I flere tiår har palestinere stående i lange køer foran nødhjelpsentrene vært et vanlig syn i Gaza. Årsaken er den økende arbeidsløsheten.
Samtidig har det dukket opp en annen type kø. Den kan observeres foran andre sentre, i all hovedsak kultursentre. Menneskene i køene venter ikke på nødhjelp, men på teaterstykker.
Det går langsomt, men det er likevel en økning i antall kulturarrangementer i Gaza, som trekker til seg et stadig større publikum. Det gjelder særlig visning av lokale filmer, konserter og etter hvert også teaterforestillinger som innebærer politisk satire. Særlig unge mennesker viser interesse for kulturarrangementene – unge som har vært utsatt for mye lidelse gjennom årenes løp, og som søker adspredelse fra tragedier, kriger og blokader.
De satiriske forestillingene har vokst frem etter initiativ fra en gruppe unge kunstnere som jobber med å revitalisere politisk teater i Palestina, etter år med full stopp på grunn av den politiske situasjonen. De legger til grunn at kunst skal være en kilde til endring – en endring av dagens tøffe virkelighet preget av ustabilitet, konflikt og elendighet som i hovedsak skyldes den israelske okkupasjonen.
Gazas teaterstykke. Tiår med okkupasjon har virket sterkt inn på palestinernes dagligliv, også etter Oslo-avtalen i 1993 og opprettelsen av den palestinske selvstyremyndigheten. Den interne splittelsen som oppsto i 2007, har forverret og komplisert situasjonen ytterligere. Hamas’ maktovertakelse i Gaza og tilstramningen av blokaden mot befolkningen har skapt alvorlige og endeløse problemer på politisk såvel som sosialt og økonomisk nivå.
Sist sommer advarte FN mot at Gaza kunne bli «en tikkende bombe i regionen», og ga uttrykk for bekymring over en truende fjerde krig knyttet til det internasjonale samfunnets neglisjering av Gaza, og at den geopolitiske situasjonen i området er i ferd med å endres.
Til tross for den beskjedne starten det politiske teateret har hatt i Gaza, og ikke minst mangelen på utstyr, kan det likevel bygge opp en kime til håp blant yngre generasjoner i regionen.
På en lang scene laget av gamle skap og med et sceneteppe av støvete gardiner så jeg en gruppe skuespillere fremføre et stykke om gjenforeningen mellom to brødre som lever under samme tak, men i konflikt med hverandre fordi de er knyttet til to forskjellige politiske fraksjoner, nemlig Hamas og Fatah. Slektningene deres forsøker å føre brødrene sammen ved å planlegge bryllup for begge med deres utkårede, for deretter å få dem til å danse sammen til nasjonal musikk og dermed forbrødres igjen.
Stykket ble vist på Al Mis’hal Kultursenter i flyktningleiren Beach, som ligger i den vestlige delen av Gaza. Her har titusenvis av palestinske flyktninger bodd de seks siste tiårene. Forestillingen trakk hundrevis av tilskuere som fulgte lidenskapelig med til siste slutt, og berømmet ideen og fremføringen som berørte en av de viktigste sakene i livene deres, nemlig splittelsen mellom Hamas og Fatah.
Islam Ayyoub er skuespiller, men så dette stykket fra salen, og sier: «Teater er noe helt for seg selv. Du får se publikums reaksjoner på hvert eneste ord, og hver bevegelse umiddelbart.»
