Kampen om virkeligheten

C. P. Snows beskrivelse av kløfta mellom humaniora og naturvitenskapen er kommet på norsk. Den er dessverre fortsatt aktuell.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De fleste som har erfaring fra akademia, vet at det er en stor forskjell mellom tenkemåten innenfor de humanistiske fagene, og den innenfor de naturvitenskapelige. Forskjellen har bare blitt større opp gjennom tidene. Dette har sammenheng med den spesialiseringa som har foregått innenfor alle fagdisipliner, særlig siden 1600-tallet. I det tjuende hundreåret har forskjellen økt mer og raskere enn noensinne, noe som særlig er en konsekvens av den utviklinga som har skjedd i løpet av de siste 150 åra innenfor fysikken og geometrien. Teoriene er blitt stadig mindre «intuitive», det vil si at det blir stadig vanskeligere å «se for seg» den virkeligheten teoriene beskriver. Eksempler på dette er universets krumming og tid-rommets relativitet.

Tilbaketrekning fra virkeligheten

Mens for eksempel teologi og filosofi (metafysikk) helt opp til det tjuende hundreåret har vært legitime redskaper i beskrivelsen av den virkelige verdens beskaffenhet, har naturvitenskapene i hvert fall de siste femti åra nærmest fått monopol på dette. Det har sammenheng med at deres stadig mer presise forutsigelser har vist seg å være korrekte, noe som for eksempel ses i dagens avanserte teknologi. Dette har satt de humanistiske disiplinene på sidelinja, noe som kanskje er en av årsakene til den «tilbaketrekning fra virkeligheten» vi har sett innenfor særlig «postmodernistisk» filosofi og litteraturteori i løpet av det siste halvsekelet: I stedet for å konsentrere seg om å beskrive deler av den vanlige menneskelige livsverden, er man blitt opptatt av å beskrive umuligheten eller ugyldigheten av all beskrivelse med universelle pretensjoner.

Intellektuelle som fødte ludditter

Den engelske fysikeren og skjønnlitterære forfatteren Charles Percy Snow (1905-80) skrev allerede i 1956 en artikkel der han tok opp dette problemet. Denne artikkelen ble grunnlaget for ei forelesning og seinere ei bok. Nå har Cappelen oversatt den til norsk i sin serie «upopulære skrifter» under tittelen De to kulturer.

Snow påpeker at naturvitere ofte finner humanister reaksjonære, obskurantistiske og pessimistisk dvelende ved det negative i verden i stedet for å gjøre noe for å bedre tingenes tilstand. Humanister har på si side en tendens til å se på naturvitere som kulturløse, uvitende om menneskelig lidelse og begrensede. Og Snow mener at disse fordommene til en viss grad er berettigede.

Hovedforskjellen i tenkemåte mellom de to kulturene ligger i holdningen til framskrittet. Snow kaller litterære intellektuelle for «fødte ludditter», det vil si motstandere av teknologiske framskritt. Blant naturvitere er det en forakt for særlig forfattere som romantiserer og estetiserer lidelse. Snow mener at en slik romantisering bare er mulig for mennesker som har trygghet og nok mat. Den moralske forargelsen kommer fordi majoriteten av jordas befolkning ikke har disse godene. Det ironiske er at vår velstand nettopp er bygd på den industrielle og den naturvitenskapelige revolusjon og på anvendt vitenskap, altså på disipliner som de romantiserende intellektuelle forakter.

Menneskelig materialisme

Om litterære intellektuelles pretensjoner om «åndelighet» og forakt for materielle goder sier han følgende:

«Vi skal ikke forakte de elementære behov når vi har tilfredsstilt dem, men andre ikke har det. Vi viser ikke vår åndelige overlegenhet ved å gjøre dette. Vi er simpelthen umenneskelige, eller rettere sagt anti-menneskelige.»

Han går også kraftig ut mot den litterære kulturens uvitende nostalgi og lovprising av fortida; man innbiller seg ofte at fortida hadde en slags uskyld og åndelighet som ikke eksisterer i dag, men sannheten er at levekårene før den industrielle revolusjonen var på linje med den i dagens fattige land for alle bortsett fra overklassen.

