Kan EU brukes til å styre kapitalen?

«Kapitalen kan ikke lenger styres nasjonalt. Vi må inn i EU for å vinne tilbake den styringsevnen som vi har tapt på nasjonalplanet.»

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et hovedargument for sosialdemokrater som vil inn i EU. Få ja-argumenter er mer villedende.

Enten tar EU i bruk tradisjonelle virkemidler for styring av kapital på en mer effektiv måte enn nasjonalstatene.

Eller så rår EU over helt nye virkemidler som nasjonalstatene ikke kan ta i bruk.

Det er ingen tegn til at EU har funnet opp nye virkemidler for styring av kapital som nasjonalstatene ikke brukte, så la oss gå igjennom de tradisjonelle virkemidlene:

– Tar EU dem i bruk?

– Hvis ikke, kunne EU likevel ha tatt dem i bruk mer effektivt enn i Norge?

Valutakontroll

Prinsippet om frie kapitalbevegelser er grunnleggende i EU. Det er en av de markedsfrihetene som bare kan endres hvis alle EU-land er enige om det. Og vel å merke: EU har traktatfesta frie kapitalbevegelser både ved de indre og det ytre grensene.

EU-traktaten forbyr altså medlemsstatene å foreta noen valutakontroll av det slag som alle EU-land praktiserte ved sine egne grenser fram til rundt 1990. Men traktaten hindrer også at EU skal gjennomføre noen form for valutakontroll ved yttergrensene. Det er heller ingen grunn til at valutakontroll kunne være mer effektiv ved grensene til et så stort og uensartet område som EU enn ved grensene til en nasjonalstat.

Direkte kredittregulering

EU har ingen form for direkte regulering av utlånsmengden i banker og andre kredittinstitusjoner på linje med den som Norge praktiserte til langt inn på 1980-tallet. Tvert imot er det også her konkurransen som skal skape balanse i markedet. Reglene for det indre markedet forbyr medlemsstatene å gripe inn overfor banker på denne måten.

Etableringskontroll

Etableringskontroll ville være i strid med hele grunnlaget for det indre markedet: det at konkurransen skal avgjøre hvor økonomisk virksomhet skal foregå. EU har derfor ingen ordninger for etablerings- eller investeringskontroll og regelverket for det indre markedet forbyr medlemsstatene å ha det.

Etableringskontroll er et virkemiddel som kan ha politisk ryggdekning innen en nasjonalstat – for å hindre at investeringene samles i pressområder. Som virkemiddel på tvers av grenser i en EU-sammenheng ville det gå på tvers av alle prinsipp for det indre markedet. Og ingen tysk regjering ville gå med på at en bedrift skulle forbys å slå seg ned i Tyskland fordi en EU-instans heller vi at den skal etablere seg i Hellas eller Portugal.

Konsesjonslover

EU har ingen ordninger med konsesjonslover på EU-nivå. Det ville på nytt stride med hele grunntanken for det indre markedet å innføre slike lover. I tillegg har EU satt forbud mot nasjonale konsesjonslover som diskriminerer etter nasjonalitet.

Den siste utviklingen tyder på at reglene for det indre markedet nå også skal brukes mot konsesjonslover som ikke diskriminerer etter nasjonalitet. Det er derfor norske lover om hjemfallsrett, boplikt, eierskapsbegrensninger i bank og forsikring og om meldeplikt ved større aksjekjøp kommer i fare. (Se Ny Tid nr. 39).

Fusjonskontroll

EU kan nekte to selskap å slå seg sammen (fusjonere) dersom det nye selskapet får en for dominerende stilling på markedet. Norge har tilsvarende regler, men kan naturligvis bare praktisere dem innenlands.

Dette er det eneste eksemplet på at EU har styringsmuligheter som går utover nasjonalstatenes. Som ja-argument har det begrensa verdi. EU praktiserer fusjonskontrollen med samme sideblikk som norske regjeringer: Hvis fusjonen fremmer konkurranseevnen overfor omverdenen, får det ikke hjelpe om det nye selskapet får en dominerende posisjon innad i EU.

