Kan ha ni stemmer

Slik regnes det akkurat nå, at USA har fire sikre, pluss Pakistan, pluss minst to afrikanske land, pluss Mexico og Chile. Frankrike kan bli stående alene med et veto, eller sikkerhetsrådet kan samles bak en ny resolusjon med forlenget frist.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I skrivende stund er det ikke klart når avstemningen kommer i sikkerhetsrådet. Det som derimot synes klart, er at enten Frankrike eller Russland, eventuelt begge, kan komme til å legge ned veto mot en krig i Irak.

I så fall blir det ikke noe FN-mandat for krigen mot Saddam Hussein. Likevel presser USA på for å få en avklaring i rådet. Og hvorfor det egentlig?

For det første fordi et kvalifisert flertall på ni vil gi en slags legitimitet til denne krigen. Med tre firedeler av rådet på plass, kan USA hevde at verden støtter en amerikansk invasjon, men at fransk og russisk obstruksjon gjorde at FN sviktet i det avgjørende øyeblikket.

For det andre ønsker USA hjelp til oppbygging og konsolidering av Irak etterpå. Om de ikke får denne hjelpen fra de fem nei-landene, kan de kanskje få den fra andre – for eksempel fra de ni som ønsket en krig. Eller fra FN-systemet som sådan.

Men avstemning blir det antakelig, selv om Spania onsdag antydet at det ikke var sikkert. Forutsetningen er imidlertid at USA er rimelig sikre på flertall, rimelig sikre på at verken Russland eller Kina legger ned veto – eventuelt rimelig sikre på at en endret resolusjon vil samle hele sikkerhetsrådet bak en krig.

I så fall, innenfor alle disse tre alternativene, vil USA oppfatte at de har sikret seg en taktisk seier. Og hva bedre er; de vil ha isolert Frankrike hvis de er alene om å nedlegge veto.

Sekser-banden

Fem land kommer til å stemme mot en ny resolusjon i sikkerhetsrådet, slik den foreligger nå. En eller to av disse vil kanskje legge ned veto. De fem er Frankrike, Russland, Kina, Syria og Tyskland. Fire kommer til å stemme for, nemlig USA, Storbritannia, Spania og Bulgaria. Da gjenstår seks, som for tiden blir ekstremt kurtisert både fra nei-siden og ja-siden i sikkerhetsrådet.

Disse seks landene er: Pakistan, Guinea, Kamerun, Angola, Chile og Mexico. Og selv om det ikke er klart hvor disse vil falle ned, er det i forkant mulig å gjette – mer eller mindre kvalifisert – hvilken side de vil støtte.

Det handler i bunn og grunn om hvilket land disse har økonomiske handelsavtaler med, og hvem de har inngått et forsvarssamarbeid med – Frankrike eller USA. Ut fra dette, kan man tippe at Pakistan, Angola, Chile og Mexico vil støtte USA, mens Guinea, og i hvert fall Kamerun, vil støtte Frankrike.

Pakistan er, som de andre, under hardt press: «Dette er virkelig ikke tidspunktet for å være medlem av sikkerhetsrådet,» sa en åpenhjertig president Pervez Musharaf nylig. Landet må velge mellom en lukrativ, i økonomisk og politisk forstand, allianse med USA, og et folkeflertall som ikke ønsker noen krig mot Irak.

For å komme ut av dette dilemmaet, har Pakistan tidligere uttalt at de vil stemme avholdende når saken kommer opp i rådet. Problemet for USA, er at dette ikke vil gi et nødvendig flertall på ni. Det er derfor antatt at denne muligheten i praksis har blitt blokkert av Washington.

I så fall har pakistanerne bare ett valg, og det er å stemme for den amerikanske posisjonen. Etter at Islamabad skiftet side etter terrorangrepet den 11. september, har landet blitt overøst med milde gaver, billige lån, ettergivelse av gjeld og harde militærvarer. Dette har ikke Pakistan råd til å si nei til.

Dessuten: i bakgrunnen spøker Kasjmir-konflikten, og retten til – de facto – å ha atomvåpen. Washington har de siste månedene gått over stag for å forsikre pakistanerne at striden om Kasjmir må løses raskt, og på en måte som ikke skader pakistanske interesser. Med Pakistan som trofast amerikansk alliert, kommer USA til å godta at landet har atomvåpen – forutsatt at disse legges under kontrollert overoppsyn, kanskje med amerikanerne inne i et sikringsregime.

