Kan politisk teater endre Gaza?

Politisk teater blomstrer i Gaza, som tørster etter alt som kan bidra til endring.

Ahmad Alkabariti
Fast korrespondent for Ny Tid i Gaza.

 

I flere tiår har palestinere stående i lange køer foran nødhjelpsentrene vært et vanlig syn i Gaza. Årsaken er den økende arbeidsløsheten.

Samtidig har det dukket opp en annen type kø. Den kan observeres foran andre sentre, i all hovedsak kultursentre. Menneskene i køene venter ikke på nødhjelp, men på teaterstykker.

Det går langsomt, men det er likevel en økning i antall kulturarrangementer i Gaza, som trekker til seg et stadig større publikum. Det gjelder særlig visning av lokale filmer, konserter og etter hvert også teaterforestillinger som innebærer politisk satire. Særlig unge mennesker viser interesse for kulturarrangementene – unge som har vært utsatt for mye lidelse gjennom årenes løp, og som søker adspredelse fra tragedier, kriger og blokader.

De satiriske forestillingene har vokst frem etter initiativ fra en gruppe unge kunstnere som jobber med å revitalisere politisk teater i Palestina, etter år med full stopp på grunn av den politiske situasjonen. De legger til grunn at kunst skal være en kilde til endring – en endring av dagens tøffe virkelighet preget av ustabilitet, konflikt og elendighet som i hovedsak skyldes den israelske okkupasjonen.

Gazas teaterstykke. Tiår med okkupasjon har virket sterkt inn på palestinernes dagligliv, også etter Oslo-avtalen i 1993 og opprettelsen av den palestinske selvstyremyndigheten. Den interne splittelsen som oppsto i 2007, har forverret og komplisert situasjonen ytterligere. Hamas’ maktovertakelse i Gaza og tilstramningen av blokaden mot befolkningen har skapt alvorlige og endeløse problemer på politisk såvel som sosialt og økonomisk nivå.

Sist sommer advarte FN mot at Gaza kunne bli «en tikkende bombe i regionen», og ga uttrykk for bekymring over en truende fjerde krig knyttet til det internasjonale samfunnets neglisjering av Gaza, og at den geopolitiske situasjonen i området er i ferd med å endres.

Til tross for den beskjedne starten det politiske teateret har hatt i Gaza, og ikke minst mangelen på utstyr, kan det likevel bygge opp en kime til håp blant yngre generasjoner i regionen.

På en lang scene laget av gamle skap og med et sceneteppe av støvete gardiner så jeg en gruppe skuespillere fremføre et stykke om gjenforeningen mellom to brødre som lever under samme tak, men i konflikt med hverandre fordi de er knyttet til to forskjellige politiske fraksjoner, nemlig Hamas og Fatah. Slektningene deres forsøker å føre brødrene sammen ved å planlegge bryllup for begge med deres utkårede, for deretter å få dem til å danse sammen til nasjonal musikk og dermed forbrødres igjen.

Stykket ble vist på Al Mis’hal Kultursenter i flyktningleiren Beach, som ligger i den vestlige delen av Gaza. Her har titusenvis av palestinske flyktninger bodd de seks siste tiårene. Forestillingen trakk hundrevis av tilskuere som fulgte lidenskapelig med til siste slutt, og berømmet ideen og fremføringen som berørte en av de viktigste sakene i livene deres, nemlig splittelsen mellom Hamas og Fatah.

Islam Ayyoub er skuespiller, men så dette stykket fra salen, og sier: «Teater er noe helt for seg selv. Du får se publikums reaksjoner på hvert eneste ord, og hver bevegelse umiddelbart.»

Ironisk nok handlet min første teateropplevelse om virkeligheten.

Den 37 år gamle læreren Manal Al Bakri mener at stykket «skapte en indre diskusjon i en selv».

«Det var en helt enestående opplevelse, for det er første gang jeg har sett et teaterstykke,» sier Manal. «Ironisk nok handlet min første teateropplevelse om virkeligheten. I Gaza lever vi i det samme teaterstykket hver eneste dag, og vi er stykkets protagonister.»

