Den tyske filosofen Peter Sloterdijks essay Menneskedrivhuset, som først ble publisert for 20 år siden, er nå også utgitt i en essaysamling om Martin Heidegger under tittelen «Domestisering av Væren» [Se også leder side 2]. Om disse to titlene ved første blikk virker forskjellige, peker de selvsagt på det samme – at mennesket forstått både som biologisk vesen og som et vesen som er åpent for Væren, er et produkt av en slags domestisering, en utvandring fra naturen inn i et slags drivhus.
Mye av innholdet i det ekstremt fortettede essayet, klemt inn mellom andre nøkkelverk i Sloterdijks mest produktive år, kom senere til å bli utvidet i det enorme trebindsverket Sphären, som handler om hvordan rommene vi skaper omkring oss, også skaper og omskaper oss. Hjemmet, domus, er et produkt av en teknisk beherskelse av omgivelsene. Domestiseringen blir for Sloterdijk et annet navn på om menneskets forhistorie og historie så langt også peker frem mot menneskets fremtid, noe han mer enn antyder i undertittelen – «stikkord til en historisk og profetisk antropologi». Finner vi så noe svar i Sloterdijks tekst på spørsmålet om hvor mennesket er på vei, profetier om menneskets fremtid? Hvordan kan svaret på spørsmålet om menneskets fremtid, og kanskje om det Heidegger omtalte som Væren, ligge i domestiseringen? Er mennesket virkelig som en drivhusvekst?
Sidestillingen av mennesket med drivhusplanter og nyttevekster, hunder og kyr kjenner vi fra Nietzsche, som hadde en tendens til å se temmingen av mennesket som et forfall. Han lot sin Zarathustra spotte dem som dyrker det harmløse og huslige: «Dyd er for dem det beskjedne og tamme: Slik gjør de mennesket selv til menneskets beste husdyr.» Sloterdijks forståelse av domestiseringen er langt mer positiv en Nietzsches – og langt mer fundamental. Om noen mennesker enn er tammere enn andre, og om temmingen enn gjør oss til flokkdyr, er vi alle domestisert – produkter av teknologiene vi har tatt i bruk for å mestre naturen.
En lang rekke overlappende biologiske, psykologiske, teknologiske og mentale sikkerhetssystemer.
Ved å beregne naturens bevegelser – fra steinaldermannens spydkast mot en mammut til dagens genmanipulasjon som forsøker å vekke mammuten til live – har vi delt naturen opp. Der den virket ugjennomtrengelig, har vi brakt den på avstand der den er påtrengende, og tatt den i bruk der det har vært til nytte for oss. Slik har vi skapt oss det biologien kaller nisjer, og som for Sloterdijk utgjør menneskets sfærer, som består av en lang rekke overlappende biologiske, psykologiske, teknologiske og mentale sikkerhetssystemer.
Teknologi – luksusevolusjon
Det er først i det 20. århundre og særlig i de siste tiårene at teknologien blir et vesentlig anliggende for filosofien – og det er først i våre dager at den begynner å bli sett som en helt avgjørende nøkkel til forståelsen av menneskets vesen. Sloterdijk bygger sine fremstillinger på den tyske tradisjonen for filosofisk antropologi – som går tilbake til Kant. Han supplerer dette senere med paleontologiske undersøkelser og evolusjonsteori, der redskapsbruken virker tilbake på menneskets fysiognomi, og der menneskets mestring av livsmiljøet skaper typiske domestiseringseffekter – forfinelse, infantilisering og spesialisering. Sloterdijk omtaler dette som en luksusevolusjon.
En parallell utlegning av menneskets evolusjon og kulturhistorie tett vevet sammen med den teknologiske evolusjonen finner vi også hos Bernard Stiegler, som bygger på paleontologen og filosofen Leroi-Gourhan og teknologifilosofen Gilbert Simondon. Når Stiegler snakker om tidlige urteknologier, som ilden, eller om senere teknologier som skriften, særlig i dens seneste utgave som datakode, fungerer den alltid som det Platon kaller et farmakon – en gift og en kur på samme tid.
