De mest overbeviste brexit-tilhengerne i det britiske parlamentet er noen snålinger – men forfatter leder av Underhuset, Jacob Rees-Mogg, er muligens den mest eksentriske av dem alle. Han er nærmest en karikatur av en engelskmann: oppvokst i en katolsk overklassefamilie som sønn av sjefredaktøren i The Times, med aristokratiske tilknytninger og skreddersydde dresser som ikke sitter spesielt godt. The Economist har omtalt ham som «det blå passet i menneskelig form, den røde telefonboksen i levende live og Royal Yacht Britannica i stripete dress» for å understreke hvor engelsk han er. Andre erter ham heller med en setning fra John Le Carrés bok Call for the Dead og kaller ham «a barmaid’s dream of a gentleman».
Men Rees-Moggs er ikke bare personifisert nostalgi – han var også en viktig støttespiller i Boris Johnsons suksessrike kamp for å bli statsminister, og er nå medlem av Johnsons regjering. Rees-Moggs mener at den eneste måten å tilbakeføre det britiske imperiet til fordums glansdager på er å gå ut av EU. Han vil helst tilbake til slutten av viktoriatiden, til perioden før Storbritannia endte opp som en av mange vanlige nasjoner.
The Victorians er Rees-Moggs forsøk på å fylle ideer og drømmer med substans. Om ikke annet viser boken hvordan brexit-tilhengere manipulerer historien på strategisk vis. Gjennomsyret av nostalgi over en tid som ikke lenger finnes – hvis den i det hele tatt har eksistert – er bokens mål å narre britene til å tro at nasjonen fortsatt ville vært en global maktfaktor hadde det ikke vært for tvangstrøyen som EU har påført dem.
Gutteklubb
Inspirert av Lytton Stracheys klassiker Eminent Victorians (1918), som består av fire biografier fra viktoriatiden, består Rees-Moggs bok av essays om tolv personer han gir æren for å ha skapt det moderne Storbritannia. Blant disse finnes fire statsmenn: lord Palmerston, Robert Peel, William Gladstone og Benjamin Disraeli; to militærtopper: Robert Napier og Charles Gordon; juristen Albert Venn Dicey; cricketspilleren W.G. Grace; arkitekten Augustus Pugin (The Big Ben-klokketårnet) og William Sleeman, som administrerte Britisk India. Hadde det ikke vært for dronning Viktorias tilstedeværelse, ville dette vært en solid gutteklubb.
Boken er ikke en bestselger. Den første uken etter lansering solgte den stusselige 734 eksemplarer i Storbritannia, til tross for god drahjelp fra medienes oppmerksomhet rundt forfatteren. Den har heller ikke blitt godt mottatt av anmelderne, hvis omtaler neppe havner på kommende bokomslag: «for pompøs og full av klisjeer» og «skulle tro den var skrevet av en bavian». Hvis boken i det hele tatt trykkes i nytt opplag.
Noe av kritikken kan skyldes politisk partiskhet blant brexits mest innbitte støttespillere. Den som er genuint interessert i viktoriatiden (1837–1901), kan finne bedre kilder til forståelse av perioden enn denne. The Victorians er spekket med unøyaktigheter, generaliseringene florerer, det er brukt svulmende vendinger og merkelige utelatelser.
Vi kan begynne med persongalleriet, som virker vilkårlig. Forfatterens redegjørelse for perioden gir verken plass til forfattere, poeter, ingeniører, vitenskapsmenn, oppdagelsesreisende eller feministikoner, til tross for at dette er tidsperioden til Charles Dickens, George Eliot (psevdonymet til Mary Ann Evans), Charles Darwin og David Livingstone.
Videre er Rees-Moggs reduksjonistiske beskrivelse av viktoriatiden som en tid med økonomisk overflod og global rekkevidde direkte villedende. Om noe var viktoriatiden like kaotisk og destabiliserende som vår moderne tid.
Da viktoriatidens uroligheter kulminerte i første verdenskrig, hadde flere tiår med rask industrialisering utløst fattigdom, misnøye og sosiale spenninger på hjemmebane. Det å styre territorier langt borte var heller ikke enkelt, med tanke på at stormakter som Tyskland og Japan ønsket å skaffe seg kolonier selv.
Den gode imperialisme?
Til tross for et økende antallet bøker som avslører plyndringene i Britisk India, framstiller The Victorians britisk imperialisme som et verktøy for å bringe sivilisasjonen ut til verdens uopplyste folk. I Rees-Moggs beundrende tekst om Gordon, en offiser og koloniadministrator som tjenestegjorde i Kina, Egypt og Sudan, sies det at å «spre den britiske sivilisasjonen […] var et iboende gode i seg selv». Og prins Albert trodde at imperiet var «grunnlagt på moral», blir vi fortalt.