Krig og fred. I den sørlige delen av Gaza by finner man Røde halvmånes teatersal. Den har i hovedsak blitt brukt til undervisning av skoleklasser, men for ikke lenge siden ble en oppsetning av Krig og fred, etter den russiske forfatteren Leo Tolstojs berømte roman, fremført her. Historien var bearbeidet og produsert på lavbudsjett av kunstgruppen «Teater for alle» i Gaza. Stykket dreide først og fremst rundt Napoleons invasjon i Russland og de franske styrkenes okkupasjon av Moskva, og skildret ødeleggelsene og blodbadet som fant sted den gangen.

Vinterkulden og Moskvas seige motstand tvang Napoleon til å trekke seg tilbake og forlate landet som en slagen mann, og den seirende byen gikk inn i en periode med fred og gjenoppbygging.

Naeem Nasr regisserte stykket, og forteller at dette skuespillet i sin komplette form krever flere titalls skuespillere og førti timers spilletid. Teamet hans krympet det ned til seks skuespillere, førti minutters spilletid og et stramt budsjett. Tolstojs roman ble valgt på grunn av likheten mellom fortellingene om Moskva og Gaza, forteller Naeem. Begge har måttet lide under okkupasjon og krig. «Stykket viser særlig hvordan vi bør hanskes med utfordringene til tross for alle forskjeller, og finne en måte å leve sammen på. Kriger dreper folk, og gir ikke noe håp om fred,» sier han.

Haya Ashour hadde en rolle i stykket. Hun forteller at ensemblet ønsket å fremføre et budskap om at søkingen etter frihet og selvstendighet er en rett det palestinske folket har, i likhet med en hvilken som helst annen nasjon i verden. «Vi er også mennesker, og vi har en intens trang til å få våre kulturelle og kunstneriske synspunkter ut i verden. Oppsetningen av dette stykket er et eksempel på det,» sier hun.

Endring. Med hvert nye skuespill og hver nye forestilling vinner det politiske teateret stadig mer terreng i Gaza. Nå har turen kommet til en oppsetning av The Cage av Ali Abu Yaseen. Hovedpersonen i stykket er Haneen, en 18 år gammel jente som skriker fra scenen: «Det er ingen vits i å snakke, hele verden ser på oss!»

Skriket hennes sammenfatter virkeligheten –  det store gapet mellom de politiske lederne og folkets situasjon under krigen da tusener ble drept og hundretusener flyktet fra hjemmene sine og søkte tilflukt i skoler og tilfluktsrom. Stykket starter med en gruppe som danser med nervøse bevegelser; dansen representerer folk som flykter omgitt av lyden fra bomber og blinkende lys. Stykket handler også om en opportunistisk journalist som bruker ofrenes dødsangst til å få et skup, og en partileder som er ettersøkt av Israel mens han fortsetter å prate om religion. Den politiske lederen irettesetter Haneen, som er naboen hans, rett som det er, men hun er rasende på ham fordi hun mener han svek familien hennes: Da han ble advart om å forlate huset sitt fordi det noen minutter senere skulle bombes av israelske fly, tok han familien sin med seg uten å varsle naboene. Haneen mistet sin far og begge bena i bombeangrepet.

25 år gamle Haitham Al Shaer har sett stykket fra salen. Han mener dagens turbulente politiske situasjon tvinger folk til å se etter en alternativ virkelighet, om det så er i romaner eller andre fiksjonsfortellinger.

«Vi er ikke sterke nok til å endre situasjonen, men i drama og annen kunst er det ting vi kan plukke opp og bruke for å overleve og bevege oss fremover», sier han.

Det finnes ingen teater- eller dramautdannelse i Gaza, så amatørskuespillerne utvikler ferdighetene sine med hjelp fra organisasjoner, som bidrar med ett og annet kurs. Teateret som kunstform appellerer nå til et bredt publikum, og særlig politisk teater blomstrer i byen som tørster etter alt som kan bidra til endring.

---
DEL