Kampen om statsformen

Demokrati eller republikk, det er spørsmålet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Politisk kaos og sosialistisk maktovertagelse truet ifølge monarkistene Norge forrige gang debatten om landets styreform hadde et høyt intensitetsnivå. Det var i 1905, og den gang endte det med folkeavstemning på seinhøsten. Resultatet ble 259 563 mot 69 264 stemmer, i favør monarkistene, og en ny norsk kongeslekt kunne bestige tronen. Siden har vi hørt ett rungende nei til tyskerne, sett et par giftemål med folket og hatt en konge på trikken i Oslo, noe som har bidratt til å befeste kongehusets posisjon i det norske samfunnet. Og vi har hatt mer eller mindre rituelle forslag om endring av styreform fremmet av SV på Stortinget i hver ny periode, ganske sikkert applaudert av den eneste rikskjente republikkaneren vår, Tron Norby, professor i statsvitenskap ved Universitet i Oslo.

Kongens to kropper

Reell og bred statsformsdebatt har det vært lite av. Dersom man ser bort fra bekymrede øyenbryn når kongehusets representanter har gjort ting som strider mot forventingene – men det kvalifiserer ikke. For en tid tilbake lyste tidsskriftet Samtiden, med redaktør Knut Olav Åmås i spissen, imidlertid ut en essay-konkurranse om monarki eller republikk, i samarbeid med blant andre Norge 2005. Denne uken forelå resultatet – og nevnte Norby var ikke blant vinnerne.

Mangelen på reell debatt om statsformen kan forresten knyttes til den særegne symbolske rollen kongen har, hans nimbus. Kongen er et sterkt symbol på nasjonen og staten, han omgir seg med en slags hellighet og det er tabuer knyttet til annen omtale enn den rent seremonielle rundt ritualer som vielser, signinger og barnedåper. Kongens mytologiske status får næring fra disse ritualene. Det beste eksempelet på kongens hellighet er solkongen Ludvig 14., som var så fingernem med symbolmanipulasjonen at det til slutt gav status å være i samme rom som ham når han tømte tarmen. Det er også en glans å sole seg i.

I dag er noen av de samme mekanismene i sving når kongen klipper snorer og åpner bruer, gjør seg til en forenings høy beskytter eller spiler golf med en engere krets i borgerskapet og sosieteten.

Den symbolske økonomien knyttet til dette er kompleks men sentral i forståelsen av kongeinstitusjonen. Ernst Kantorowitcz’ bok kongens to kropper, tar opp nettopp dette. Han beskriver den symbolske kraften som gir det royale legeme sin dobbeltsidighet. Den ene siden er rent fysisk. Den andre er symbolsk eller sosial i nevnte forstand.

Vinneren

Fra samme sted har også Bjørn Nicolaysen, som vant Samtidens konkurranse, hentet inspirasjon til sin tekst «Folkekongedømmet demokratisk eller mystisk?». I tillegg til Kantorowitcz trekker han frem andre historiske kilder og ideologiske brudd som har ledet frem til den særegne norske formen for kongedømme vi har i dag. Det er her trikke-kongen, kommer inn, blant annet. Videre argumenterer han for at den norske folkekongen i dag kan forståes som et symbol for at staten er basert på personlig integritet. Han er «frista til å tru på eiga ynskjetenkning om at kongeideologien har utvikla seg til ei demokratisk motkraft, som er retta mot eit meir og meir kjenslelaust, avpersonalisert, lite menneskevenleg og svært framandsleg statsapparat.»

Dette er en vågalt og ukonvensjonell argumentasjon, kanskje litt intrikat, men vi gjør likevel et forsøk:

For det første er den symbolske siden ved kongens kropp knyttet til samfunnets konstitusjon og moderne statsdannelse. Enevoldskongene representerer dessuten et unntak. Vanligere var det at kongemakten bygde på en stilltiende overenskomst med folket – han hadde nærmest plikt til å lytte til sine undersotter. Når Kongen vendte dem ryggen ble han dermed symbolet på statsmakten slik vi ikke vil se den, som prangende, folkefjern osv. Når han ikke har vært det, har han derimot blitt oppfattet som et symbol på det tverrpolitisk samlende og samfunnsmessig helende. Til sammen: «Ei underforstått pakt om fred og samarbeid mellom borgarane i staten har vore vist fram gjennom kongens person og framtreden i allslags offentlege og halvoffentlege samanhengar.» I dag har staten et legitimeringsproblem, fordi vi ikke lenger stoler på at våre interesser blir tatt vare på, mens kongen er utskilt og atskilt som noe annet, ikke minst takket være ukepressen. Paradoksalt nok blir kongen en ideologisk lynavleder i en slik situasjon: «Kongen held oppe ein politisk daud idé om borgarleg demokrati gjennom å vere populær folkekonge, der privatlivet til kongefamilien blir offentleg eige samstundes met at den er utskilt og avsondra.»