Alliansen med USA teller med andre ord mer enn det gamle samarbeidet med Kina, som har sagt de vil stemme imot en resolusjon. Og så gjør det ikke alliansen svakere heller, at Pakistan står på lista over land som har F-16-fly, og som trenger kontinuerlige leveranser av oppdatert materiell til disse flyene.

Arrestasjonen av Khaled Sheikh Mohammed har høstet mange godord fra amerikanerne den siste uka. Men det betyr ikke at Pakistan har så mye politisk kapital at de kan bryte med USA nå.

Konklusjon: Pakistan vil stemme med USA.

Press og forræderi

Et annet land som vil falle ned på USAs side er Mexico. De siste ukene har president Vicente Fox dreiet debatten fra et ønske om en fredelig løsning av Irak-krisen til et mer uttalt krav om at Irak må avvæpne fort og endelig.

Forrige mandag sa Fox at «dersom dette resolusjonsforslaget er utarbeidet under de beste intensjoner, og hvis det er enighet om at den kan forbedres på visse punkter, så begynner dette å ligne på en god løsning.»

Men dreiningen i Fox` argumentasjon skyldes ikke at han plutselig har blitt veldig for en krig mot Irak. Snarere skyldes det amerikanernes trusler om at meksikanerne i USA vil gå harde tider i møte dersom ikke Mexico jenker seg.

Mexico har lenge ønsket å regularisere situasjonen for de mange emigrantene som hver dag krysser grensa til USA – ulovlig. Det har sittet hardt inne, fordi USA ikke har noen intensjoner om å etterkomme meksikanerne på dette punktet.

Derimot har de åpenbart som intensjon å gjøre livet for disse menneskene mye vanskeligere dersom Mexico ikke stemmer som Washington ønsker. Noen har til og med gått så langt, under «dekke av anonymitet,» som til å antyde at man kanskje vil se samme type interneringsleire for meksikanske immigranter i USA som man hadde for japanerne under den annen verdenskrig.

Hvilket sier noe om hvor brutale amerikanerne er når de først bestemmer seg for å presse noen.

Dessuten: ni tideler av Mexicos samlede handel skjer med USA. Heller ikke Mexico har råd til å si nei til sin viktigste økonomiske partner.

Konklusjon: Mexico vil stemme med USA.

Dersom Mexico stemmer for, følger Chile etter. Ifølge en chilensk diplomat, igjen under dekke av anonymitet, er endringen i den meksikanske posisjonen å oppfatte som et «forræderi» fordi det ikke gir annet valg for chilenerne enn å støtte USA.

Men Chile har også sine egne grunner for å følge amerikanerne, for eksempel det faktum at landet nylig inngikk en avtale med USA om frihandel; en avtale som skal ratifiseres av begge nasjonalforsamlinger. Den amerikanske kongressen fikk avtalen i hende i slutten av januar, og kan finne på å vende tommelen ned dersom chilenerne ikke velger riktig side.

Og så er myndighetene i Santiago også i ferd med å sluttføre forhandlinger med Washington om et forsvarssamarbeid som blant annet inkluderer kjøp av F-16 fly til særs gunstige priser…

Konklusjon: Chile vil stemme med USA.

To for og en mot?

Siste mer eller mindre sikre stemme til USA kommer fra Angola. Angola er den nest største oljeprodusenten sør for Sahara, etter Nigeria, med 920.000 fat olje hver eneste dag. Men landet har nylig avsluttet en kvart-sekel lang borgerkrig som har gjort angolanerne helt avhengig av internasjonal pengestøtte for å stable seg på beina igjen.

Angola trenger penger for å sette istand viktig infrastruktur, reintegrere ti-tusener av eks-soldater som pr. i dag befinner seg i leire, og gjøre det mulig for tilsammen 4.3 millioner flyktninger å vende hjem igjen.

Så langt har pengene latt vente på seg. Men USA har nå godkjent en avtale, gjennom Usaid, som vil sluse over 15 millioner dollar årlig til Angola. I tillegg er de amerikanske olje-selskapene viktige partnere for myndighetene i Luanda.

