denne kompliserte problematikken, med det vesentlige som må understrekes er at livet ikke kan styres av tabuer og forbud som rammer det kritiske sinn og den frigjørende erfaring. Disse forhold fortjener alltid at man gir dem første prioritet. Å ikke vite og ikke ville vite, det er ikke det som vil åpne vår vei nå.

Oversatt av Johs. Kolltveit. Gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique.

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here