Kampen om venstresidens sjel

Neste uke lanseres Samtiden med et større essay om venstresidens utfordringer, skrevet av Ny Tids kulturjournalist Halvor Finess Tretvoll. Vi trenger en sosialliberal fløy med et gjennomtenkt kosmopolitisk prosjekt, konkluderer Tretvoll i dette utdraget.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kjernefortellingen i venstresidens selvforståelse ble utfordret ved overgangen til 1980-tallet. Siden sosialdemokratiets kollaps, høyrebølgen og murens fall, har venstresiden forsøkt å finne seg selv på nytt – uten å lykkes.

En del av den gjør de gamle fortellingene til besvergelser. Den andre delen spør ikke etter overgripende perspektiver som kan styre hverdagspolitikken. Slik preger antiintellektualismen begge fløyer.

Denne gordiske knuten preger venstresidens idéhistorie etter 1980. Idet vi igjen kan få en flertallsregjering fra venstre som gjør slutt på 25 år med høyredreining, spørsmålet stilles på nytt: Hvordan skal venstresiden forstå sin egen rolle i en verden som er grunnleggende endret?

1979: Venstrekonservatisme på norsk

Rune Slagstad forstod tidlig behovet for nye ideer og hevdet at venstresiden led av politisk «forlegenhet og rådvillhet overfor et samfunn som befinner seg på overgangen fra det industrielle til det post-industrielle samfunn.»

Men hans medisin var en kommunal økopolitisk sosialisme. Nøkkebegrepet skulle være «grense». Og det ble en dyd å bevare: «Som en intim kjenner av den norske tenkemåten, Georg Johannesen fra Bergen, sa for en tid siden: ‘Vi må være (…) mer konservative enn Høyre: Vi står for det som Norge har stått for i 150 år, og som nå er truet fra Høyre, DNA o.l.’.»

Foredraget «sosialisme på norsk» var fremsynt på noen punkter. Slagstad ville sikre en økologisk bærekraftig utvikling. Men han var også bekymret over moderniseringens konsekvenser for de tette fellesskapene, ville styrke nasjonalstatens grenser og sette grenser for teknologisk innovasjon. Teknologipessimisme og sjølberging var Slagstads svar. Det løper en understrøm frem til i dag. Vi ser det i bioteknologidebatten: Av de rød-grønne går Sp mot en revisjon av en av verdens strengeste bioteknologilover, mens SV har vinglet i dette spørsmålet. Og vi ser det i EU-saken. Men i møte med en økonomi som har blitt global mens politikken og jussen forblir nasjonal, holder det ikke med en maskinknusingens sosialisme på norsk.

Slagstad stod i SF-tradisjonen mellom Ap og stalinistene. Det gjorde også Steinar Hansson, men han ville heller det Anders Giæver i forordet i boken Redaktøren kaller «en stadig fornyelse og modernisering av den offentlige debatten. En radikalisme som ikke var tilbakeskuende som så mye av den koagulerte venstresiden, men som søkte nye løsninger i en globalisert verden». I dag drukner Steinar Hanssons visjon – en kosmopolitisk og liberal venstreside med et gjennomtenkt helhetssyn – i enkel sak til sak-politikk på den ene siden og nostalgi på den andre.

Å hoppe i Etna etter Solstad

Dette har sitt grunnlag i norske venstreintellektuelles forhold til omverdenen. Kjartan Fløgstad har skildret et av de første norske møtene med den nye generasjonen franske filosofer som brøt igjennom på 70-tallet og utfordret venstrekonservativismen. En delegasjon norske forfattere møtte semiotikeren Per Aage Brandt på et seminar i Aarhus i 1975. Etter et foredrag om «Skrifta skriftar skriftet i former og tider og modus som dei tre sosialrealistane frå Noreg aldri hadde høyrt gjete», formulerer Brandt et spørsmål til en av gjestene. Fløgstad skriver: «Dag Solstad heldt pusten, Espen Haavardsholm heldt pusten, eg lukka augene og bad ei stille bøn om at det ikkje var meg spørsmålet var retta til.» Den heldige var Solstad. Og så kommer det: «’Borgarleg metafysikk!’ sa Dag Solstad og klappa munnen igjen.»

Han nektet å ta den postmoderne utfordring på alvor. Og han var ikke alene. Stort sett kom kritikken og karikaturen av postmodernismen før et alvorlig forsøk på å forstå dens utfordring. Den ellers dyktige filosofen Hans Skjervheim sammenlignet i essayet «Invitasjon til (kulturelt (?)) sjølvmord?» Derridas dekonstruksjon med å hoppe i Etna.

Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen er blant dem som fortsatt gliser når han kan levere et nålestikk mot dekonstruksjon eller poststrukturalisme. Han tror den har noe med nyliberalismen å gjøre.