Det er derfor mye som tyder på at Angola vil stemme med USA. Tross det har president Eduardo dos Santos gjort det klart at det ikke er noen automatikk i at han og regjeringen vil støtte USA i sikkerhetsrådet.

Likevel. De fleste spår at Angola vil følge USA og stemme for en krig.

Langt mer usikkert er det om Kamerun og Guinea vil følge Angola inn i amerikanernes leir. Begge er tidligere franske kolonier, med et utstrakt økonomisk og forsvarspolitisk samarbeid med Paris.

Guinea er den minst sikre av de to, sett fra fransk side. Landet er avhengig av både USA og Frankrike, idet Guinea får økonomisk støtte fra Paris, men militær hjelp fra Washington til å slå tilbake raids over grensa utført av geriljasoldater fra Liberia og Sierra Leone.

Så seint som i fjor gikk USA inn med tre millioner dollar i den hensikt å opprette et «ranger-korps» på 800 soldater for å sikre grensene. Militært utstyr for 400.000 dollar fulgte med avtalen.

USA er dessuten det landet som kjøper mesteparten av den bauxitten Guinea tilvirker, og som utgjør tre firedeler av den samlede guineanske eksporten.

Likevel er det ikke sikkert at Guinea følger USA og sier «nei» til Frankrike, vurderer forstå-seg-påerne. Det guineanske folket er fiendtlige til en krig, og president Lansana Conte – som er svært syk og som har spørsmålet om hvem som skal etterfølge ham i tankene – må ta et visst hensyn til opinionen i landet.

Kamerun trenger ikke ta slike hensyn. Landet har et samarbeid med Frankrike på absolutt alle felter, inkludert en forsvarsavtale. På det fransk-afrikanske toppmøtet i Paris nylig underskrev ikke bare president Paul Biya den felles erklæringen som støttet det franske synet. Han sa også at han var «fullt og helt enig med president Jacques Chirac i dette spørsmålet.»

Mer enn 150 franske bedrifter, og 20.000 franskmenn, er installert på kamerunsk jord. I 2001 fikk landet 126 millioner euro i hjelp fra Frankrike.

Amerikanerne har likevel ikke gitt opp det kamerunske kortet. En representant for Bush-administrasjonen plukket opp Biya i Paris under toppmøtet for å prøve å sikre seg Kameruns stemme. Den amerikanske presidenten har selv snakket med Biya på telefon for å sikre det samme.

Som Guinea, nyter Kamerun godt av handelsprivilegier gjennom den såkalte Africa Growth and Opportunity Act. Denne avtalen forbyr de begunstigede landene å «engasjere seg i aktiviteter som undergraver USAs nasjonale sikkerhet på det utenrikspolitiske området…

Konklusjon: Guinea heller til USA mens Kamerun heller til Frankrike. Men begge deler er usikkert.

Kan fortsatt bli enige

USA vil prøve å skaffe seg minst ni stemmer før de legger fram en resolusjon for sikkerhetsrådet. Er de ikke sikre på utfallet, vil de kanskje heller ikke prøve å få et vedtak igjennom.

Utenriksminister Colin Powell sa tidligere denne uka at de ni stemmene var i boks, men dette har seinere vist seg å være for optimistisk.

Likevel; en ren opptelling av hvilke land som antakelig havner i USAs leir viser at de ni stemmene kan være sikret. Spania og Bulgaria er allerede inne, Mexico og Chile er det antakelig også, og Pakistan og minst to afrikanske land kan også godt stemme ja.

Med amerikanernes og britenes egne stemmer, er man da oppe i ni.

Og alt man får utover det, er selvfølgelig et stort pluss.

Med ni eller ti stemmer i rådet, vil amerikanerne hevde at krigen har legitimitet, og at det bare var fransk halstarrighet som stoppet FN fra å fylle den rollen det er ment å fylle. Men et annet utfall er også fortsatt mulig, nemlig at en endring av visse punkter i resolusjonen – innenfor en ramme av minste felles multiplum – kan få sikkerhetsrådet til å stå sammen om en krig mot Irak – litt seinere enn planlagt.

---
DEL

Legg igjen et svar