Kosovoalbaneren Sylo Taraku flyktet til Norge da Jugoslavia kollapset. I flere år har han vært en viktig deltager i forskjellige debatter som handler om hvordan mennesker med muslimsk bakgrunn, både troende og sekulære, kan finne en plass i vestlige land. Dette kan angripes på flere måter, for eksempel hvordan vi møter dem som kommer. I denne boken er det likevel kampen og behovet for en reform av islam som er gjennomgangstemaet.
Taraku gir en kortfattet innføring i den historiske bakgrunnen for dagens konflikter mellom Vesten og islam, deretter består en stor del av boken av intervjuer med norske og utenlandske intellektuelle og representanter fra muslimske miljøer. Disse samtalene belyser problematikken fra forskjellige perspektiver og gjør at Taraku slipper å skrive en lang pamflett.
Politikk og religion
Det sås imidlertid ingen tvil om at islam er i en krise, og at denne på kort sikt dreier seg om hvordan muslimer må finne en måte å praktisere sin tro på som er forenlig med demokrati og menneskerettigheter. Sammenkoblingen av politikk og religion innen islam er problemet. Denne innebærer at religiøse regler og formaninger utgjør selve fundamentet for staten, og at det bør være slik, siden Allahs formaninger formidlet via Muhammed er perfekte. Ikke noe menneske kan overprøve disse formaningene. Kritiske spørsmål og lesninger er ikke bare uønsket, de vil også kunne utløse drakoniske straffer utmeislet for over tusen år siden. Man kan bli dømt til døden for å praktisere homofili, for å utøve ytringsfrihet og for å forlate islam.
I dag er det lett å få inntrykk at av slik har det alltid vært, men Taraku får vist at det ikke tilfellet. Forutsetningen for den islamske gullalderen var nettopp at man ikke lot religiøse formaninger stå i veien for innovasjon og kritisk tenkning. Men i senmiddelalderen tok denne gullalderen slutt ved at de reaksjonære religiøse kreftene igjen fikk overtaket. Jeg skulle ønske Taraku ville ha gått inn på hvorfor dette skjedde, ikke bare ha konstatert det. Hvordan går man fra avansert filosofi og innovasjon tilbake til et religiøst diktatur?
Reformasjon
Mange håper at vi innen islam vil se en tilsvarende teologisk reformasjon som vi fikk innen kristendommen. Vi må da ha in mente en forutsetning som er helt forskjellig: På Luthers tid var alle troende — det fantes ingen diskurs utenfor kristendommen. Alt som angikk verden, angikk også kristendommen, og omvendt. Men i dag er det jo mulig å stille seg utenfor troen. Hvorfor ta opp kampen med konservative troende når man ikke må? Dette kan være en forklaring på hvorfor de konservative (ofte reaksjonære) autoritetene dominerer i islam. Mange som kunne ha utfordret disse, har oppgitt troen. Og de reformatorene som ikke har gjort det, vil ofte bli ansett som femtekolonister — enten de er fra Vesten eller de er vantro.
Mange nordmenn,særlig på venstresiden,har vært svært tilbakeholdne
med å kritisere muslimer.
Uansett hvor reformvillig man er, er uviljen til å legge seg ut med teologiske autoriteter stor. Det skapte berettiget oppstandelse da Islamsk Råd ved daværende generalsekretær Shoaib Sultan i 2007 hadde store problemer med entydig å ta avstand fra dødsstraff for homofili. Han mente dødsstraff var «feil», men la til «jeg vil ikke uttale meg om Irans teologiske begrunnelse for dette» (intervju med Fri Tanke). Dette forbeholdet kunne jo ikke forstås på annen måte enn at dødsstraff for homofili kan være riktig likevel. Spørsmålet skulle også sendes til det europeiske fatwa-rådet.
Frykten for å legge seg ut med teologiske autoriteter er selvfølgelig ikke unik for islam. Spør du medlemmer i Frelsesarmeen hva de mener om dens diskriminering av homofile, vil mange si at motstanden mot den er stor og kanskje endatil deles av flertallet. Men diskrimineringen fortsetter som før.
Blasfemi
De fleste muslimer i Norge ønsker antagelig bare å leve normale liv og nyte godt av de samme rettighetene som alle andre. Noen av dem argumenterer for særrettigheter på grunn av sin tro, og det er de jo i sin fulle rett til. Det er derfor vi har ytringsfrihet. Likevel er det nedslående at noen av de markeringene som har samlet flest muslimer i Oslos gater, har vært demonstrasjoner til støtte for dødsstraff for blasfemi.
Mange nordmenn, særlig på venstresiden, har vært svært tilbakeholdne med å kritisere muslimer. Muslimene har vært sett på som en utsatt minoritet, og man har ikke ønsket å ytre noe som kunne tolkes som støtte til innvandringsfiendtlige miljøer. Dette bildet har endret seg de senere årene, og det er satt søkelys på intern overvåkning og moralpoliti blant innvandrergrupper. Taraku legger aldri skjul på hva han selv mener, men holder en saklig tone uansett hvem han snakker med og hva som omtales. Han styrer unna fremmedord og akademiske termer slik at tekstene er lett tilgjengelige. Utvalget av samtalepartnere og intervjuobjekter gjør at de forskjellige problemstillingene blir belyst fra flere kanter. Som innledning til disse møtene beskriver han miljø, hva som står i bokhyllen, at de drikker te og så videre. Disse innledningene framstår som lite oppfinnsomme og kunne like gjerne ha vært kuttet ut.