Også i kampen om venstresidens sjel tegnes det fiendebilder. Venstresidens kosmopolitiske og liberale elite har sviktet massene og inngått allianser med markedsliberalistene, sies det. Postmodernismen er et tegn på det. Det samme gjelder multikulturalisme og toleranse, et positivt syn på globalisering og kampen mot religiøs og politisk fundamentalisme. Men ved siden av nyliberalismen er dette noen av dagens største politiske utfordringer.

Eller skal vi alle hoppe i Etna etter Solstad?

Skjervheim på Skiphelle

Dersom det finnes en «venstreliberal elite», må det være i Arbeiderpartiet. Der tok man, som et ledd i et fornyingsforsøk, initiativ til en bred «frihetsdebatt». Hans Skjervheim var invitert til åpningskonferansen på Skiphelle konferansesenter ved Drøbak i april 1986. Her advarte han mot konsekvensene av postmodernismen, som han så som en oppløsning av skillet mellom gyldig og ugyldig, sant og usant. Skjervheim-biograf Jan Inge Sørbø beskriver det som skjedde da det ble åpnet for debatt: «Ein eldre kar tok ordet. (…) Han hadde arbeidd i postvesenet i eit langt liv, og no var han både skremt og forvirra. (…) Dersom postverket skulle moderniserast ut frå så innvikla teoriar som dei Skjervheim hadde lagt fram her, då spådde han ei mørk framtid. Så sette han seg ned, og det vart taust. Annan respons kom ikkje.»

I 1986 manglet den liberale venstresiden begreper om teori overhodet. Det gjør den fortsatt.

1989: Den tredje blindvei

Da de kommunistiske regimene i Øst-Europa kollapset, ble behovet for nytenkning på venstresiden ytterligere forsterket.

Anthony Giddens, den sentrale ideologen bak New Labour, gjorde i Den tredje vei – fornyelsen av sosialdemokratiet, et forsøk på en omfattende refortolkning av venstresidens rolle etter alle endringene i moderniteten. Han mente ville gi «[d]et politiske skjelettet trenger (…) teoretisk kjøtt på beina,» og skiller mellom et klassisk sosialdemokrati der lineær modernisering, lav økologisk bevissthet, korporativisme, kollektivisme og omfattende statlig dominans over det sivile samfunn dominerer, og «den tredje veis politikk», som utfordrer den økonomiske og kulturelle proteksjonismen og aksepterer at det i dag er mange spørsmål som ligger utenfor høyre/venstre-aksen.

Det var kloke ord. Men i den praktiske politikken ble de dessverre til privatisering og konkurranseutsetting – som hos Stoltenberg i hans første regjering.

Piruett tilbake

Den siste vendingen innen Arbeiderpartiet kan oppsummeres med Martin Kolbergs mantra fra landsmøtet i vår: «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.» Så ble LO-lederen valgt inn igjen i Arbeiderpartiets styre.

«Med sin håndfaste piruett sendte Martin Kolberg partiet bakover i historien,» kommenterte John Olav Egeland.

Men det er bare i retorikken. Et politisk-teoretisk prosjekt mangler fortsatt. Stoltenberg representerer bare en forvaltning av velferdsstaten som er noen grader varmere enn vannet Høyre badet i på 80-tallet, og som Bondevik-regjeringen har vasset i de siste fire årene. La oss håpe at verken teknokratiet til Stoltenberg I eller Kolbergs piruett blir dominerende i Stoltenberg II. For verken økonomisk liberalisering eller venstrekonservatisme kan løfte venstresiden ut av idékrisen. Vi trenger både en radikal økonomi med henblikk på å skape like muligheter, og liberale holdninger i rettighetsspørsmål, i kulturspørsmål og i verdispørsmål. Det er kombinasjonen av moralisme og markedsliberalisme, synlig i ekteskapet mellom KrF og Høyre, men enda tydeligere i land som Italia, USA og Danmark, som må være hovedmotstanderen for en fornyet venstreside.

Dag Solstad vs. Jan Kjærstad

I et essay i det svenske tidsskriftet 00TAL trekker de to sakprosaforfatterne Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark frem Jan Kjærstad og vil overføre hans skjønnlitterære poetikk om Det urene i litteraturen til sin egen sakprosa. For også verden er uren, skriver de: World Trade Centers to tårn var fra den japanske arkitekten Minoru Yamasakis side ment som en hyllest til Mekka og Islam, indianerne i irokeserstammen utviklet prinsipper om demokrati, maktfordeling og ytringsfrihet i USA lenge før europeerne krysset Atlanteren. Men slikt forblir skjult i en verden preget av eurosentrisme og fiendebilder rettet mot islam, jødene og USA. Derfor kan Kjærstads Jonas Wergeland-trilogi leses «som en utfordring til det rådende samfunnssynet i Europa under mottoet ‘Norge i verden, og verden i Norge’,» mener de.