Demokratisk?

Poenget her er at Nicholaysens argument peker mot et av kjernespørsmålene i debatten om hvordan vi bør organisere styresettet her i landet. Det dreier seg om demokratihensynet, og kan stilles slik: Er det en demokratigevinst å hente i å gå over fra monarki til republikk?

Foruten Nicolaysen er også Maria Alnæs og Tanja Storløkken, som kom på andre- og tredjeplassen i konkurransen, opptatt av dette.

De er skjønt enige om at andre ting kanskje spiller større rolle når det gjelder folkestyrets muligheter – som næringslivets økte makt og politikkens profesjonalisering og tilbaketrekning. Og kongens makt er begrenset til noen få formelle oppdrag, rent politisk sett. Symbolsk sett stiller det seg annerledes. Kongen står her for det minste norske felles verdimessige multiplum, noe som gir en identitetsskapende makt på vegne av en hel nasjon. Selvsagt er det symbolske handlingsrommet begrenset, men kongemakten kommer til uttrykk når nye kongsemner utformer sin rolleutøvelse, slik kronpinsen gjør i disse dager.

Dette er en del av det som står på spill, men er langt fra hele soga om demokratiargumentene mot monarkiet.

Maria Alnæs, som kom på andre plass, reagerer på at privilegier skal gå i arv, og ønsker seg heller at samfunnets fremste mann eller kvinne skal velges på basis av det de kan vise til etter et langt liv i offentligheten. Et slikt meritokratisk utvalgskriterium mener hun er langt bedre tilpasset en moderne tid og samsvarer mer med både likhets- og rettferdighetsidealer vi setter høyt enn monarkiets irrasjonelle tilbøyeligheter. Når det sistnevnte får sole seg i konstitusjonell glans, mener hun vi må stille oss spørsmålet: Hva slags verdier bør Grunnloven utstråle her hjemme og ute i verden? Videre peker Alnæs på den kongelige mytologis utspring. Det tilfredsstiller vår kikkertrang, men under det hele «vibrerer forestillingen om noe halvreligiøst og nasjonalt høyverdig. Nordmenns trang til bevaring av monarkiet er en trang til å holde ved like noe man nærmest kan kalle en reaksjonær klisjé.»

Påstanden om at kongen kan være samlende stiller hun også spørsmålstegn ved. Hvor samlende er en institusjon som bare har oppslutning hos 60 prosent av folket? Og hvorfor kan ikke en presidentkandidat fungere like samlende, om ikke mer? Vedkommendes posisjon vil jo ikke lenger være knyttet til statskirken, noe som er en fordel i et flerkulturelt og multireligiøst samfunn.

Hva slags republikk ønsker man seg så? Jo, en der presidenten har liten makt, der Stortinget avgjør valget etter at kandidatene er plukket ut av en komité, der presidenten ikke har juridisk immunitet og der presidentens privatliv ikke vedkommer offentligheten.

Uproblematisk? Neida.

En gordisk knute

Republikanerns gordiske knute er nemlig det følgende: På den ene siden ønsker man ikke en president med for mye makt – noe mer enn i dag kanskje, men i bunn og grunn er det fortsatt symbolske og representative oppgaver som skal være viktigst. Problemet er at valget av ham eller henne i så fall blir et rent personvalg som raskt kan henfalle til en demokratisk farse der velgerne ikke tar stilling til reelle alternativer men kandidatenes evne til å selge sin sjarme, sitt smil og sin person i en flat medieoffentlighet. Det er to mulige løsninger her: På den ene siden kan presidenten få mer makt. På den andre siden kan man tillate at nivellering og uvesentligheter preger valget. Dette er Storløkkens hovedpoeng. Velg selv, republikaner.

Ikke engang Alnæs’ ønske om at valget av president ikke skal ligge hos folket, men hos Stortinget ser ut til å monne.

Kanskje kunne det da bli mulig å finne en presidentkandidat som fyller kongens symbolske sko, og samtidig er utgått fra folket i et reelt valg mellom alternativer? Niks, sier Storløkken, også dette er problematisk. Med Joseph Schumpeters tese om konkurransedemokratiet slår hun fast at presidentens manglende politiske makt «paradoksalt nok gjør valget av ham eller henne til et demokratisk problem, fordi de som skal velge mellom ulike presidentkandidater, mangler politiske kriterier for å foreta valget. Innføring av en parlamentarisk republikk (min kursivering. red.anm.) kan derfor vanskelig ses som en siste stein i et konkurransedemokratisk byggverk, men må snarere ses sies å bygge sitt forsvar på pseudokonkurransedemokratiske premisser.»

Om dette er nok til å få denne trege materien i gang, vites ikke, men både Kåre Willoch og Kristin Halvorsen er klare adressater.

---
DEL

Legg igjen et svar