Samarbeid mot fattigdommen

Snow mener det er meget viktig å bygge bru mellom humaniora og naturvitenskapene. Grunnen er de utfordringene verdenssamfunnet står overfor: Dagens forhold mellom de rike og de fattige ikke vil kunne fortsette særlig lenge – før eller seinere vil de fattige kreve sin rett. Spørsmålet er bare om denne endringa vil skje gjennom blodig krig eller gjennom frivillige, fredelige løsninger. Siden de litterære intellektuelle preger stemningen i den ikke-vitenskapelige kulturen, gjør splittelsen mellom den litterære og den naturvitenskapelige kulturen det vanskeligere å få mennesker i de rike landene til å forstå hvor stor og hvor hurtig omstillinga må være for å unngå det første alternativet. Men utviklingslandene trenger mennesker som både har vitenskapelig og menneskelig utdanning.

Det at utdannede mennesker ikke greier å kommunisere sin kunnskap til hverandre, gjør dessuten den politiske prosessen ugjennomsiktig og farlig.

Hovedårsaken til de store kulturforskjellene mellom humaniora og naturvitenskapen er ifølge Snow den spesialiseringa som har skjedd innenfor utdanningssystemet. Det spørsmålet som da melder seg, er imidlertid om ikke spesialiseringa er nødvendig for den typen teknologisk utvikling vi har hatt. Det tar ikke Snow stilling til.

Det egosentriske univers

Denne norske utgivelsen har passende nok to innledninger, en fra hver av de to kulturene. Idéhistoriker Trond Berg Eriksen representerer humaniora, fysiker Kristoffer Gjøtterud naturvitenskapen. Eriksen mener at den eneste motsetningen som kan oppstå mellom de to kulturene i dag, er et kartesiansk forsøk på å redusere all kunnskap til en enhetsvitenskap med matematikken som forbilde. Det vitner om en påfallende blindhet for forholdet mellom de to kulturene i dag. Det er dessuten stråmannargumentasjon, og det viser en manglende forståelse for hva slags type kunnskap naturvitenskapen pretenderer å oppnå. Det gjør også hans påfølgende «kritikk» av naturvitenskapen som umenneskelig fordi den «ikke skjønner at andre forskningsfelt kan synes at det fenomenet Kafka beskriver [det vil si subjektiv, sjølbevisst tidsforståelse] er like spennende som å telle, måle og veie objektive størrelser».

Mest oppsiktsvekkende er følgende uttalelse fra Eriksen:

«Etter at den moderne fysikken i forrige århundre mistet sin anskuelighet, begynte den å produsere dårlige fortellinger. Ni tiendedeler av alt åndelig vrøvl som nå tilbys i bokhandlene om sorte hull, tidsreiser, Big Bang, komplementaritet, kvarker, verdensrommets krumning og pyramidenes hemmeligheter, er avledet av fysikernes dårlige fortellinger og den fullkomne hjelpeløshet de viser når de forsøker å oversette sine innsikter til dagligspråket.»

Hvis Eriksen noensinne har hatt pretensjoner om objektivitet, har han åpenbart forlatt dem fullstendig i denne passasjen. Den moderne fysikken har «mistet sin anskuelighet,» sier han. For hvem har den det? For ham? Det han i praksis sier, er at siden han, Trond Berg Eriksen, ikke greier å se for seg at universet er krummet, kan det ikke være det. Dette er egosentrisme på grensa til solipsisme. Den menneskelig eksistens på jorda mistet for øvrig også en del av sin «anskuelighet» da det viste seg at jorda var rund. Men jeg går ut fra at Eriksen har kommet over dette sjokket, skjønt sikker er jeg ikke etter hans uttalelser i denne innledningen.

Det ironiske er at mens Eriksen uttaler at han ikke tror på det Snow sier, er han sjøl et godt argumentet for at Snows observasjoner fortsatt er gyldig den dag i dag.

Snows bok er fortsatt viktig og aktuell, og jeg håper den blir lest av dagens humanistiske intelligentsia. Jeg håper ikke minst at man velger å ta til seg forfatterens ubehagelige, men berettigede, kritikk.

---
DEL

Legg igjen et svar