Herbjørnsrud og Bromark vil ha «et nytt ideologiløst, globalisert og kosmopolitisk verdensbilde», der fakta som forpurrer de enkle fiendebildene ikke undertrykkes. Men det er Dag Solstad som etter sin snuoperasjon på Dokka-seminaret høsten 1980 kunne han blitt den som kappet den norske venstresidens gordiske knute, som har fått dominere. Allerede her, På AKP (m-l)s kulturseminar, slo en ny holdning rot: «Jeg vil hevde at arbeiderklassens kultur er fattig, i dårlig form får den servert et reaksjonært innhold (…) Den kulturen som i dag er arbeiderklassens må bekjempes, for den sløver folk ned.»

Det er dette som er elitisme, og den preger deler av venstresiden. Da Solstad trakk seg tilbake med artikkelen «Om meddelelsens problem» sommeren 1997, ble resignasjonen absolutt. Det er symptomatisk at venstresidens fremste forfatter, ja, kanskje Norges fremste forfatter overhodet, slik ga sitt «bidrag til den ørlille motstand mot framtida». Fra den kanten er det tyst i alle spørsmål av betydning for en fornyet radikal posisjon.

1999: Akk, akk, Attac

En av dem som aller tydeligst har videreført Solstads holdninger til den kulturelle utviklingen, er Morgenbladets litteraturredaktør Bendik Wold. Sammen med Attac-leder Magnus Marsdal har han skrevet boken Tredje venstre. Deres visjon er «et sosialistisk folkestyre» – en «livsnytersosialisme nedenfra». Fienden er et trehodet troll bestående av nyliberalismen, «postmodernismen» og kulturindustrien, der de to sistnevnte fungerer som ideologiske støttehjul for førstnevnte.

Motsatsen er et «tredje venstre» som er individualistisk på en annen måte enn den borgerlige ideologien. Det skal bli like rettigheter, mer fritid, mer livsglede. Prosjektet er litt interessant, men har noen alvorligere svakheter: Drømmen er et stort brudd. Viljen til å jobbe med eksisterende institusjoner som kan utgjøre et politisk og juridisk rammeverk for en globalisert økonomi er fraværende.

Bjørgulv Braanen skrev i en omtale av Slagstads samling debattartikler som kom ut i vår, at prosjektet i Tredje venstre i grunnen minner om «sosialisme på norsk». Dermed er ringen sluttet. Det foreløpig siste forsøket på nytenkning søker tilbake til et prosjekt som er dødt.

2005-2009: En ny venstreside?

Venstresiden trenger en liberal falanks som er noe mer enn politikk fra sak til sak. Den gamle Orienteringskretsen stod mellom DNA og kommunistene. På samme måte må en fornyet venstreside i dag stå mellom det «Den tredje vei» ble til og Marswolds «Tredje venstre«.

Det historiske målet for venstresiden er økt frihet for alle. Kollektive løsninger er ett middel, ikke selve målet. Mulighetene for å realisere sitt livsprosjekt må bli likere, noe som innebærer en betydelig grad av omfordeling og en velfungerende velferdsstat. Men samtidig må venstresiden fastholde at det finnes forskjellige veier til det gode liv. Derfor er ikke alle reformer av velferdsstaten grusomme. Som Cathrine Holst har påpekt belønner den bestemte livsvalg mer enn andre. Venstresiden bør gå inn for å forsøke borgerlønn. Samtidig bør andre støtteordninger gjøres mer fleksible. Staten må bli nøytral i verdi og kulturspørsmål. Det betyr blant annet at statskirken må avvikles.

Venstresiden må finne seg selv i rommet mellom moralisme og likegyldighet. Folk må få ha sine forestillinger og vrangforestillinger om livet og kosmos i fred. Men straks et regime bryter med grunnleggende rettigheter må venstresiden klart uttrykke sin harme. Den må ta opp kampen mot fundamentalisme i både religiøse og politiske forkledninger. Den må støtte demokratiske og fredelige revolusjoner i de tidligere Sovjet-vasallene, i Midtøsten og andre steder.

Ideen om Norge må dekonstrueres. Økonomien er global. Da må venstresiden gå inn for å bygge et globalt demokratisk styringssystem basert på eksisterende institusjoner som kan håndtere den. Norge er uforskammet rikt. Venstresiden må anlegge et globalt perspektiv når den snakker om rettferdighet. Når selv Attac lenge hadde kampen mot pensjonsreformen som en av sine hovedsaker, må vi spørre: Hvem er det man først og fremst bør solidarisere seg med? Den norske arbeiderklassen, eller dem som kjemper mot bunnløs fattigdom i Sør? Kan polsk arbeidsimmigrasjon være et middel til utjevning på et europeisk nivå? Skal norsk landbruk vernes på bekostning av fattige bønder som gjerne vil ha tilgang til vestlige markeder?

Venstresiden må komme til enighet med seg selv om at verden ser annerledes ut enn sist den hadde hegemoniet. Den gordiske knuten må kuttes.

(Dette er en forkortet versjon av essayet i neste nummer av Samtiden.)

??

??

??

??

---
DEL

Legg igjen et svar