Kampen om vannet

Verdens mektigste vannkonsern er europeiske. Det har EU skjønt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

EU krever at 72 land må åpne seg for full utenlandsk konkurranse når det gjelder å forsyne befolkningen med vann.

EUs krav er stilt innen rammen av GATS, WTO-avtalen om handel med tjenester. 14 WTO-land som FN definerer som MUL-land (minst utviklede land) er med på lista over de 72. Lista over land har EU-kommisjonen stilt opp i nært samarbeid med vanngiganter som Suez, Vivendi og RWE, tre konsern som til sammen står for 80 prosent av all privat vannforsyning i verden. I mai 2002 ba EU-kommisjonen disse selskapene om å redegjøre for «mengden av reguleringstiltak som hindrer markedsadgang» i de enkelte land. (Dokumentasjon fins på www.corporateeurope.org)

Stiller krav uansett

For EU-kommisjonen spiller det ingen rolle hvordan vannforsyningen er organisert i andre land – eller hvor godt den fungerer. EU stiller sine GATS-krav til land der vannforsyningen skjer i offentlig regi og der den er kooperativt organisert.

EU stiller GATS-krav om full markedsadgang også i land der folkelig motstand har lyktes i hindre utenlandske selskap i å overta forsyningen av vann, strøm og teletjenester.

På nettsida til WTO kunne en i oktober 2000 lese følgende: GATS kan være nyttig for regjeringer som vil liberalisere fordi GATS-reglene kan hjelpe dem «til å overvinne hjemlig motstand mot endring.» Da denne setningen vakte ubehagelig oppmerksomhet, ble den tatt bort.

Slik ville WTO-sekretariatet strekke ut ei hjelpende hand – ikke til den folkelige motstanden, men til EU og EUs vannkonsern.

Med Verdensbanken på laget

Verdensbanken har vært en solid støttespiller for Suez, Vivendi og RWE. Den har satt privatisering som vilkår for å gi lån enten det gjelder vannforsyning eller andre formål. Verdensbanken tvang for eksempel fram privatiseringen av vannforsyningen i Buenos Aires og i Manila – og brukte lenge de to storbyene som gyldne eksempler på vellykt privatisering

I 2002 ble det brått slutt. Da trakk Suez, verdens største vannkonsern, seg ut både i Buenos Aires og Manila. Profitten var for lav til at Suez ville fortsette å forsyne disse kjempebyene med vann.

Fløten som skummes

Vannforsyning i fattige land er blitt et tveegga sverd for store vannkonsern. Rundt 1990 gikk de ut med store ord og rause løfter om hvordan de ville bringe billig og trygt vann fram til forbrukerne i Sør – også til de fattigste. Halvannet tiår seinere står vi med en broket blanding av erfaringer. Det har gått bra der hvor en kunne overta opplegg som allerede på forhånd fungerte godt – og der de fattigste ikke bodde.

Samtidig kan en velge og vrake i eksempler på det motsatte: på brutte løfter og på så dyr vannforsyning at de fattige må skaffe seg vann på andre og langt mer helsefarlige måter enn før. Gang på gang viser det seg at vannselskapene «skummer fløten» – de nøyer seg med å forsyne de kundene som kan betale de høye prisene og de skyr slumområdene.

De fattige fikk kolera

Fra 1999 har regjeringen i Sør-Afrika drevet i gjennom privatisering av vannforsyningen i store deler av landet. Opplegget var at selskapene skulle dekke utgiftene sine ved vannavgifter. Men da ble avgiftene så høye at fattigfolk ikke hadde råd til å være tilkobla. Dermed svikta prognosene for vannforbruket, og avgiftene måtte settes enda høyere for å dekke utgiftene.

Store deler av befolkningen måtte derfor skaffe seg vann på andre måter – i forurensede elver og sjøer. Dette førte til Sør-Afrikas største utbrudd av kolera. Før epidemien kom under kontroll i 2002, var 120.000 blitt ramma og 265 døde – ifølge regjeringens offisielle tall.

Det privatiserte vannet ble dyrt både for myndighetene og for folk flest. Regjeringen måtte inn med millioner av Rand for å hindre at epidemien spredte seg, blant annet ved å frakte reint vann i tankbiler inn i de områdene der folk ikke hadde råd til å ha vann i springen.

Sviktende betalingskultur?

Det var Verdensbanken som pressa på for å privatisere vannforsyningen i Sør-Afrika. Sør-Afrika skulle gjøres til et testområde med sikte på å skape en kunnskapsbank for privatisering – ifølge en strategirapport fra Verdensbanken i 1999. Da er det vondt å innrømme fiaskoen. Derfor klager selskapene heller over en sviktende betalingskultur blant fattige sørafrikanere.

Men Sør-Afrika er fortsatt to ulike samfunn. Det hvite mindretallet ligger som nummer 18 på FNs utviklingsindeks – like høyt som New Zealand. Det svarte flertallet ligger som nummer 118 – på høyde med Bolivia. Da kan det ta tid før alle kan betale det «vannforsyningen koster.» (www.icij.org)

Symbolet Cochahamba

Begivenhetene i Cochahamba er blitt stående som det mest kjente symbolet på den folkelige motstanden mot å privatisere vannforsyningen. I september 1999 fikk et utenlandsk selskap en konsesjon på 40 år for å ta seg av vannforsyningen og sanitærsystemet i Cochahamba, Bolivias tredje største by med en halv million innbyggere. Dobling av vannavgiftene førte til voldsomme uroligheter og brutal innsats av militære styrker. Det endte likevel med at konsesjonen ble inndratt i april 2000.

Slike eksempler på at regjeringer og andre myndigheter går tilbake på tidligere privatisering, begynner det å bli mange av. Dette viser hvor viktig det er at regjeringer har den handlefriheten som skal til for å gjøre om vedtak om privatisering.

Åpnes landet for utenlandsk markedsadgang i regi av GATS, forsvinner denne handlefriheten. Privatiseres vannforsyningen, samtidig som landet har påtatt seg en GATS-forpliktelse om å åpne vannsektoren for utenlandsk konkurranse, er det så godt som umulig å gå tilbake igjen til offentlig vannforsyning..

Konsernmakt over vannet

To franske vannkonsern dominerer vannbransjen. Suez og Vivendi kontrollerer i dag 70 prosent av den private vannforsyningen i verden. Tre mindre selskap, det franske Saur og de to britiske International Water og Severn Trent prøver å finne seg nisjer der de kan stå i mot presset fra de to store. Eneste alvorlige konkurrent til Suez og Vivendi er det tyske gigantkonsernet RWE som har kjøpt opp det britiske Thames Water og et stort amerikansk vannkonsern.

Enron var riktig nok på full fart inn i vannbransjen gjennom datterselskapet Azurix, men kjempesmellen i desember 2001, den største konkursen i USAs historie, har gitt europeiske selskap et solid overtak på det globale vannmarkedet.

460 millioner mennesker var i 2002 tilkobla vannforsyning i regi av store, internasjonale vannkonsern. Så nylig som i 1990 var tallet 51 millioner, og bransjen regner med fortsatt rask vekst.

Det er fortsatt slik at offentlig vannforsyning dominerer i Europa. Frankrike og Storbritannia er unntaka. Der er vannforsyningen for lengst privatisert. Bransjeanalytikere spår at 75 prosent av vannforsyningen i Europa er overtatt av private selskap innen 2015. Dit vil EU-kommisjonen, men en del EU-land stritter fortsatt i mot.

---
DEL

Legg igjen et svar