Kan digital ID gi inkluderende vekst?

ID: Rundt en milliard mennesker mangler lovlig identitetsbevis. Kan digital ID bidra til å utjevne forskjellene i verden?
BATISTA DEL TORO YOEMNIS-
BATISTA DEL TORO YOEMNIS-"ASPETTERO'"
Anu Madgavkar
Madgavkar er partner i McKinsey Global Institute i India.
Email: anu@nytid.com
Publisert: 03.06.2019

Medforfatter: MUMBAI og Olivia White

På verdensbasis har over fire milliarder mennesker tilgang til internett og bruker i gjennomsnitt om lag seks timer per dag på internettbaserte apparater og tjenester. I Thailand og på Filippinene er gjennomsnittlig daglig bruk 9,5 time, mens i USA er 26 prosent av befolkningen tilkoblet nettet «nesten konstant». Innen 2022 regner man med at ytterligere en milliard mennesker vil være internettbrukere. Men samtidig som vi omfavner den digitale verden, blir det stadig mer komplisert å navigere i den på en trygg, effektiv og personlig måte. En lovende løsning på problemene er allerede tatt i bruk i enkelte land: elektronisk identifikasjon.

Fordelene med elektronisk ID – det digitale sidestykket til fysisk identifikasjon – er mange. For eksempel har de fleste internettbrukere problemer med å holde styr på sine digitale spor. I gjennomsnitt er en enkelt e-postadresse knyttet til 90 internettkontoer, et tall som dobles hvert femte år. Da er det lett å forstå at 25 prosent av brukerne glemmer minst ett passord hver dag, og at omtrent en tredjedel av alle oppringninger til banken gjelder spørsmål om å gjenopprette forlagte eller glemte passord.

Bortimot en milliard mennesker i verden mangler identitetsbevis.

En nøye utformet elektronisk ID kan også bidra til å beskytte kundene under dataangrep på forbruksindustrien. Bare i de to siste månedene er sikkerhetssvikt rapportert av hotellkjeden Marriott og den brukerorienterte nettsiden Quora. Dette innebærer at personlig informasjon om hundrevis av millioner kunder er kommet på avveie. Etter hvert som omfanget av hacking øker og framgangsmåtene blir mer sofistikert, er behovet for bedre sikkerhet åpenbart.

Men kanskje er det mest overbevisende argumentet for elektronisk ID også det mest grunnleggende: Folk i utviklingsland trenger det for å bevise hvem de er. Ifølge Verdensbankens ID4D-initiativ mangler bortimot en milliard mennesker lovlig identitetsbevis. Det gjør det vanskelig – eller umulig – å stemme, skaffe seg bankkonto, få tilgang til matstasjoner og kjøpe fast eiendom. Av de 1,7 milliarder voksne som i dag er uten bankforbindelse, oppgir 20–30 prosent manglende dokumentasjon på egen identitet som hovedgrunn.

Siden man innser problemet – og potensialet – er flere land i ferd med å implementere elektronisk ID i en eller annen form. For eksempel har Indias Aadhaar-program gitt over 1,2 milliarder innbyggere et biometrisk identitetsbevis, som brukes i distribueringen av offentlige goder. I Estland har 98 prosent av befolkningen en elektronisk ID, og 99 prosent av offentlige tjenester – inkludert stemmegivning ved valg – er tilgjengelige på nett.

Emnet dukker stadig hyppigere opp på agendaen knyttet til utvikling og bistandsarbeid: I Afrika møtes representanter fra regjeringer, næringslivsledere og bistands- og utviklingsorganer årlig i forumet ID4Africa, som fremmer «robuste og ansvarlige ID-økosystemer».

Et digitalt ID-system kan muliggjøre diskriminering og urettferdig forfordeling.

I næringslivet – med finanstjenestene og teknologiindustrien i spissen – gjennomføres tiltak for å utvikle digitale ID-systemer. Siden 2003 har for eksempel en sammenslutning av banker i Sverige benyttet BankID til å autentisere digitale transaksjoner, og systemet har siden blitt tatt i bruk av regjeringen for å effektivisere tilgangen til offentlige tjenester og sykejournaler.

Men digitale ID-programmer har så langt hatt blandet suksess. Mens noen få har blitt implementert i stor skala, har mange knapt oppnådd selv en beskjeden bruk. De fleste av verdens elektroniske ID-er har begrenset omfang og utnytter bare noen av sine mange økonomiske, politiske og sosiale mulige funksjoner. Elektronisk ID kunne spilt en langt større rolle i måten individ og institusjon samhandler med hverandre på.

Vellykkede digitale ID-systemer kan skape betydelig økonomisk gevinst for enkeltpersoner, forretningsvirksomheter og offentlige institusjoner. Som vi nylig dokumenterte i en rapport, har elektroniske ID-er potensial til å redusere svindel, begrense kundenes startomkostninger, stimulere bruken av finansielle tjenester og åpne døren for kunder som til nå har hatt liten tilgang til banktjenester. De kan også anspore til utvikling ved å muliggjøre digital talentutvikling og effektivisere ansettelsesprosedyrer, og på den måten føre til økt deltakelse i arbeidslivet. Samlet sett vil omfattende bruk av elektronisk ID, etter vår mening, bidra til økonomisk gevinst tilsvarende tre prosent av BNP i en typisk velutviklet økonomi, og hele seks prosent i en typisk framvoksende økonomi.

Digital ID-teknologi kan imidlertid brukes både til nytte og til skade for samfunnet: Svake systemer medfører en risiko, og uten kontroll og prinsipper for utformingen kan et digitalt ID-system gi administratorene en enorm makt og muliggjøre diskriminering og urettferdig forfordeling. For å minske risikoen må landene utvikle solid databeskyttelse og lover som verner privatlivet, samt robuste straffe- og sikkerhetstiltak. Tryggere registrering og autentisering – som elektroniske kort, kryptografi og biometri – hjelper, men tydelig politisk styring vil være helt avgjørende.

Likevel, selv om utfordringene er reelle, viser forskningen vår at de økonomiske, sosiale og politiske fordelene rett og slett er for store til at man kan se bort fra dem. Dersom regjeringer og programutviklere er oppmerksomme på risikoene og sørger for å minimere dem, kan elektronisk ID bli en nøkkel til inkluderende vekst.


White er partner i McKinsey & Companys avdeling i San Francisco. © Project Syndicate

Kommentarer