The Victorians’mål er å narre britene til å tro at nasjonen fortsatt ville vært en global maktfaktor hadde det ikke vært for tvangstrøyen som EU har påført dem.
I virkeligheten plyndret det britiske imperiet sine kolonier for ressurser, skapte eller forverret sultkatastrofer som tok livet av millioner av mennesker, og undertrykket hele sivilisasjoner på grunnlag av rase. Det finnes utallige eksempler på imperiets brutalitet, fra de to opiumskrigene og slavehandelen til bruk av giftig gass i Nord-India mot dem Winston Churchill kalte «usiviliserte stammefolk». Faktum er at noen av disse forbrytelsene kan tilskrives mennene som er omtalt i Rees-Moggs bok. Den første opiumskrigen ble også kalt Palmerstons opiumskrig, siden det var som utenriksminister Palmerston sikret britene baser for opiumshandel i Kina, uten å ta hensyn til lokalbefolkningen.
Ved å utelate slike fakta avslører Rees-Moggs bok hvor uvitende brexit-tilhengerne er. Plutselig forstår vi hvorfor Boris Johnson, uten å nøle, da han som utenriksminister under et offisielt besøk til Myanmar i 2017 ytret de første linjene fra Rudyard Kiplings The Road to Mandalay: «The temple bells they say / Come back you English soldier.» Den britiske ambassadøren til Myanmar ble så flau at han grep inn og stanset ministeren.
Nostalgisk nasjonalisme
Fra et intellektuelt ståsted er Rees-Moggs selektive skriblerier omtrent like mettende og næringsrike som en beskjeden pose popcorn. The Victorians er ikke ment å være et historisk verk, og forfatteren søker heller ikke anerkjennelse fra fagfolk. Rees-Moggs er en fullblods nasjonalist. I likhet med Lenin ser han historie som noe som kan ransakes og utnyttes til personlig vinning. Hensikten med Rees-Moggs nostalgiske narrativ er å løsrive Storbritannia, ikke bare geografisk, men historisk, fra et overfylt kontinent hvis fortid, nåtid og framtid er ubønnhørlig bundet sammen. Han ønsker at vi skal se viktoriatidens Storbritannia som et eksepsjonelt imperium som ga verden demokrati, frihet, lover og regler og en lovgivende forsamling.
Viktoriatiden var like kaotisk og destabiliserende som vår moderne tid.
På linje med tradisjonell nasjonalisme, som idealiserer og ønsker å fremme interessene til en spesifikk kulturell gruppe, opphøyer Rees-Moggs’ nostalgiske nasjonalisme viktoriatiden som en periode nasjonen bør ha som forbilde. Boken omhandler en lengre periode enn viktoriatiden og presenterer årene 1784–1922 som «en periode av moralsk trygghet og suksess». Denne beskrivelsen står i skarp kontrast til omtalen av dagens Storbritannia, som er paralysert av «stagnasjonens krefter, frykt og nøling» med et establishment som «tror at jobben deres er å administrere en tilbakegang».
Forestillingen og minnet om historiske glansdager er sentral i mange nasjonale fortelling. Men for den tradisjonelle nasjonalistbevegelsen vil en retur til fortiden kun være metaforisk. Det som gjør pro-brexit til en ekstrem manifestasjon av nostalgisk nasjonalisme, er nettopp at man konkret ønsker seg tilbake i tid for å gjenskape imperiets solfylte stormaktsdager.
I det minste vil man tilbake til 1973, da Storbritannia ble medlem av EF – Det europeiske økonomiske felleskap og EUs forløper – og visstnok ga fra seg sin suverenitet over sine innenrikssaker. Her ser forfatteren bort fra at Storbritannias økonomi i 1973 var ekstremt dårlig, og det var like før man måtte be om hjelp fra Det internasjonale pengefondet. Innbitte pro-brexitere som Rees-Mogg betrakter derimot 1973 som en mellomstasjon på vei tilbake til 1800-tallet.
Det ser ut til at noen til og med tar tidsreisen etter brexit på alvor: En brexit-tilhenger uttalte til en journalist fra tenketanken Demos: «Vi drar tilbake til viktoriatiden. De hadde det bedre enn oss.»
Usikkerheten rundt Storbritannias framtid utenfor EU viser gapet mellom Rees-Moggs ambisjoner om viktoriatidens gjenoppstandelse og den politiske virkeligheten. Siden folkeavstemningen om brexit i 2016 har skilsmissens tilhengere framstilt brexit som et endelig resultat av en langvarig konflikt med det kontinentale Europa – fra Henrik Vs seier over franskmennene ved Agincourt i 1415 til den spanske armadas nederlag i 1588.
Se også omtalen av The Age of Decadence: Dyp nostalgi på grensen til utopisme
© Project Syndicate www.project-syndicate.org
Oversatt av Iril Kolle
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
