Forfatter: Jacob Rees-Mogg
WH Allen, Storbritannia
De mest overbeviste brexit-tilhengerne i det britiske parlamentet er noen snålinger – men forfatter leder av Underhuset, Jacob Rees-Mogg, er muligens den mest eksentriske av dem alle. Han er nærmest en karikatur av en engelskmann: oppvokst i en katolsk overklassefamilie som sønn av sjefredaktøren i The Times, med aristokratiske tilknytninger og skreddersydde dresser som ikke sitter spesielt godt. The Economist har omtalt ham som «det blå passet i menneskelig form, den røde telefonboksen i levende live og Royal Yacht Britannica i stripete dress» for å understreke hvor engelsk han er. Andre erter ham heller med en setning fra John Le Carrés bok Call for the Dead og kaller ham «a barmaid’s dream of a gentleman».
Men Rees-Moggs er ikke bare personifisert nostalgi – han var også en viktig støttespiller i Boris Johnsons suksessrike kamp for å bli statsminister, og er nå medlem av Johnsons regjering. Rees-Moggs mener at den eneste måten å tilbakeføre det britiske imperiet til fordums glansdager på er å gå ut av EU. Han vil helst tilbake til slutten av viktoriatiden, til perioden før Storbritannia endte opp som en av mange vanlige nasjoner.
The Victorians er Rees-Moggs forsøk på å fylle ideer og drømmer med substans. Om ikke annet viser boken hvordan brexit-tilhengere manipulerer historien på strategisk vis. Gjennomsyret av nostalgi over en tid som ikke lenger finnes – hvis den i det hele tatt har eksistert – er bokens mål å narre britene til å tro at nasjonen fortsatt ville vært en global maktfaktor hadde det ikke vært for tvangstrøyen som EU har påført dem.
Gutteklubb
Inspirert av Lytton Stracheys klassiker Eminent Victorians (1918), som består av fire biografier fra viktoriatiden, består Rees-Moggs bok av essays om tolv personer han gir æren for å ha skapt det moderne Storbritannia. Blant disse finnes fire statsmenn: lord Palmerston, Robert Peel, William Gladstone og Benjamin Disraeli; to militærtopper: Robert Napier og Charles Gordon; juristen Albert Venn Dicey; cricketspilleren W.G. Grace; arkitekten Augustus Pugin (The Big Ben-klokketårnet) og William Sleeman, som administrerte Britisk India. Hadde det ikke vært for dronning Viktorias tilstedeværelse, ville dette vært en solid gutteklubb.
Boken er ikke en bestselger. Den første uken etter lansering solgte den stusselige 734 eksemplarer i Storbritannia, til tross for god drahjelp fra medienes oppmerksomhet rundt forfatteren. Den har heller ikke blitt godt mottatt av anmelderne, hvis omtaler neppe havner på kommende bokomslag: «for pompøs og full av klisjeer» og «skulle tro den var skrevet av en bavian». Hvis boken i det hele tatt trykkes i nytt opplag.
Noe av kritikken kan skyldes politisk partiskhet blant brexits mest innbitte støttespillere. Den som er genuint interessert i viktoriatiden (1837–1901), kan finne bedre kilder til forståelse av perioden enn denne. The Victorians er spekket med unøyaktigheter, generaliseringene florerer, det er brukt svulmende vendinger og merkelige utelatelser.
Vi kan begynne med persongalleriet, som virker vilkårlig. Forfatterens redegjørelse for perioden gir verken plass til forfattere, poeter, ingeniører, vitenskapsmenn, oppdagelsesreisende eller feministikoner, til tross for at dette er tidsperioden til Charles Dickens, George Eliot (psevdonymet til Mary Ann Evans), Charles Darwin og David Livingstone.
Videre er Rees-Moggs reduksjonistiske beskrivelse av viktoriatiden som en tid med økonomisk overflod og global rekkevidde direkte villedende. Om noe var viktoriatiden like kaotisk og destabiliserende som vår moderne tid.
… OBS. teksten fortsetter …
Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)