I Sloterdijks fremstilling legges det også en vesentlig vekt på teknologiens farer, særlig i og med atombomben som eksempel på en domestisert ild som har blitt vill og truer med å rive seg løs fra vår kontroll. Det samme kunne sies om genteknologien, som blir et ekstremt eksempel på domestisering av oss selv og naturen: en manipulasjon som er avhengig av en god hensikt for å virke godt, men som også kan ha uintenderte konsekvenser. Det underliggende spørsmålet i Sloterdijks tekst er kanskje om det finnes en farmakologi for domestiseringen, en praktisk forståelse som lar oss skille mellom dens destruktive og konstruktive sider, både dens giftige og dens legende virkninger?
Drivhuset
Domestiseringen er ikke det samme som teknologisk produksjon. Det er en vesentlig forskjell på en robothund og en domestisert hund, for sistnevnte er en organisme som er blitt avlet og endret. Drivhuset er, som et rom der domestiseringen finner sted, et laboratorium der menneskets formål gjøres gjeldende for planter, og i en overført betydning der plantens muligheter blir realisert i bytte mot et tap av frihet som finnes i den ville verden. Gilbert Simondon beskriver det slik: «En drivhusutviklet plante som gir kronblader (en dobbel blomst), men som ikke gir frukt, er et produkt av at planten har blitt gjort kunstig. Det opprinnelig koherente systemet av biologiske funksjoner har blitt åpnet for funksjoner som er uavhengige av hverandre og som bare er forbundet gjennom gartnerens stell. Blomstring blir ren blomstring, noe frakoblet og anomisk; planten blomstrer til den er utmattet og produserer ingen frø. Den mister sin evne til å motstå kulde, tørke og solens varme.» I dette avsnittet ligger det en implisitt advarsel om at luksuriøs vekst har sin pris, og at det i et omhyggelig stell og observasjon også foregår et drastisk tap av autonomi.
Blir mennesket ufritt når det blir temmet, slik Nietzsche mer enn antydet? Utvilsomt – til en viss grad. Hva går tapt idet vi stadig blir mer spesialisert? Og hvis temmingen bringer mennesket bort fra det ville, hvordan kan det finnes så mye vold i verden? Ifølge Sloterdijk er kriminelle og voldelige tendenser i mennesket et potensial som blir tatt i bruk når menneskedrivhuset eller luksussfæren trenger beskyttelse mot press utenfra – i de tidligste tider ville rovdyr, og i historisk tid først og fremst andre menneskegrupper. Brutaliserte krigere måtte til for å beskytte livssfæren mot andre grupper som var ute i samme ærend, eller som ville berike sine egne luksussfærer gjennom plyndring. Her peker teksten Menneskedrivhuset fra 2001 frem mot Sloterdijks senere tekster, der han hevder at domestiseringen av mennesket har slått feil. Der Nietzsche så et noe frigjørende potensial i de ville og krigerske dydene – en robust motsats til en flau tamhet og dekadent domestisering – påpeker Sloterdijk en fare som er langt større: Mennesket barbariseres idet krigens hemningsløshet og harde midler griper om seg og kommer ut av kontroll.
Dette er en tendens mot det ekstreme, som han også utforsker i essayets åpning. Det er en nær sammenheng mellom eksistensialismen og krigens ekstremtilstander, påpeker Sloterdijk: Skyttergravene ved Verdun og nazistenes torturkamre blir den motsatte ytterligheten av menneskedrivhusets trygge og komfortable luksusinteriører. Det er også når vi er utsatt for det ekstreme, at vi stiller spørsmål om værens vesen – og får øye på hva det betyr å ha en verden, og å føle seg trygg.
