Kan EU-fisket reddes?

«Fiskerne kan forsvinne sammen med fisken.» Det er ikke noe lystelig budskap i et EU der kjøttbransjen er i krise på grunn av masseslakt av ku og sau.

Som i kjøttproduksjonen er det naturen som slår tilbake – når tåleevnen strekkes for langt.

Fisken kan forsvinne – og fiskerne med den. Hvis ikke fiskeripolitikken legges dramatisk om, vil flere arter utryddes og fiskeridistrikt avfolkes.

Det er budskapet i ei såkalt «grønnbok» om EUs fiskeripolitikk som EU-kommisjonen nylig (19. mars) la fram.

Ifølge fiskerikommissær Franz Fischler er utsiktene dystre: «Hvis vi ikke snarest gjennomfører reformer, risikerer mange spennende fiskearter å forsvinne helt. Det blir ganske enkelt fanga for mye ungfisk, slik at bestandene ikke fornyer seg. EUs fiskeflåte er i dag 40 prosent for stor, og hele fiskerisektoren er gjennomsyra av mistro fordi fiskerne føler seg tilsidesatt i beslutningsprosessen.»

Strammere kvoter

Grønnboka krever at det må settes langt strammere kvoter for hva som kan fiskes. I stedet for de årlige dragkampene skal det fastsettes flerårige kvoter – samtidig som kontrollen både med fangsten og med fiskebestanden skal bedres. Det siste skal gi grunnlag for at kvotene skal kunne endres i løpet av året dersom det viser seg at det fiskes mer enn bestanden tåler.

Nå forsvinner ikke dragkampene fordi om kvotene blir flerårige – eller fordi om det blir mulig å endre dem når som helst. Det blir fortsatt kamp om hvor stor den samlede fangsten kan være for ulike fiskeslag. Og det blir kamp om hvordan den samlede fangsten skal fordeles.

Strengere kontroll

Kontrollen med hvor mye som fiskes må også bli strengere. Det nytter ikke lenger å basere seg på den nasjonale kontrollen. Felles EU-inspeksjon må til. Det skal opprettes et «Felles inspeksjonskontor» direkte under EU-kommisjonen. Kontoret skal samordne den nasjonale kontrollen og bidra til at reglene overholdes – og overholdes likt.

Men kontoret skal ikke bare samordne. Den nasjonale kontrollen må overvåkes. Det er tydeligvis alt for fristende å se gjennom fingrene med hva egne fiskere fanger. Derfor trengs det egne EU-inspektører med rett til å ilegge bøter for overfiske.

Straffen for regelbrudd må også «harmoniseres» – som det heter på EU-språket når det skal bli mest mulig likt på tvers av de nasjonale grensene og forvaltningsregimene.

Vekk med overkapasiteten!

Grønnboka krever at fiskeriflåten må saneres kraftig. Det har EU lenge prøvd på. Det er gitt støtte til å hogge opp gamle fiskeskøyter, men samtidig er det gitt støtte til nybygging og til ny fangstteknologi. Evnen til å fiske EU-havet reint for fisk, har økt for hvert år som har gått.

nå er det virkelig alvor. Båter skal hogges opp. Kystdistrikt skal få støtte til å utvikle arbeidsplasser utenom fisket.

Nasjonal motstand

EU har gjort fiskeripolitikken overnasjonal. Det fins ikke en spansk, dansk eller britisk fiskeripolitikk. Og det fins ingen nasjonale grenser mellom fiskebankene – det fins bare et felles EU-hav.

Det er dette som gjør presset for overfiske så vanskelig å stå i mot. Det enkelte land har ikke noe overordna økologisk ansvar for å ta vare på bestandene. Det ansvaret ligger på EU.

Men hver nasjonal regjering har ansvaret for å få ut størst mulig kvote til egne fiskere – når kvotene settes og fordeles. Det er derfor kampen om kvotene blir så innbitt – og ender med at de samlede kvotene systematisk blir satt uforsvarlig høyt. Hver nasjonal regjering presses av egne fiskere, av egen fiskeindustri og av faren for arbeidsløshet i fiskeridistriktene.

