Den tyske filosofen Peter Sloterdijks essay Menneskedrivhuset, som først ble publisert for 20 år siden, er nå også utgitt i en essaysamling om Martin Heidegger under tittelen «Domestisering av Væren» [Se også leder side 2]. Om disse to titlene ved første blikk virker forskjellige, peker de selvsagt på det samme – at mennesket forstått både som biologisk vesen og som et vesen som er åpent for Væren, er et produkt av en slags domestisering, en utvandring fra naturen inn i et slags drivhus.
Mye av innholdet i det ekstremt fortettede essayet, klemt inn mellom andre nøkkelverk i Sloterdijks mest produktive år, kom senere til å bli utvidet i det enorme trebindsverket Sphären, som handler om hvordan rommene vi skaper omkring oss, også skaper og omskaper oss. Hjemmet, domus, er et produkt av en teknisk beherskelse av omgivelsene. Domestiseringen blir for Sloterdijk et annet navn på om menneskets forhistorie og historie så langt også peker frem mot menneskets fremtid, noe han mer enn antyder i undertittelen – «stikkord til en historisk og profetisk antropologi». Finner vi så noe svar i Sloterdijks tekst på spørsmålet om hvor mennesket er på vei, profetier om menneskets fremtid? Hvordan kan svaret på spørsmålet om menneskets fremtid, og kanskje om det Heidegger omtalte som Væren, ligge i domestiseringen? Er mennesket virkelig som en drivhusvekst?
Sidestillingen av mennesket med drivhusplanter og nyttevekster, hunder og kyr kjenner vi fra Nietzsche, som hadde en tendens til å se temmingen av mennesket som et forfall. Han lot sin Zarathustra spotte dem som dyrker det harmløse og huslige: «Dyd er for dem det beskjedne og tamme: Slik gjør de mennesket selv til menneskets beste husdyr.» Sloterdijks forståelse av domestiseringen er langt mer positiv en Nietzsches – og langt . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