Annen direkte markedsregulering

På et utall områder – fra medisinsalg til flytransport – grep norske myndigheter direkte inn i markedene med styring av strategiske forhold. Gjennom EU-tilpasning og medlemskap i EØS er det meste borte.

Det fins ingen eksempler på at EU erstatter nasjonal styring med tilsvarende effektiv EU-styring. Også der hvor EU regulerer markedene direkte, f.eks. i landbruket, har markedskonkurransen en helt annen gjennomslagskraft enn på tilsvarende områder i Norge.

Offentlig eierskap

Styring gjennom offentlig eierskap er på nasjonalt nivå fortsatt mulig i EU. Oljedirektivet viser likevel hvor stramme rammer som EU setter for hva statseide selskap kan foreta seg. Det betyr at EU kraftig begrenser hvilken styringsnytte en medlemsstat kan ha av offentlige selskap.

Her fins det heller ikke noen kompensasjon på EU-nivå. EU har ingen selskap som er eid av EU som en slags offentlig eier – og EU kan derfor heller ikke bruke slike selskap til styring av økonomisk virksomhet.

Indirekte styring

I Norge har vi prøvd å styre kapitalen også med et sett av indirekte virkemidler, gjennom rammer satt av finans- og kredittpolitikken, gjennom regionalpolitiske og næringspolitiske støtteordninger og gjennom et omfattende regelverk som setter grenser for kapitaleieres og bedriftslederes handlefrihet, bl.a. i form av miljø- og arbeidsmiljølover, arbeidstvistlov m.m.

EU reduserer viktige deler av den styringen som nasjonalstater tidligere har hatt. På noen felt, f.eks. i regionalpolitikk, bygger EU opp kompenserende ordninger samtidig som de underkaster nasjonale ordninger streng overvåking. I lys av de kraftige sentraliseringskreftene som det store, indre markedet utløser, betyr dette klart svakere samfunnsmessig styring av investeringer og arbeidsplasser.

I strid med traktatgrunnlaget

Denne gjennomgangen viser at EU ikke bare tar fra nasjonalstatene de fleste verktøy for styring av kapital. På EU-nivå er det heller ikke er enklere å styre kapitalen enn i et lite land som Norge.

I tillegg har EU-systemet noen særtrekk som gjør styring usedvanlig lite aktuelt. Så godt som alle tiltak av det slaget som er nevnt ovafor, strider mot EUs traktatgrunnlag. De kunne derfor bare tas i bruk hvis traktaten endres. Men EU-traktaten kan bare endres hvis alle regjeringene er enig om det.

Det er dermed ikke opp til skiftende politiske flertall innad i EU å vurdere slike tiltak ut fra de erfaringer som vinnes med markedsløsningene. Skal EU noen gang ta i bruk slike styringstiltak, kan det bare skje hvis samtlige regjeringer går inn for det – samtidig.

Og i strid med EØS

Det er prinsippene og regelverket for det indre markedet som forbyr effektiv kapitalstyring. Alle de virkemidlene som er diskutert ovafor, hører inn under regelverket for det indre markedet – og dermed under EØS-reglene.

Det hjelper altså ikke å flytte Norge fra EØS til EU. Det er indre-marked-delen av EU, altså det som for oss er EØS, som er hovedgrunnen til at styring av kapital er så urealistisk både for EU, for det enkelte EU-land – og for EØS-land som Norge.

Holde på EØS for å styre?

De som mener at vi må inn i EU for å styre kapitalen, måtte derfor sette i gang et kjempeprosjekt med å få vekk grunnprinsippene og størstedelen av regelverket for det indre markedet. Et slikt prosjekt har ingen på den norske ja-sida argumentert for.

Hvor absurd ja-prosjektet med å gjenvinne styringsevne er, kunne i 1992 vært uttrykt slik: «Vi må inn i EØS for å vinne tilbake den styringsevnen som vi har tapt på nasjonalplanet.» For hvis ikke styringsmulighetene ligger i EØS-delen av EU, altså i regelverket for det indre markedet, ligger de ingen steder.

Nå måtte vi sagt: «Hold på EØS så vi kan styre!»

---
DEL

Legg igjen et svar