Kan vi lære noe om borgerlønn av en amerikaner?

NY TID bringer i forbindelse med sommeren og avisens leder et utdrag av boken Borgerlønn.

Avatar
Email: abo@nytid.no
Publisert: 15.08.2019
Borgerlønn. Ideen som endrer spillet
Forfatter: Ingeborg EliassenSven Egil Omdal
Res publica/Apple Books,

Det vakte stor forundring da Andy Stern i 2010 trakk seg som leder for USAs største fagforbund, Service Employees International Union (SEIU). Han hadde vært tillitsvalgt i forbundet i 33 år, og hadde en stor del av æren for at medlemstallet hadde økt fra 400 000 til 2,2 millioner i en periode hvor organisasjonsgraden i USA sank fra 23 til 12 prosent.

Stern var kanskje den mektigste fagforeningslederen i landet. Og så ga han seg plutselig – uten at noen kjente så mye som ferten av skandale. I boken Raising the Floor fra 2016, forteller han hvorfor. En god og effektiv leder må se utviklingen tjue, tretti, kanskje førti år framover, skriver han. John L. Lewis, leder for gruvearbeiderne, hadde klart det på 1930-tallet. Walter Reuther, leder for bilarbeiderne, hadde klart det på 1950- og 60-tallet. Stern mente at han selv hadde et slikt langtrekkende klarsyn på 1990- og 2000-tallet. «Men da vi kom til 2010, skjedde endringene og fragmenteringen av økonomien med en slik hastighet at jeg ikke forsto hvor verken den eller fagbevegelsen kom til å ende.»

Stern frasa seg gjenvalg og brukte de neste fem årene på å sette seg inn i hva automatisering og robotifisering vil gjøre med arbeidslivet. Han var på jakt etter en samlende idé som kunne erstatte den gamle amerikanske drømmen om sosial mobilitet gjennom utdanning og hardt arbeid, en drøm som var blitt effektivt smadret av tiår med stagnerende lønninger og økende ulikhet. Han spurte seg selv hvordan økonomien og samfunnsinstitusjonene kan organiseres «slik at den nye amerikanske drømmen blir oppnåelig for alle» Etter å ha besøkt universiteter og bedrifter over hele USA og en rekke andre land, etter å ha snakket med forskere, samfunnsvitere, gründere, arbeidere, fagforeningsledere og bedriftsledere, kunne han tegne det framtidsbildet av samfunnet han ikke så like klart da han fremdeles ledet SEIU. Han kom fram til at teknologien vil endre hva det vil si å ha en jobb. Om 20 år vil de fleste få sin inntekt fra flere enn én arbeidsgiver. For noen, spesielt de med høy utdanning, vil det bety økt frihet. For mange andre vil det innebære økt sårbarhet.

Vi må jobbe mer hvis vi skal redde velferden, er beskjeden fra regjeringen til NHO og LO.

Allerede i 2020 vil over halvparten av den amerikanske arbeidsstokken, 82 millioner mennesker, ha en løsere tilknytning til arbeidslivet, spår enkelte. Dette betyr ikke at alle blir frilansere på heltid, men at halvparten vil ha noe av inntekten sin fra frilansarbeid. Denne litt romsligere definisjonen av hva frilansarbeid er, omfatter allerede hver tredje arbeidstaker i USA, ifølge Freelancers› Union. 16 prosent av arbeidsstyrken i USA har alt i dag hovedinntekten sin fra frilansoppdrag eller jobber med løsere tilknytning til arbeidsmarkedet, en kraftig økning siden 2010. På verdensbasis er dette ikke unormalt; ifølge ILO er bare hver fjerde arbeidstaker på kloden fast ansatt. Men i USA er dette en nyere trend. Den er ikke den eneste. Fordi lønningene har stagnert eller falt de siste 30 årene, har arbeidstiden utvidet seg i samme periode. Den gjennomsnittlige amerikaner jobber flere timer hver uke i 2018 enn hen gjorde i 1979, og arbeidet utføres stadig oftere for flere enn én arbeidsgiver.

1000 dollar måneden. I likhet med andre som har forsøkt å kartlegge hva ekspertene mener, registrerte også Stern at halvparten tror at vi får massiv arbeidsløshet, mens den andre halvparten mener det stikk motsatte. Han registrerte påstandene om at teknologien kanskje ikke vil fjerne hele yrker, i hvert fall ikke så mange, men at den vil overta deloppgaver i svært mange profesjoner. Arbeidslivet vil bli organisert annerledes, og det vil bli enda vanskeligere å få arbeidstakere til å samle seg i fagforbund som kan kjempe deres felles sak, ganske enkelt fordi de ikke lenger har felles arbeidsgiver eller felles arbeidsplass. De er innleid eller tilkalt, sjefen kan være en app, og kollegene skifter fra uke til uke, hvis de i det hele tatt møtes.

