Kampen om torsken

Det er katastrofalt lite torsk igjen i Nordsjøen, Østersjøen og andre nordlige EU-hav – langt under det nivået som trengs for å sikre levedyktig bestand. Det har fiskerimyndighetene i EU visst lenge. Det har vært verre å få fiskeriministrene til å ta konsekvensen av det.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) anbefalte i oktober 2002 full stopp i torskefisket i det nordlige EU-havet (Nordsjøen, Irskehavet, Kanalen, Skagerak, Kattegat og Østersjøen).

EUs fiskerikommissær Franz Fischler vågde ikke gå inn for full stopp i torskefisket. Han foreslo i november at fiske av torsk, hyse og hvitting måtte reduseres med inntil 80 prosent – altså ned på en femtedel av fangsten i 2002.

Så drastiske kutt ville de femten fiskeriministrene ikke være med på. Etter harde dragkamper vedtok de 20. desember at torskekvotene bare skulle kuttes med 45 prosent. I tillegg skulle kuttene bare gjelde i seks måneder – fram til 1. juli.

Kutt som provoserer

Utover vinteren og våren har striden fortsatt. Den franske presidenten, Jacques Chirac, har som vanlig vært stri. Han gikk hardt ut og krevde at torskekvotene ikke måtte kuttes i den østlige delen av den britiske kanalen, utafor Frankrikes største fiskehavn, Boulogne-sur-Mèr. Og han vant fram med det kravet!

Og hva skjer etter 1. juli? Presset for å oppheve begrensningene har vært stort. Kommisjonen nøler fortsatt med å presentere opplegget for mer permanente ordninger. Det er meningen at de skal diskuteres i EU-parlamentet i juni og vedtas av fiskeriministrene i Ministerrådet i september. Om det er torsk igjen å bevare.

Et felles EU-hav

EUs fiskeripolitikk er ikke et nasjonalt anliggende. EU-statenes kystsoner er i fiskerisammenheng et felles EU-hav der det er EUs reguleringer som gjelder. Det er også EU som styrer utviklingen av fiskeflåten og av markedet for fiskeprodukter med sine ulike former for strukturtiltak.

Fra 1970 var «lik adgang» (equal access) til fiskeressursene grunnlaget for EUs fiskeripolitikk. For å hindre alles kamp mot alle på alle fiskebanker, ble prinsippet om «historiske rettigheter» innført. Andre lands fiskere hadde rett til å fiske innafor ei grense på seks nautiske mil, men ikke mer enn de hadde historisk hevd for å gjøre.

Da EU-havet ble enormt

Etter hvert som fiskerigrenser på 200 nautiske mil i løpet av 1970-tallet ble innført i stedet for de gamle på 3, 6 eller 12 mil, ble «historiske rettigheter» ubrukelig som fordelingsprinsipp, for utafor de gamle grensene hadde det vært «fritt fiske».

Nå oppsto det plutselig et enormt, felles EU-hav ut til 200 nautiske mil. Fritt fiske for alle EU-fiskere ville føre til alles kamp mot alle uten at noen hadde ansvar for å hindre overfiske.

Hvis ikke EU førte fiskeripolitikken tilbake til medlemsstatene – slik at hver stat hadde ansvaret for sin økonomiske sone – måtte fiskeriressursene forvaltes av EU som felles ressurser.

EU tok på seg jobben

EU valgte å ta på seg jobben å forvalte fiskeriressursene ut til de nye grensene på 200 nautiske mil. Det er EU som fastslår hvor mye det er forsvarlig å fiske i hvert havområde (total allowable catch, TAC) og som deretter fordeler kvoter til det enkelte medlemsland, og som bestemmer hvilken adgang fiskefartøy fra ett medlemsland skal ha på fiskebankene til et annet medlemsland.

I tillegg er det EU som har rett til å begrense eller stoppe fangst i bestemte perioder, rett til å avgjøre hva slags fiskefartøy, redskap og maskevidde som kan brukes – og hvor stor fisk som kan fiskes.

En evig indre kamp

Denne formen for felles fiskeripolitikk for havområder der det hadde vært praktisert «fritt fiske», måtte føre til massevis av konflikter – mellom medlemsstater og mellom fiskere fra ulike deler av EU. Fiskere som i tiår hadde drevet fiske i bestemte havområder, måtte rette seg etter kvoter og regler som tidligere ikke fantes.

EUs fiskeripolitikk har siden da vært en evig kamp om fangstnivåer, kvoter og rettigheter der regjeringer, fiskeridistrikt og interessegrupper har stått mot hverandre.

Det gjentar seg derfor stadig at de fangstnivåene som fiskeriforskerne anbefaler, sjelden blir vedtatt. Først blir de økt i EU-kommisjonen, så økes de ytterligere i EUs Ministerråd – og så sprenges de i praksis ved at kontrollen svikter og kvoter ikke overholdes.

Økende overkapasitet

Trass i alle forsøk på 1970- og 80-tallet på å bygge ned fiskeflåten, var situasjonen helt ute av kontroll ved starten av 1990-tallet. Det var alt for mange fiskefartøy, fiskebåtrederne hadde investert så mye at de ikke kunne betjene gjelda, stadig mer effektive fiskere var på jakt etter fisk som ble stadig vanskeligere å få fatt på, og EU stilte stadig strengere krav til hygiene, sikkerhet og produktkvalitet.

I mange fiskeridistrikt økte arbeidsløsheten samtidig som inntekten til yrkesaktive fiskere ikke holdt tritt med inntektene i andre yrker. Hvis en ville ha annet arbeid, måtte en flytte. I de fleste fiskeridistrikt oppsto det få arbeidsplasser i andre næringer og yrker.

I juli 1993 vedtok man et omfattende støtteprogram for fiskerinæringa og fiskeridistriktene. Det hjalp lite. Ti år seinere er situasjonen like kritisk.

---
DEL

Legg igjen et svar