Ekstremtilstanden
Men i dag er ekstremtilstanden en annen enn i etterkrigstiden, da Sartre og Heidegger skrev om angst og autentisistet. Den eksistensielle trusselen ligger i dag først og fremst i en usikker planetær fremtid. Menneskets trygging av egne livsinteresser, særlig i de rikeste delene av verden, har frembrakt uoverskuelige trusler som rammer oss alle. Det er selvsagt fristende å gripe fatt i en analogi mellom menneskedrivhuset og drivhuseffekten – og det er helt i tråd med Sloterdijks analyser å påpeke at airconditionapparatene i New Dehli, som skal gjøre innendørstemperaturen levelig, bidrar til å hete opp luften over byen, slik at flere airconditionapparater må til. På tilsvarende vis er verdens beskyttende og bekvemmelige infrastruktur i ferd med å hete opp menneskenes absolutte fellesrom.
En «finteknologi» som samarbeider med naturen, og som «lar den spille sine egne melodier».
Så langt strekker analogien seg, men ikke lenger – for drivhus er bygget for å varmes opp, og kulturens beskyttede sfærer er skapt for å verne og trygge livet. Oppvarmingen av atmosfæren er en uintendert effekt, men like fullt er den produkt av det Sloterdijk kaller «råteknologi», en dominerende utbytting av natur og ressurser som tar og betvinger uten å gi noe tilbake. Som en motsats tenker han seg at vi vil få en «finteknologi» som samarbeider med naturen, og som «lar den spille sine egne melodier». Som lar naturen utfolde sin egen væren, kunne vi si, fremfor å bli gjort til objekt. I spennet mellom økologiens respekt for kompleksitet og genteknologiens fingerspissoperasjoner ser han for seg teknologi som ikke lenger slår og skjærer, betvinger og behersker naturen – men som er basert på gjensidighet, eller i det minste en respekt for naturens egen intelligens.
Det optimistiske
Om teknologien og evolusjonen enn er viklet sammen i menneskets evolusjon og historie – som har brakt oss frem til krisen vi befinner oss i – våger Sloterdijk å håpe at teknologievolusjonen kan bringe oss ut av uføret. Det optimistiske, men besnærende premisset er at det gode – både i naturen og i teknologien – er det som er testet over tid: «Det overveiende onde opererer på en selveliminerende og selvbegrensende måte, mens det overveiende gode har egenskaper som er selvspredende og selvbevarende.»
I motsats til dette kan vi selvsagt påpeke at råteknologiene for dominans i verste fall tar i bruk finteknologiske midler. Slik psykologisk innsikt lett kan bli til psykologisk manipulasjon, kan økologisk innsikt brukes for en dypere manipulasjon av naturen: genmodifisering, spesialdesignede plante- og insektgifter, modifisering av været og atmosfæren.
Når det gjelder omgangen med naturen, er det relevant at Sloterdijk mener dominans alltid kommer i veien for læring: «Som i alle kriger fører den strategiske, egotistiske og rå bruken av intelligens til hemmelighold, ensidiggjøring og avdemokratisering av kunnskapen. […] Fremtidens samfunn er dømt til å vise tillit.» Viljen til å lære av naturen må være en del av dette forholdet. Sloterdijk sier profetisk: «Etter oppgivelsen av slaveriet på 1800-tallet ser vi konturene av en omfattende oppløsning av dominans i det 21. og 22. århundre – selv om ingen vil innbille seg at dette kan skje uten intense konflikter.»
Farer og løsninger
Troen på læring ad omveier er kanskje den mest troverdige måten det går an å være optimistisk på i våre vanskelige tider. Og når Sloterdijk forblir en relevant stemme i samtiden, er det særlig fordi han utforsker en slik sivilisasjonsforståelse uten naivitet og med kritisk dybde som er fraværende hos de fleste teknologioptimister og opplysningsidealister. Både det ville og det tamme bærer farer og løsninger i seg – og det samme gjør teknologien.
Kan tendensen i retning av manipulasjon og dominans overvinnes av tendensen til samarbeid og gjensidig respekt – også mellom menneskegrupper? Sprer ikke virus og våpenteknologi seg like raskt som medisinske løsninger og fredstiltak? Sprer ikke løgner og misforståelser seg vel så raskt som sannheter og innsikter?
Håpet er at det går riktig vei – i det lange løp. En slik profetisk antropologi som denne er tvunget til å prøve å forutsi teknologiutviklingen, og må som oldtidens orakler gi svarene sine i form av gåter.