Besnærende

Spania, Portugal, Storbritannia, Frankrike og Irland er de største fiskernasjonene innad i EU – og de sluker ikke budskapet til grønnboka og fiskerikommissær Fischler uten videre. Tre av dem hører til stormaktene innen EU. De er ikke vant til å gi seg uten sverdslag. Fischler har opplagt et poeng når han fastslår at det trengs fisk for å fiske. Men hvorfor skal spanjoler få fiske når briter ikke kan? Og omvendt?

Det kan virke besnærende at ressurser som krysser nasjonale grenser – slik fisk lett gjør – forvaltes best om de kan forvaltes overnasjonalt. Til nå har ikke EU overbevist i den retningen.

Handlefriheten utafor EU

1. Forvaltningen av fiskeressursene er fortsatt et norsk ansvar.

2. Norge kan fortsatt opptre på egen hånd i internasjonal havpolitikk og fiskeripolitikk.

Speilvendte interesser

Det siste er særlig viktig fordi Norge og EU på så mange måter har motstridende interesser i hav- og fiskeripolitikken. Norge slåss for kyststatenes interesser, mens EU slåss for å begrense dem mest mulig.

Norge har de siste 10-15 åra ført en langt mer forsvarlig forvaltning av fiskeriressursne enn EU. Det er derfor ytterst beklagelig at fangstkvotene i norske farvann (for eksempel for torsk) de siste åra er satt langt over det som fiskeriforskerne anbefaler. En slik politikk er å misbruke handlefriheten utafor EU.

Markedsadgang mot kvoter

Norge har rike fiskeressurser i forhold til folketallet og eksporterer det meste av fangsten. EU er i motsatt situasjon – med knappe fiskeressurser i egne farvann og med stor import av fisk. EU har i tillegg en fiskeflåte som er alt for stor, og som derfor er på jakt etter fisk i andre farvann. Ved hver korsvei har derfor EU krevd å bytte markedsadgang med fiskekvoter. Det skjedde under forhandingene om EØS-avtalen i 1992 – og på nytt under forhandlingene om EU-medlemskap i 1994. For at Norge skal få selge fisk til EU, har EU krevd at EUs fiskere får fiske i norske farvann.

EØS-avtalen

EØS-avtalen ga Norge tollfrihet for en rekke ubearbeidede fiskeprodukter som hadde vært pålagt tollsatser på fra 3 prosent til 30 prosent. For en del andre produkter, bl.a. bearbeidet hvitfisk, ble tollsatsene redusert. Men for en del arter ble det ingen endring. EU opprettholdt tollsatsene sine på laks, sild, makrell og reker.

Som motytelse for økt markedsadgang måtte Norge gi EU torskekvoter i norske farvann. Norge fikk på papiret erstatning i form av kvoter på andre arter i Nordsjøen, men på arter som var mindre verdifulle og mindre aktuelle å fiske på.

Ikke kvotehopping

EU fikk derimot ikke i gjennom at EU-selskap skulle få investere i den norske fiskeflåten og skaffe seg kvoter på den måten (såkalt «kvotehopping»).

EØS-avtalen innebar derimot at Norge overtok EUs regelverk for kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer. Norsk fiskeindustri har måttet investere over tre milliarder kroner for å tilfredsstille det nye regelverket. Mange av hygienekrava er sterkt omstridte. Det gjelder bl.a. kravet om å erstatte treverk med metall eller plast i foredlingsanlegg og på båter.

EUs fiskeripolitikk

EUs fiskeripolitikk er ikke et nasjonalt anliggende. EU-statenes kystsoner er i fiskerisammenheng et felles EU-hav der det er EUs reguleringer som gjelder. Det er også EU som styrer utviklingen av fiskeflåten og av markedet for fiskeprodukter med sine ulike former for strukturtiltak.

Hvert år støttes EU-fisket med 9 milliarder kroner. Til sammenlikning får norsk fiskerinæring en støtte på 100 millioner kroner. Det svarer så noenlunde til forskjellen i folketall mellom EU og Norge, men på ingen måte til forskjellen i fangstnivå. Norsk fiskerinæring klarer seg i dag i virkeligheten uten offentlig støtte. Det gjør ikke fiskerinæringa i EU.

---
DEL

Legg igjen et svar