Allerede i 2020 vil over halvparten av den amerikanske arbeidsstokken, 82 millioner mennesker, ha noe av inntekten sin
fra frilansarbeid.

Etter å ha latt den nye virkeligheten på arbeidsmarkedet synke inn, og hørt på et mangfold av mer eller mindre kreative forslag til mottiltak, konkluderte Stern med at den store ideen som han lette etter, hadde vært der hele tiden. Han ble overbevist om at borgerlønn vil kunne skape et nytt, solid økonomisk fundament for alle. «Med en universell basisinntekt kan vi heve det økonomiske golvet høyt nok til at vi for første gang i denne nasjonens historie fjerner fattigdommen, samtidig som vi dreier hele økonomien i en retning som gjør det mulig å oppfylle de fleste amerikaneres drøm», skriver han.

HANS-CHRISTIAN GABRIELSEN

Som gammel forhandler gikk Stern øyeblikkelig i gang med å vurdere hvilke av de mange ulike forslagene til innretning og finansiering av en borgerlønn som er økonomisk, og ikke minst politisk, realistiske. Han registrerte at den folkelige oppslutningen om ideen sprer seg raskere enn oppslutningen om likekjønnete ekteskap gjorde i sin tid, og foreslo at noen bør stille til presidentvalg med et slikt forslag alt i 2020 eller 2024. Våren 2018 tok Andrew Yang ham på ordet. Forretningsmannen fra New York bekjentgjorde at han stiller til valg for å bli demokratenes presidentkandidat i 2020. Yang, som har tjent store penger i teknologibransjen, driver nå den humanitære stiftelsen Venture for America. Han er sikker på at kunstig intelligens og utstrakt automatisering vil fjerne millioner av amerikanske jobber. «Du trenger bare selvkjørende biler for å destablisere samfunnet», sa han i et intervju med The New York Times. Mottrekket er en borgerlønn på 1000 dollar i måneden til alle mellom 18 og 64 år. «Jeg er kapitalist», sier Yang, «og jeg mener at borgerlønn er nødvendig for at vi fortsatt skal ha kapitalisme.»

ANDY STERN

Stern avslutter boken sin med å flagge ambisjonen han har: Å sette fart i en nasjonal debatt om hvorvidt borgerlønn kan være en løsning på de stadig økende økonomiske forskjellene og redusere usikkerheten som siver inn i arbeidslivet. Kan betingelsesløs grunnlønn til alle være det dyptgripende og radikale mottrekket mot negative endringer som trolig vil skylle over oss ganske raskt?

USAs «fallitt». LO-leder Hans-Christian Gabrielsen lar seg foreløpig ikke overbevise av sin amerikanske kollega. For ham er borgerlønn fortsatt et «ekstremt virkemiddel.» Sterns konklusjon gjør ham bare mer sikker på at dette ikke er veien å gå. «Fagbevegelsen i USA har vært under systematisk angrep siden Ronald Reagans tid, eller før. Desimeringen har ført til at ulikhetene øker, til at de rikeste stikker av med mest mens middelklassen og de med lavest lønn ikke har hatt reallønnsutvikling på 15−20 år. Hva skjer da? Du får den presidenten de har i dag, og sterk polarisering. Du får forslag som dette, fordi man har gitt opp. Det er en fallitterklæring», mener han. En slik erklæring skal Norge slippe å avgi, så langt Gabrielsen og LO kan bestemme. «Vi skal avverge et samfunn med en stor andel arbeidende fattige, som USA har.»

«Hva får deg til å tro at dere kan lukke øynene for en utvikling der fagbevegelsen er blitt tvunget i kne, først i USA og så veldig mange steder i Europa?»

«Vi lukker ikke øynene. Vi jobber intenst med å øke organisasjonsgraden, spesielt i servicesektoren, siden det er den raskest voksende og mest uorganiserte sektoren. Det er også den delen av arbeidslivet som trenger fagbevegelsen mest», sier Gabrielsen. Det er bare å brette opp ermene.  Vi må jobbe mer hvis vi skal redde velferden, er beskjeden fra regjeringen til NHO og LO. Kvinner som jobber deltid, bør opp i heltid, flere innvandrere må ut i arbeid, de eldre må jobbe lenger, og de som har droppet ut av videregående, må hentes inn i produksjonen på en eller annen måte.

LOs politikk hviler tungt på denne ene forutsetningen: At det faktisk er mulig å skape arbeidsplasser til alle. Men hvis dette grunnleggende utgangspunktet skulle svikte, hvis også Gabrielsen og kollegene hans på Youngstorget må reorientere seg, slik Andy Stern gjorde, kan det være at også de kommer fram til at den to hundre år gamle ideen om et økonomisk golv for alle, fortjener å bli prøvd ut.


Utdrag publisert etter avtale med NY TID.

Les også: Borgerlønn eller negativ skatt? (leder august 2019)

Gratis prøve